Sitater hentet fra debatt

«... vi besitter jo ulike faglige kvalifikasjoner herunder forutsetninger for å løse oppgaver.» – Erik

«Vi skal ikke behandle, diagnostisere og så skrive ut legemiddel til pasienten.» 
– Reseptar

«Vi kan ikke være så redde for å tråkke noen på tærne.» – Provisorfarmasøyt

Farmatid-blogger Morten Jonassen fikk formidabel respons på sin mai-blogg der han oppfordret til å gi farmasøyten rekvireringsrett.

Han skrev blant annet: «Farmasøyten kan med sin kompetanse bidra til å avlaste legene og frigjøre legetid til legekrevende aktiviteter. Kanskje kunne det være en idé å gi en begrenset forskrivningsrett for legemidler innenfor et sykdomsområde som vedkommende farmasøyt er spesialisert i? I England har dette allerede fungert en stund, og det kan bli en spennende del av samhandlingsreformen i Norge. (...) Nå må vi farmasøyter følge godt med på hva som skjer i media, Helse- og sosialkomiteen på Stortinget og ellers i samfunnet – slik at vi kan følge opp saken!»

Svarene lot ikke vente på seg. Her er et utdrag.

Farmasøyt 2 skriver: «Farmasøytene bør smi mens jernet er varmt nå som flere aktører er inne i bildet og støtter opp under utvidelse av farmasøytrollen. Farmasøytene må være forberedt på utfordringene og problemstillingene som følger med en eventuell rekvireringsrett: Hvordan vil kravene bli? Må tilbudet være likt over hele landet? Skal det være krav til at hvert eneste apotek skal kunne tilby denne tjenesten? Hvem skal få rekvireringsrett, provisor/reseptar? Er alle farmasøyter klare for den nye rollen eller skal det være frivillig å spesialisere seg innenfor et fagområde? Skal disse nye arbeidsoppgavene kvalitetssikres, må det kreves sertifisering og endring i grunnutdanningen til farmasi for å tillære seg en slik fagvurdering som kreves ved rekvirering? Skal det foreligge et skjema som må bli fulgt som en prosedyre ved rekvirering slik som under svineinfluensaen?»

Og videre: «Hvordan vil de nye arbeidsoppgavene bli mottatt i en ellers så travel farmasøytarbeidsdag? Er vi klare for mer ansvar? Rekvirering krever diskresjon og eget rom for pasientmøtet. Hvordan forsvare farmasøytenes rolle som både selger og rekvirent? Dette kan jo for eksempel ikke leger og tannleger gjøre. Dette vil nok være hovedargumentet mot farmasøytisk rekvirering. Lar vi legen stille den første diagnosen? Kanskje farmasøytrekvirering er en måte å bygge bro mellom leger og farmasøyter på (slik som øyeleger og optikere i dag samarbeider og henviser til hverandre i arbeidslivet)?»

Jonas er sikker i sin sak: «Dette bør i så fall kun gjelde provisorfarmasøyter.»

Reseptaren svarer: «Hvorfor mener du dette bør kun gjelde provisorfarmasøyter? Reseptarene klarte da utmerket oppgaven med Tamiflu, hvorfor skal de ikke klare dette?»

Erik fyller ut: «Forskrivningsrett til farmasøyter er en realistisk oppgave som yrkesgruppen har de faglige kvalifikasjoner for å utføre. Det er imidlertid viktig å presisere hvordan denne oppgaven skal utformes av hensyn til forståelse fra samfunn og helsevesen. To argumenter taler for at en forskrivningsrett skal forebeholdes provisorfarmasøyter: Generell forskrivningsrett er i dag forebeholdt lege, tannlege og veterinær som innehar fem års universitetsutdanning eller mer. Skal farmasøyten bli en faglig likeverdig partner med nødvendig autoritet og akademiske kvalifikasjoner, er provisorfarmasøyten med fem års grunnutdanning fra universitet et naturlig utgangspunkt. Generell forskrivning av legemidler er et megetansvarsfullt virke som krever fagfolk med den høyeste grunnutdanning.»

