Norske farmasøyt drev sykehusapotek i Gaza

Den 20. april i år står farmasøyt Elin Hopland på en strand noen kilometer utenfor Rafah i Gaza. Hun har akkurat kommet over grensen fra Egypt. Foran henne ligger et fullverdig kirurgisk teltsykehus pakket ned. Hennes ansvar er legemidlene som står i noen av kassene foran henne, men det er ikke noe apotek å sette dem inn i.

— Alle legemidleren sto ute. De var kommet før meg, og alt sto ute. Dagen etterpå var det 35 grader, så da måtte vi bare få det inn, men det er ingen steder å sette det inn. Jeg tenkte at vi har jo likhuset, det er jo en stor kjølecontainer. Så da fikk jeg dem til å bestille inn diesel, så vi fikk satt i gang det og fikk alle legemidlene inn i det. Det tok vel et par dager, forteller hun.

— Det var det første viktige. Du må bare finne løsninger, smiler hun når vi snakker med henne noen måneder senere.

LES OGSÅ: Meningsfullt og faglig stas å jobbe i flyktningleir

Bygget et fullverdig sykehus på stranda

Hopland er til daglig farmasøyt ved Sjukehusapoteket i Førde og har vært delegat i Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), som er den delen av Røde Kors som opererer i uroområder, siden 2018 og har tidligere vært på oppdrag i Syria. I år var hun seks uker i Gaza og var med på å etablere og drive et feltsykehus, med hovedansvar for apoteket. Sykehuset ble planlagt i oktober i fjor, men fordi det er vanskelig å få tillatelser til å sende inn og sette opp et sykehus i Gaza, sto ikke sykehuset klart da hun kom ned.

— I starten er det litt kaotisk. Alle skal ha sine ting, og alt skal settes opp. Så da gjorde jeg ganske mye ulike ting, finne madrasser, legge på madrasser, snekre – altså, du må på en måte ta tak der det trengs. Du kan ikke bare si: «Nei. Sorry. Jeg er farmasøyt.» Det går ikke. Alle må bare gjøre det som må gjøres, sier hun.

 

Du kan ikke bare si: «Nei. Sorry. Jeg er farmasøyt.» Det går ikke. Alle må bare gjøre det som må gjøres.

 

At sykehuset skulle bygges på stranda litt over hundre meter fra Middelhavet, gjorde det heller ikke lett når alt hadde kommet.

— Det som var utfordringen først og fremst, var at alt var sand. Vi satte det opp på en sandstrand, så vi måtte jo ha betong og ordentlig gulv for å sette opp operasjonssal og alt mulig, og det tok litt tid, forklarer hun.

— Å være på stranda var for så vidt bra, for da vet du at det ikke er sånne ganger under jorda som gjør at de har bomba så mange sykehus. Så det var tryggheten for oss, men det var vanskelig å bygge et sykehus på stranda.

LES OGSÅ: Leger uten grenser leter etter farmasøyter

Måtte brenne 550 ampuller ketamin

I siste liten før åpning av sykehuset 8. mai, kunne Hopland endelig begynne å etablere apoteket.

— På mitt farmasi (apotek) var ikke det klart til å flytte inn i før helga før vi skulle åpne, så da var det kjempehektisk med å skulle åpne alle kassene. Jeg tror vi hadde 117 kasser med legemidler som jeg måtte åpne, og så er det ikke sånn at det bare er ett legemiddel i hver kasse. Det er sikkert ti, tolv, femten forskjellige i hver kasse som jeg må få ut og sortere.

Sykehuset var et samarbeid mellom syv forskjellige land, og alle har ikke en like streng standard for legemidler som Norges Røde Kors som skal være selvforsynt med legemidler i fire måneder.

— Det var vi jo ikke her i det hele tatt. Det var ikke alt som sto i listen som jeg skulle få, som jeg fikk. Så var det noe annet jeg fikk, og så fikk jeg ikke så mye som jeg skulle ha. Jeg gikk faktisk tom for noen legemidler allerede første uken, og vi fikk ikke kjølevarer: De kom ikke så lenge jeg var der. Det ble en kjempeutfordring, sier hun litt oppgitt.

