Kriterier for å bli tildelt Plussprisen:

• setter hiv på dagsordenen

• bidrar til å gi hiv et ansikt

• reduserer myter og stigma rundt hiv 

• har bidratt med langvarig innsats for mennesker som lever med hiv, deres rettigheter og situasjon for øvrig.

Det er styret i HivNorge som bestemmer hvem som skal få prisen, etter forslag fra medlemmer og andre.

Styret sier følgende om prisvinneren:

Årets prisvinner har opp gjennom årene gjort en fantastisk innsats for å bistå med råd og veiledning til hivpositive – og helsepersonell. Hun strekker seg svært langt i å gi individuell service og møter av diskresjonshensyn gjerne hivpositive på nøytral grunn – ofte til tider på døgnet langt utenfor ordinær arbeidstid.

Hun er kunnskapsrik på sitt felt, og har fulgt nøye med på alt som er relevant for hivpositive. Hun er ofte i forkant av legene og har skrevet bøker om sitt spesialfelt og forelest i utallige fora, og hun står alltid velvillig til disposisjon med sin kunnskap.
Årets prisvinner er særlig opptatt av riktig bruk av hivmedisiner, og bruk av hivmedisiner sammen med andre legemidler. Hun har særlig vært opptatt av interaksjon mellom hivmedisiner og andre medikamenter, og har veiledet hivpositive og helsepersonell om dette.

Kilde: hivnorge.no

Farmasøyten har hatt et tett forhold til pasientgruppen helt siden 80-tallet, og blant annet for sitt store hjerte for de hivpositive ble hun i desember tildelt Plussprisen av HivNorge.
Klausen har 26 år bak seg i sykehus­apotek før hun fikk base i Storgata i Oslo. Her drives det ressursapotek for hivpositive, et arbeid det lyser engasjement og omsorg av.
— Etter at sykehusapoteket på Aker ble besluttet nedlagt, begynte jeg å se meg om etter noe annet. Jeg hadde tenkt en stund at hivpositive er nå så friske at de trenger et ­apotek i sentrum, forteller hun.
En telefonsamtale til Apotek 1 var alt som skulle til.
— «Når kan du begynne? Vi har ledige lokaler», var den umiddelbare responsen fra kjeden. Jeg møtte regionlederen over en kaffekopp, og hadde plutselig ny jobb, sier Klausen.
Med seg til Storgata fikk hun også to gode kolleger fra Aker, og i november 2010 startet det nye eventyret for farmasøyten.

Spesiell gruppe

Vi ber prisvinneren fortelle om beveggrunnen for det store engasjementet for hivpositive.
— Det begynte på Ullevål i -85, to år etter at den første pasienten hadde blitt diagnostisert med hiv i Norge. Den gangen hadde vi ikke medisiner mot hiv, kun mot de opportunistiske sykdommene de fikk som følge av smitten. Det ble altså rett og slett lindrende behandling. Samtidig bød dette arbeidet på sterke møter med pasientgruppen, og det var faglig svært interessant, forklarer Klausen.
Ifølge farmasøyten ble det opprettet et godt samarbeid mellom sykehusapoteket og infeksjonsmedisinsk avdeling, og så kom legemidlene.
— Ingen andre farmasøyter viste interesse for hiv, det er mulig de opplevde det som en skummel sykdom. Selv har jeg fått være med på de store hiv/aids-konferansene verden over, og det er jeg fortsatt. For meg er det viktig å få være med der det skjer, og i løpet av tiden jeg har arbeidet med pasientgruppen har de gått fra å ha en dødelig sykdom til å ha en kronisk lidelse.
— Hvordan opplever du pasientene?
— Dette er en spesiell pasientgruppe, og jeg har tenkt mye på hva som gjør dem til nettopp det. For det første består den av veldig mange hyggelige mennesker. En rekke av dem har gått igjennom noen kriser, og dermed fått et ­spesielt forhold til livet. De er mer opptatte av lege­midlene sine enn andre pasientgrupper, her er riktig bruk av legemidler et spørsmål om liv eller død, så de er svært gode på compliance. 

