Margareth Johanne Kristiansen

Alder: 50 år

Sivilstand: Skilt, 4 unger (3 av dem født under en lab-benk på Blindern).

Utdanning: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo (UiO) i 1999, Erfaringsbasert master i klinisk farmasi fra UiO i 2014.

Stilling: Avdelingsleder ved Rådgivningsavdelingen, Sykehusapotek Nord, Bodø og universitetslektor ved Institutt for klinisk medisin, UiT – Norges arktiske universitet.

Fremtidens legemiddel: Siden jeg i hovedsak jobber innen geriatri, vil jeg heller trekke frem fremtidens legemiddelbruk; og håpe på en mer hensiktsmessig bruk av de legemidlene vi allerede har på markedet!

Faglig forbilde: Jeg kan ikke si jeg har ett faglig forbilde, men har latt og lar meg inspirere og imponere av mange av farmasøytene jeg har truffet
– inkludert de jeg jobber sammen med. Hvis jeg skal trekke frem noen, må det bli Nina Carstens – alltid tilstedeværende rådgivningsfarmasøyt og ­etter hvert klinisk (dessverre pensjonert nå), ­Espen Molden, inspirator og hjelp for mange av oss ­gjennom kompetanse, entusiasme og formidlingsevne om farmakogenetikk, og Kirsten Viktil, som var ­tilrettelegger, foredragsholder og veileder på den kliniske masteren, og som har satt sin tydelige ­signatur på klinisk farmasi i Norge.

Derfor ble jeg farmasøyt: En lykkelig tilfeldighet som i hovedsak skyldtes kjærlighet til naturfagene; og spesielt kjemi.

Farmasøyt Margareth Johanne ­Kristiansen leder avdeling for ­farmas­ifaglig rådgivning og revisjon og klinisk ­farmasi, som er en avdeling under Sykehusapotek Nord avdeling Bodø.

— Det er et forferdelig navn, smiler hun.

— Men det illustrerer litt hvordan ­arbeidet med å bygge avdelingen har vært. Den har fått flere oppgaver og så kobler man det bare på navnet. På kort kaller vi avdelinga bare for RÅD.

Siden hun begynte å jobbe på sykehusapoteket, i det som da var avdeling for rådgivning og revisjon, i 2000, har ­bodø­avdelingen vokst fra en håndfull ansatte til 18 farmasøyter, de fleste i Bodø, men også i Lofoten og Vesterålen.

— Det er en avdeling som har vokst ­veldig, spesielt på grunn av klinisk ­farmasi, sier hun og opplyser at avdelingen hun leder utgjør en stor del av sykehus­apoteket i Bodø.

— Vi har gått fra å være litt på sidelinja til å være den største avdelingen.

INFILTRERT HELE SYKEHUSET. Klinisk farmasi i Bodø og omegn har i de siste årene vokst og fått innpass på flere avdelinger ved Nordlandssykehuset og omkringliggende kommuner. Kristiansen har vært med på hele oppbyggingen og forklarer at det har utviklet seg organisk og litt tilfeldig ved at de har benyttet alle muligheter til å vise nytteverdien av ­farmasien der de har sluppet til.

— Det var så få som visste hva ­farmasøyter drev på med, så vi strakk oss veldig langt for å klare å infiltrere miljøene så godt som mulig, sier hun med et smil og snakker om å tilfeldigvis treffe og ­promotere klinisk farmasi for avdelingsleder for alderspsykiatri på en geriatrisamling og en enhetsleder i psykiatrien på håndballturnering for barn i Lofoten. Med et større smil forteller hun om da hun utkledd som heks fikk farmasøyter inn på kirurgisk-ortopedisk klinikk.

— Jeg var på skolekarneval og traff ­klinikksjefen. Etter litt «folkeopplysning», sa han: «Ja, det hadde jo vært fint å ha en farmasøyt der», så da starta vi plutselig med et prosjekt der, og der er vi ennå.

Les også: Drømmescenario for klinisk farmasi

HANDLE, IKKE GRUBLE. Kristiansen har vært sentral i hele denne oppbyggingen og legger ikke skjul på at den arbeids­metoden er beskrivende for personlig­heten hennes.

— Jeg tenner på ideer og så effektuerer jeg det bare i stedet for å sette meg ned og gruble på om det er lurt eller dumt. Og noe går bra, og noe går dårlig. Men siden noe går bra, så det er verdt det, mener hun.