Å få nye tillatelser til å sende inn legemidler tar lang tid, så det er ikke bare å bestille. Noe av redningen ble Leger Uten Grenser som også har et sykehus i Gaza. Derfra fikk de insulin og suksameton.

— Vi fikk ganske lite insulin, så jeg tenkte at her får vi et nytt problem, men så viser det seg at de kan ikke få insulin på sitt lokale apotek, så hvis vi starter behandling med det og de ikke kan fortsette med det, dør de av det, sier hun.

— Her er det mye etisk og mye tematikk som man ikke nødvendigvis tenker over hjemme.

Legemidlene var pakket og sendt fra giverlandet da sykehuset ble planlagt, så de hadde ligget på lager i Amman i Jordan til de fikk tillatelse til å ta dem inn i april.

— De hadde jobbet så lenge med å få inn det sykehuset at de klarte å sende oss ketamin som gikk ut på dato i slutten av mai.

Det klarte de å skaffe på det lille lageret til et annet sykehus Røde Kors har i Rafah, men da satt hun med 550 ampuller ketamin hun ikke hadde lov til å bruke.

— Jeg kunne ikke sende det til destruksjon lokalt, for da kunne det hende det endte på svartebørsen, så det måtte vi rett og slett brenne. Det var helt grusomt, medgir hun.

— Det er mye ny problematikk en får der ute som en bare må håndtere og ta avgjørelser på, legger hun til med et lite smil.

Mange nye farmasøytiske utfordringer

Gjennom alle ukene møtte hun mange interessante faglige utfordringer som farmasøyt og ansvarlig for apoteket.

Alt foregår på papir, og lagersystemet hennes var et excelark hvor alt måtte føres inn og ut.

Hun måtte diskutere mye med internasjonale leger som er vant til å ha en helt annen tilgang på legemidler og lokale leger som så gjerne vil hjelpe sine pasienter. De vil ikke alltid innfinne seg med å følge ICRCs protokoll.

— Det kan kanskje bli litt sure leger som ikke har det de trenger. Jeg tror det er viktig med god dialog og at jeg er tydelig på hva vi har, og hva vi ikke har, og hva vi kan.

 

Jeg synes absolutt farmasøyter skal prøve seg på det. Det å bruke faget sitt på en helt annen måte er kjempespennende.

 

De fikk mange tablettbokser på tusen tabletter.

— Så det er mye dispensering der nede.

Legemiddelmangelen hadde en helt annen betydning enn hjemme og var konstant. Hun måtte hele tiden vurdere mengden som skulle brukes av det de hadde og hva de kunne bruke i stedet. Noen kunne komme til henne med ønske om et legemiddel hun ikke hadde og hvor de ikke kjente navnet på virkestoffet, og det var ikke alltid mulig å slå opp på internett.

— Så du må på en måte finne det ut, og det kan være utfordrende.

Hun forteller også at det blir brukt mye antibiotika som ikke brukes i Norge.

— De eneste øyedråpene vi fikk, var gentamicin. De er jo supersterke i forhold til det vi er vant til i Norge, så du får litt «Wow. Er det det vi har?».

Hun jobbet også med gass til anestesi, som var nytt for henne.

— Noen reagerer på at vi hadde for eksempel heptangass, og det er ikke akkurat veldig nytt og brukes definitivt ikke i Norge lenger.

Hun måtte også holde en oversikt over bruken ute på avdelingene og være tilgjengelig for å bli spurt om råd. Sykepleierne deler ut legemidlene, men farmasøytene inspiserer for å vite at alt gjøres mest mulig etter protokoll og ha en følelse av når det kommer til å bli tomt og kunne bestille i god tid i forveien.

— Det tar tre måneder å bestille fra Genève, så du kan ikke få det over natta. Du må se tidlig hvor skoen trykker.