Interaksjonsproblematikk

Så hva er det faktisk farmasøyten Klausen gjør for denne særskilte pasientgruppen?
— Min oppgave er først og fremst å sørge for at vi har de legemidlene vi trenger. Her på apoteket har vi aldri gått tom. For å få til dette kreves det et godt samarbeid med både legemiddelindustri og grossister, og selvsagt med leger for å vite hva som ­kommer av nye legemidler. Vi skal ha de nyeste legemidlene på lager først, ­understreker hun.
— Hvilke utfordringer opplever ­pasientene nå som man kan leve et langt, og tilnærmet normalt, liv med smitten?
— Det er en stadig større utfordring å sørge for at pasientene ikke bruker andre legemidler som kan ødelegge behandlingen. Tidligere var hivsmittedes primærlege infeksjonslegen, mens de nå, som oss andre, skal ha fastlege. Disse vet dessverre ikke alltid hva som inter­agerer med hivmedisinene, og det er ganske illustrerende at de fastlegene som vet mest om hiv også er de legene som ringer oss oftest og stiller spørsmål.
At man ikke lenger dør av, men med hiv, skaper nye utfordringer, og Klausen er spent på hvordan pasientene skal ivaretas av blant annet kommunehelsetjenesten i fremtiden.
— Ettersom man nå lever med denne ­sykdommen, vil pasientene få de samme plagene som andre eldre får. Her møter man igjen interaksjonsproblematikken, og hva vil for eksempel skje når disse pasientene begynner å innta sykehjemmene? Hvordan står det til med det faglige nivået her, når det kommer til å møte en pasientgruppe med en så komplisert legemiddelbruk? spør hun.
Prisvinneren strekker seg langt for at ­apotekets pasienter skal få hva de trenger, det betyr også noe utradisjonell tilnærming når det kommer til arbeidssted og -tid. 
— Vi har ikke noen form for utvidet ­åpningstid, men jeg nekter ikke å møte opp klokken halv fem på julaften dersom noen oppdager at de er gått tom for medisiner. Alle mine pasienter har mobilnummeret mitt, og det er ikke så mye mas at det er vanskelig. Jeg har også avtale med noen leger, etter samtykke fra pasienten, om å varsle dersom medisinene ikke blir hentet.
— Og når det gjelder arbeidssted?
— Folk som ikke ønsker å komme til ­apoteket møter jeg på nøytral grunn. Det er kun et fåtall som er åpne om sin status, og hvorvidt de ønsker å være det eller ikke skal få være en privatsak etter mitt syn. Det er et ­tankekors at det er like vanskelig å være ­hivpositiv i dag, psykisk, som det var på 80- og 90-tallet. Jeg gleder meg til den dagen det er like greit å si «hei, jeg er hivpositiv» som «hei, jeg har sukkersyke», sier Klausen.
Det ligger altså fremdeles et tungt teppe av stigma over pasientene, noe farmasøyten setter liten pris på.
— Det er trist at det skal være så ­skam­belagt å få en sykdom via seksualiteten, den er jo del av vår natur. Her hos oss har vi kunder/­pasienter av alle kjønn og raser, alt fra helt vanlige damer som har vært uheldige, til menn som har sex med menn. Den siste gruppen er fremdeles den største. Målet er at alle ­farmasøytene på apoteket skal bli like gode på hiv, påpeker hun.
På den positive siden har det gått langt bedre med pasientgruppen enn hva man  fryktet tidligere.
— Antall smittede har vist seg å bli langt lavere enn hva man så for seg på både 80- og 90-tallet. Nettopp at det er blitt en såpass liten gruppe kan også ha virket inn på at den fremdeles er så stigmatisert. Dette er en vanskelig sykdom å bli smittet av, men behandlingen er nå så god at pasientene ikke har påvisbart virus i kroppen – selv om de altså er smittet. Dessverre opplever vi rekordmange nysmittede i gruppen menn som har sex med menn, og det viktigste for alle er derfor at folk tester seg og får behandling. Oppfordringen er rett og slett kom hit, så vi får passet på behandlingen din, sier Klausen.
Hvordan opplever hun at det fra ­myndighetshold legges til rette for den typen arbeid hun utfører?
— Jeg opplever myndighetene som lunkne og fraværende. HivNorge og Nye Pluss er begge organisasjoner som arbeider for de hivsmittede, og jeg vet at sistnevnte har hatt møte med helseministeren for å få rettet ­søkelyset mot problematikken. Ungdom lærer ikke om hiv i skolen, og studenter, det være seg farmasøyter, sykepleiere eller leger, lærer altfor lite om dette på studiet, slår Klausen fast.
— Samtidig ser vi at innvandrere fra ­høyendemiske områder må ta tuberkulosetest når de kommer til Norge, men de må gi sitt samtykke for at det skal tas hivtest. Det er vanvittig, legger hun til.

Står på videre

— Hva gjør det med deg å ha et arbeid du brenner så kraftig for?
— Jeg tror jeg har det morsommere på jobb enn alle andre farmasøyter. Samtidig er jeg kjempestolt av apoteket vi har fått til, og responsen og samarbeidet vi har med ­Apotek 1-kjeden. Servicen jeg har opplevd fra ­grossisten har vært strålende, og de har hele tiden klart å skaffe legemidler i takt med vår økning.
— Nå tenkte vi kanskje mer på om du i det hele tatt får fri fra oppgaven?
— Det får jeg absolutt. Jeg er glad i å reise, og spesielt å reise til Italia. Det har lenge vært et ønske å lære italiensk, og nå får jeg mulighet til det også – på italienskkurs i Roma, sier en svært fornøyd farmasøyt.
— Så du har altså andre interesser enn pasientene, legemidlene og farmasøytrollen?
— Ja. Jeg er glad i opera, teater, musikk og selvsagt mine gode venner og familien. I tillegg har jeg et gammelt hus med en fantastisk hage. Jeg er så heldig å ha en pensjonert sykepleier som nabo, og hun tar seg av hagen for meg.
— Hvordan opplevde du å bli tildelt Plussprisen?
— Jeg hadde ikke den fjerneste anelse da jeg satt på møtet i Litteraturhuset og årets prisvinner skulle utropes. Med penn og papir i hendene satt jeg faktisk klar til å notere hvem det ble, slik at jeg kunne informere de andre på jobb. Det var en uvirkelig følelse og veldig ­morsomt. Jeg skal visst ha sagt noen velvalgte ord, men jeg husker ikke noe av talen selv. ­Prisen er en stor inspirasjon, og ser du på listen over hvem som er tildelt den tidligere er jeg i svært godt selskap.
For noen år siden hadde Merete Klausen bestemt seg for å pensjonere seg når hun fyller 62 år. De planene er nå lagt på is, noe både kolleger og pasienter garantert vet å sette pris på. 

(Publisert i NFT nr. 1/2014 side 16–17.)