NFT snakket med Kristiansen på et møterom på Psykisk helse- og rus­klinikken utenfor Bodø sentrum. Vi var der for å skrive om farmakogenetisk testing på alderspsykiatrisk enhet, og det viste seg så klart at hun var en viktig brikke i det arbeidet (se artikkel side 25). NFT fikk upåklagelig service under besøket i Bodø, og Kristiansen hentet oss på hotellet i sin kjære, men mekaniker­sønnens skam, BMW og tok oss med til Rønvik, hvor vi først fikk en interessant innføring i ­enhetens gentestprosjekt før vi tok en lengre prat med Kristiansen selv.

Familiekjær: Med fire barn har det tatt mye av tiden til Margareth Johanne Kristiansen, og det vet barna ­Rebecca, Lovise, Victoria og ­Leonhard å sette pris på. Foto: Privat

ÅSSEN KOM DU EGENTLIG PÅ Å ­STU­DERE FARMASI? Margareth Johanne Kristiansen vokste opp i Steigen, åtte mil nord for Bodø i rett linje over fjorden, 25 mil på vei.

— Det er en fin plass å komme fra, sier hun kjærlig.

— Jeg hadde utfartstrang, men var ­ganske bestemt på at jeg skulle tilbake nordover. Kommunen har mye areal, lite folk og fremdeles ikke et eneste apotek, så det er lett å si seg enig med studievenninnen hennes som kom på sommerbesøk og ble hentet på fergekaia.

— Midt i ingenmannsland, med kun skog på den ene siden og hav på den andre, så sier hun: «Du Margareth, åssen kom du egentlig på å studere farmasi?» Hun synes det var en rar plass å komme på en sånn idé på, ler hun.

Svaret er dog enkelt.

— Først og fremst er det en kjærlighet til ­realfag, men det var ganske tilfeldig, sånn som veldig mye annet i livet mitt, sier hun og forteller at hun planla å dra til Ås for å studere naturfag på landbrukshøyskolen.

Hun kom også inn på farmasi og tannlege, og bak den tilfeldige innfallsmetoden hennes ligger det ­åpenbart en grundighet, så hun dro sørover for å gjøre research.

— Jeg var søkkandes usikker.

Farmasi fristet mest med sine gode jobbutsikter, og hun startet på Farmasøytisk institutt i 1991.

— Jeg har aldri angret.

 

Jeg tenner på ideer og så ­effektuerer jeg det bare i stedet for å sette meg ned og gruble på om det er lurt eller dumt. Og noe går bra, og noe går dårlig. Men siden noe går bra, så det er verdt det.

 

FØLTE SEG SNYTT. På grunn av barn og andre ­tilfeldigheter brukte hun et par år ekstra på ­utdanningen, og etter hvert ble det et mål å bli ­ferdig før første kull på den nyopprettede ­utdanningen i Tromsø. I 1998 kunne hun endelig flyttet tilbake til nord, til Bodø, for å ha praksis og skrive hovedfagsoppgave.

— Tanken var å komme nordover og hjem en plass folk ikke trodde jeg var gal fordi jeg pratet med dem i dagligvarekøen, smiler hun og anerkjenner samtidig at det kanskje er litt overdrevet, men ikke helt feil.

Hun hadde Else-Lydia Toverud som hovedveileder etter å først ha fått sansen for henne og samfunns­farmasi på andre året av studiet. Hun husker godt da hun kom til henne og sa at hun skulle ha sitt tredje barn, flytte til Bodø og gjøre ferdig studiet der.

— Hun tenker seg om en brøkdel av et sekund, og så sier hun: «Hadde det vært noen andre som kom og sa det så hadde jeg blitt litt skeptisk, men det her, det kommer til å gå bra», ler hun.

Etter studiene fortsatte hun på praksisapoteket i Bodø, men apotekarbeid levde ikke helt opp til forventningene.

— På Blindern satt vi og diskuterte terapivalg, doser og så videre. Og så kom jeg på apoteket, og det var egentlig bare å stå og kontrollere reseptene som legene hadde skrevet ut. Så jeg følte meg litt snytt.

Hun trivdes med kundekontakten og det gode fag­fellesskapet og understreker at med de nye ­tjenestene, er det nok mer interessant å jobbe i apotek nå, men for henne holdt det med et knapt år.

— Det var veldig få farmasøyter på sykehus­apoteket da, så de drev og maste litt, og jeg var ganske lett å overtale til å begynne å jobbe der.

— Og der har jeg vært siden.

1. november i år kunne hun feire 20 år i sykehusapotekets tjeneste.

BRENNER FOR KOMMUNEFARMASI. Da Kristiansen startet på sykehusapoteket, ble hun rådgivnings­farmasøyt blant annet for kommune og trivdes godt med det.