En gang ble hun sendt av lederen for å sjekke hvordan en erfaren anestesisykepleier, men med et litt eget system, behandlet A/B-preparatene på.

— Som farmasøyt er det ikke noe kjekt når du ser det ligger her, det er ikke ført inn, det ligger noe i kjøleskapet og noe ute, og det ligger litt overalt. Jeg brukte en del timer på det, men jeg fant ut at det var ikke noe som var forsvunnet, og det var veldig godt, sier hun som etter det innførte at farmasøyt skulle gå narkotikakontroll hver uke på alle avdelingene.

— Vi satte inn et system der som jeg tror er viktig å videreføre, påpeker hun som også innførte noe hun lærte av de lokale farmasøytene som tok over etter henne.

— I Gaza er det vanlig å levere inn tomme ampuller hvis du skal hente ut nye. Det er en måte å hindre misbruk på. Det synes jeg var ganske fantastisk faktisk. Det å ta vare på lokale tradisjoner som de er vant til å jobbe etter, er veldig viktig, og det må vi som internasjonale delegater være åpne for.

Supernydelige og fantastiske mennesker i Gaza

I tillegg til farmasøytene så jobbet Hopland sammen med en del annet lokalt helsepersonell. Dermed fikk hun som ellers var lukket inne, enten på sykehuset eller i huset deres, noe kontakt med beboere i Gaza, som hun følte var åpne og lett å bli kjent med.

— De er veldig stolte, og det er ikke sånn at de vil rømme sin by og sitt land. De vil være der og hjelpe der, konstaterer hun.

— Det er supernydelige og fantastiske mennesker. Å få lov å hjelpe dem, er jeg kjempestolt over.

Nærmeste sykehus da Israel gikk inn i Gaza

Helsevesenet i Gaza er i utgangspunktet utradert, så sykehusene til de humanitære organisasjonene har hele tiden stort press fra mange pasienter, med problemer og sykdommer i alle størrelser og varianter. I starten var det mye fødsler, men det er det nesten slutt på.

Fra 9. mai til 17. september gjennomførte sykehuset til Røde Kors 24 286 konsultasjoner, 147 fødsler, 1238 operasjoner og 785 innleggelser, og det er fremdeles i full drift.

Hopland var i Gaza da Israel gikk inn i Rafah. Fra taket på huset hun bodde i, kunne hun se røykskyene over Rafah etter angrepene. De var det nærmeste sykehuset, og det kom flere runder med såkalt mass casualty som betyr at det kommer mer enn tre hardt sårede. En kveld da hun var på vei i seng, kom det strømmende inn ambulanser med 31 sårede.

— Da må du bare ta tak i det du må ta tak i. Jeg har min rolle som farmasøyt, og det må jeg skjøtte først. Jeg måtte springe til farmasiet (apoteket) mange ganger etter legemidler som var tom på avdelingen, særlig antibiotika. Det var mye metronidazol og kloksacillin i kombinasjon til sånne dype sår, for det var mye dype sår. Men, du må også jobbe med det som trengs.

Farlig, men aldri redd

— Var du bekymret for din egen sikkerhet?

— Jeg var ikke redd på noe vis. Vi fikk veldig, veldig mye sikkerhetsbriefer, og alt du vet på forhånd er ikke så skummelt som når du ikke vet, sier hun, men erkjenner at situasjonen har en viss fare. Blant annet er det farlig å bevege seg andre steder enn ved sykehuset, og det å reise inn og ut av Gaza innebar en risiko.

— Det farligste var kanskje skyting ute i teltene. De har jo våpen, og de har en desperat situasjon, slår hun fast.

— Vi hadde små teltdusjer på utsiden av huset. En gang sto jeg i teltdusjen da det var skyting. Da var jeg ganske kjapp med å komme meg ut av dusjen, ler hun.

 

Det er supernydelige og fantastiske mennesker. Å få lov å hjelpe dem, er jeg kjempestolt over.