Og videre: «Good Pharmacy Practice (GPP) trenger ingen videre presentasjon i disse linjer. Budskapet fra Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at farmasøyten i internasjonal sammenheng defineres som provisorfarmasøyt med fem års universitetsutdanning som minste felles multiplum. Skal forskrivningsrett for farmasøyter bli en realitet for det globale helsevesen, sier det seg selv at det kan være fornuftig å rette seg etter de internasjonale bestemmelser. Internasjonalt sett er ikke reseptarfarmasøyten en del av den. Denne tekst er ikke ment som nedsettende overfor yrkesgruppen, men en påminnelse på at vi besitter ulike faglige kvalifikasjoner herunder forutsetninger for å utføre oppgaver. Autorisasjonen er gitt som reseptar og provisorfarmasøyt, der ‘farmasøyt’ er et ikke-eksisterende vokabular.»

Reseptaren er skeptisk: «Du har noen gode argumenter, men jeg vil påpeke følgende: Optiker har forskrivningsrett, dette er en treårig utdanning. Jordmor og helsesøster, forskrivningsrett, tre-årig utdanning + 60 studiepoeng påbygning. Hva med distriktene, hvor mange av reseptarene jobber og hvor man ikke har provisorer? Skal ikke de få et likt tilbud som i byene? Du sier at Norge skal rette seg etter internasjonale bestemmelser. Det er riktig at Pharmacist betyr farmasøyt med fem-årig utdanning. Reseptaren er særskandinavisk ved at Norge, Finland og Sverige har denne. Hvis man skal rette seg etter internasjonale bestemmelser, må man ta bort hele reseptarutdanningen! Og ikke bare argumentere for forskrivningsrett for provisorer. Hvilke oppgaver foruten forskrivningsrett som du allerede har nevnt, kan ikke reseptaren utføre i apotek som provisoren kan?

Og fortsetter: «Det er ikke snakk om en ‘generell forskrivningsrett’ her. En slik forskrivningsrett har ikke provisorfarmasøyten faglig bakgrunn for. Tannleger og leger stiller diagnose, dette gjør ikke farmasøyter. Og her kommer også provisorfarmasøyten til kort. Det er snakk om å fornye resepten og slik avlaste legene. Vi skal ikke behandle, diagnostisere og så skrive ut legemiddel til pasienten. Reseptarene er minst like gode til å skrive ut resept med bakgrunn i at lege har forskrevet legemidlet først.»

Erik responderer: «Faglige kvalifikasjoner vil nødvendigvis avhenge av omfanget av forskrivningsretten. Dersom begrenset forskrivningsrett er aktuelt er jeg enig i at en grunnutdanning av lavere grad (optiker, helsesøster etc.) kan forsvare oppgaven. (...) Utfordringen koker ned til en fagforening bestående av to yrkesgrupper med totalt ulike kvalifikasjoner som omtaler seg som en homogen gruppe med like forutsetninger for yrkesutøvelse. En ambivalent situasjon som ikke gagner fremtiden.»

Provisorfarmasøyt skriver: «Mange gode argumenter kommer frem fra begge parter her. Jeg er spesielt enig med Erik. I Norge ser jeg et kjerneproblem innenfor vår profesjon: Det skilles i altfor liten grad mellom utdanningsnivå og kompetanse. Vi må huske på at det er forskjell på provisorfarmasøyter og reseptarer! Mange farmasøyter vil ikke anerkjenne at vi sitter på ulik kompetanse, og man forsøker å skyve under teppet at provisorene har høyere utdanning og bedre kompetanse til å løse enkelteoppgaver. Dette handler på ingen måte om å være nedlatende mot den ene aller andre gruppen, da vi tydeligvis er avhengige av begge. (...) Forskjellen i kompetanse innenfor farmasien må tydeliggjøres. Vi har teknikere, reseptarer og provisorfarmasøyter! (...) Vi kan ikke være så redde for å tråkke noen på tærne. Man kan jo like så godt legge ned hele masterstudiet i farmasi dersom vi mener at reseptarer og farmasøyter er helt likeverdige arbeidsgrupper. Dette er et sårt tema, og jeg mener ikke å støte noen.»

Blogger Morten Jonassen hadde per 7. juni også fått siste ord i saken: «Kunne man tenke seg at det ble gitt en grundig opplæring og at man skulle ta en prøve før man fikk rekvisisjonsrett innen et emne? Hvis man består prøven, så er det ikke så viktig om man heter reseptar eller provisor? Eller i teorien også apotektekniker? Dette kunne kanskje til og med implementeres i visjonen om reakkreditering av apotekpersonell?»

Følg debatten videre på www.farmatid.no/id/3739.0 – og si din mening!

(Publisert i NFT nr. 6/2010 side 5–6.)