— Hvis det er noe jeg brenner for, så er det egentlig kommunearbeid og det arbeidet som ­farmasøytene kan gjøre på den plassen der folk lever livene sine. Det er jo et voldsomt fokus på klinisk farmasi i sykehus. Vi har for eksempel ­farmasøyter på kirurgisk avdeling hvor pasientene ligger gjennomsnittlig tre dager. Ved korttidsenheten i Bodø kommune, hvor vi også har farmasøyter, ligger pasientene mye lengre, og du har en helt annen intervensjonsmulighet.

Avstanden fra de som tar avgjørelsene er også kortere i kommunen og det er lettere å gjennomføre ideer. Blant annet startet de med legemiddel­gjennomgang i sykehjemmene i Bodø lenge før det ble et forskriftskrav.

— Alle kommuner burde ha farmasøyt, kort og godt, slår hun fast.

Alle kommuner bør ha farmasøyt: Margareth Johanne Kristiansen trives godt med å jobbe i kommunen. Hun føler farmasøyter får gjort mye der og at alle kommuner burde ha farmasøyt.

FOR MYE LYCRA PÅ SYKKELSTIEN. Vi har pratet en stund, og plutselig kommer det noen som har reservert møterommet, så vi flytter oss over til det lille kontoret farmasøytene har på Psykisk helse- og rusklinikken, men som på grunn av korona nå står ubrukt.

Kristiansen går litt vondt og forklarer at hun ikke er helt bra i kneet etter en meniskoperasjon. Den har satt en liten stopper for en av hobbyene ­hennes, sykling.

— Jeg bruker å være ute og tråkke for å lufte vett og forstand, sier hun og forklarer at det har hun gjort siden hun var liten, men at det alltid har vært mer tur og avslapping enn hardtrening.

— Nå er det ikke riktig så artig. Nå er det mange som sykler, og det er mye lycra ute der, smiler hun.

Hun er også glad i å gå tur. Hun bor tett på fine ­t­urområder, seks kilometer fra sentrum på en liten topp med utsikt mot hav og himmel.

— Da vi flyttet fra Oslo, så hadde jeg bare ett krav: at jeg skulle se havet, for det savnet jeg, sier hun som er oppvokst i fjæresteinene.

— Jeg bodde de siste årene i Nittedal og hadde et traume.

Med stort faglig engasjement og fire barn, hvorav sistemann fremdeles bor hjemme, har ellers ikke ­mangel på hobbyer vært det store problemet, men hun benytter seg gjerne av et rikt kulturliv i Bodø og koser seg med å stelle i hagen.

— Jeg er glad i hage og det å drive på ute. Jeg hadde dødd i en leilighet, sier hun.

KRAMPEHOLDER PÅ FAGET. Inne og trygt plassert i hver vår ende av det lille kontoret, forteller hun videre om satsingen på og oppbyggingen av klinisk farmasi ved Sykehusapoteket i Bodø. Det startet rundt 2006, da hun fikk spørsmål om hun ville jobbe som klinisk farmasøyt i forbindelse med at de ­opprettet en egen geriatrisk sengepost på sykehuset.

— Da gikk jeg fra å jobbe veldig mye med teknisk rådgivning til å begynne å jobbe med legemidler igjen, og det var sykt artig og veldig skummelt. Jeg følte meg litt ute av det og brukte kvelder og netter på å forberede meg.

Etter noen år ble sengeposten plutselig ­nedlagt. Hun synes det var en trist avgjørelse, men klarte å forbli i det geriatriske miljøet. I forbindelse med ­arbeidet på sengeposten hadde hun etablert ­samarbeid med N.K.S. Kløveråsen, en utredningspost for demens, underlagt Helse Nord, men drevet av Norske Kvinners Sanitetsforening.

— Der fortsatte jeg bare å være, og der er jeg nå fortsatt en dag i uka.

Deretter gikk det slag i slag, og både hun og avdelingen har fått flere oppgaver innen klinisk farmasi.

Fra 2008 har hun vært leder. Nå er 50 prosent av stillingen hennes leder og resten går til klinisk farmasi, rådgivning og undervisning.

— Jeg har vært veldig glad i den produksjonsbiten og kanskje ikke så glad i den lederbiten. Jeg har lært meg til å like begge deler, men jeg hadde ikke overlevd uten å kunne være ute og jobbe med fag, så det har jeg krampeholdt litt på.

FRYD MED ETTERUTDANNING. Noen år senere gikk Sykehusapoteket Nord også inn for å satse stort på klinisk farmasi, og Kristiansen ble sendt på master i klinisk farmasi ved Universitetet i Oslo. Etter noen år i arbeid ble utdanning en enda bedre opplevelse enn under første runde.

— Det var en fryd. Det var et helt fantastisk opplegg.

Under studiet kunne hun komme hjem fra ­samling og se mange muligheter for å prøve ut det hun hadde lært. Det førte blant annet til CYP-testingen ved alderspsykiatrisk enhet.