 

Sammen med kontinuerlig during fra droner gjorde skytingen at mange slet med nattesøvnen, men hun er glad for å kunne konstatere at hun som oftest klarte å sove om nettene.

— Det du trenger er søvn og mat, så klarer du ganske mye. Noen kvelder når det var mye skyting ute, så måtte jeg ha på meg headset, men da sovnet jeg.

For å få nok søvn var det viktig å legge seg tidlig, fordi tidlig om morgenen, etter bønneropene klokken 03.40, kunne det skje at den israelske marinen skjøt mot fiskere som kom for nær stranda.

— Det var potensielt farlig for oss. Da måtte vi ned i sånne saferooms i huset vårt, sier hun og legger til at i starten lå de på feltsenger, men på grunn av skytingen fra marinen måtte de legge sandsekker inne i sovesalen, og da måtte de ned på madrasser for å komme i ly av sekkene.

LES OGSÅ: Unik farmasiutdanning i Afghanistan

Farmasøyter bør prøve seg i kriseområder

Røde Kors bruker ikke så mange farmasøyter som sykepleiere og leger. På små mobile klinikker gjør kanskje sykepleierne farmasøytjobben, eller de bruker lokale farmasøyter. Men det er alltid behov for noen farmasøyter, og Hopland er ikke redd for å anbefale farmasøyter å melde sin interesse.

— Vi er ikke mange. Jeg håper vi blir flere. Jeg synes absolutt farmasøyter skal prøve seg på det. Det å bruke faget sitt på en helt annen måte er kjempespennende, fremhever hun, men tilføyer:

— Du må være sterk i faget ditt, men du må også tåle settingen rundt. Som farmasøyter så er vi litt sånne regelryttere. Vi er litt nøyaktige på ting. Noen ganger må du faktisk se at det er en annen side og vurdere hva som er det viktigste. Livet er like stor del av jobben, og det må man være klar på.

Hun legger til at som farmasøyt, får du ikke noe ekstra trening i å håndtere skadde, men du må nødvendigvis hjelpe til når det koker som verst.

— Jeg tror det er viktig når du reiser ut at du kjenner deg selv veldig godt. Som person må du vite at du kan ta tak i ting når du ser at det trengs.

De som søker, må først gjennom en liten prosess for å bli godkjent, og de som blir tatt opp, får noen ukers opplæring før de blir sendt ut. Selv om farmasøyten ofte er alene som farmasøyt, er det et helt team rundt, og alle støtter hverandre.

LES OGSÅ: Farmasøyter får jevnlig mulighet hos Røde Kors

Kan ikke vente på å dra ut igjen

Etter fem uker som alenefarmasøyt i Gaza brukte Hopland sin siste uke på å overlevere apoteket til to lokale farmasøyter som tok over etter henne, og hun tok fatt på hjemturen som ble litt mer spennende enn planlagt.

Grensene til Egypt, hvor hun kom inn, var stengt, så de måtte reise ut godsruten og inn i Israel videre over grensen til Jordan. Etter mange timer, først i bil og så i buss, fullt utstyrt med skuddsikker vest og hjelm, gjennom utallige kontrollposter, men betydelige færre dostopp – fordi de formelt ikke var i Israel og fikk forlate bussen, var hun glad da de var inne i Jordan.

Trygt hjemme i Norge har hun fått et tilbud om å reise tilbake, men måtte takke nei på grunn av prosjekt på jobb. Nå ivrer hun etter å bli ferdig, så hun kan reise tilbake.

— Jeg har lyst til å hjelpe mer. Jeg kan jo ikke redde verden ved å reise ut, men jeg kan gjøre noe. Jeg kan gjøre min del, og det tror jeg er viktig. Det å få satt opp det sykehuset som ennå er i drift, opererer så mange mennesker og har så mange konsultasjoner per dag, det er helt utrolig! Men det er jo også forferdelig trist og grusomt.

(Publisert i NFT nr 8/2024 side 18-25.)