— Det som er fint med en erfaringsbasert ­master, er at du kan bruke det med en gang. Når du tar grunn­utdanning, så har du egentlig ikke ­peiling, du har ingen knagger. Du kan synes det er ­kjempeinteressant, men du har ikke noen plass å anvende det.

Hun tok masteroppgaven ved kommunens ­intermediærenhet, hvor pasienter kommer hvis de er for syke til å reise hjem etter sykehus­opphold. Her undersøkte hun om klinisk farmasøyt førte til mindre uhensiktsmessig legemiddelbruk blant eldre pasienter.

— Det er en veldig bra plass å være farmasøyt fordi pasientene er der så lenge at du kan gjøre endring og få ryddet opp i medisinlisten, og du har gode folk som er der og observerer pasientene hele tiden. Det er utrolig artig å være der, der får du virkelig gjort noe som farmasøyt, konstaterer hun.

— Så det var med en veldig klar baktanke om å kunne fortsette å være der etterpå, legger hun til og ler.

HATTEFORVIRRET. Kristiansen opplyser at hun ­fremdeles har en delstilling på intermediæravdelingen til kommunen og skjønner at ­journalisten synes det er litt vanskelig å holde oversikt over alle oppgavene, ­stedene, foretakene og prosentene som inngår i ­jobben hennes.

— Man kan bli litt hatteforvirret, men det er ofte slik at når jeg er involvert et sted, så er det logisk at jeg blir involvert i det andre, sier hun som er ­strålende fornøyd med å få være med på mange steder og se mange av leddene i helsevesenet.

— Denne posisjonen som jeg har fått lov å være i, der jeg har hatt en fot på sykehuset, en fot i ­kommunehelsetjenesten og en fot på ­Kløveråsen, som er utredningssenteret, så har jeg hatt ­muligheten til å samle masse kompetanse og erfaring fra alle ­plasser, og jeg kan se hvor skoen trykker og hva som er problemstillingene.

Til tross for sitt store engasjement for ­klinisk ­farmasi og ønske om å utvide bruken av ­farmasøyters ­kompetanse, mener Kristiansen det er viktig å ikke glemme kjerneoppgavene til farmasøytene.

— Jeg er redd for at vi er så nyfrelste på klinisk farmasi, at vi glemmer av den praktisk, tekniske biten, altså selve legemiddelhåndteringen. Begge de aspektene må vi ha med for at det skal bli ­superbra og trygt for pasientene.

Hun uttrykker et savn etter at sykehus­apotekene kunne vært et eget foretak over hele landet for å sikre bredt faglig miljø, men hun ­dekker behovet for fag gjennom Norske ­Sykehusfarmasøyters Forening (NFS) og ­prøver å få med seg samlingene til ­fag­gruppen for klinisk farmasi.

I tillegg har hun alltid vært aktiv i Norges ­Farmaceutiske Forening.

— Før var jeg mer med i frontlinja. Jeg var leder for NFF Nordland, men det er fortsatt slik at jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke er på årsmøtene, vedgår hun.

I den mest aktive perioden var hun også med i arbeidsgruppen som planla Farmasøyters ­­Etter- og Videreutdanning (FEVU).

Farmasihumor: Til 50-årsdagen˝˝ fikk Kristiansen en t-skjorte med faglig og personlig treffende budskap av sine farmasøytkolleger. Hun er ikke spesielt begeistret for bruk av Vallergan til eldre, men har etter menisk­operasjonen oppdaget en viss glede av Arcoxia. Foto: Privat

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

COWBOY OG HEKS. På vei tilbake til sentrum ­kjører vi forbi mange Bodø/Glimt-flagg, og ­Kristiansen ­tilstår et visst fotballengasjement i disse gode tider for laget som ikke taper.

— Jeg er nok litt medgangssupporter.

NFT har en avtale med farmasøyter på ­akuttmottaket dagen etter, og Kristiansen kjører innom hovedsykehuset som er under ombygging, for å vise oss hvor vi skal gå, før vi tar en tur ut til havna og tar bilder.

Før vi går hver til vårt understreker hun at selv om klinisk farmasi i Bodø er bygget opp litt etter ­innfallsmetoden, har det etter hvert fått innpass over det meste av Nordlandssykehuset og står nå ­stabilt. Alt skjer i mer formelle former, og Helse Nord finansierer alle de kliniske stillingene.

— Det er mye mer robust og forsvarlig enn det var da vi begynte, men det er sånn vi har sneket oss inn. De plassene vi startet på er vi fortsatt, men nå er det sykehuset selv som sier at vi skal være der. Det er ikke fordi jeg traff en cowboy, utkledd som heks på et karneval.

Storslagne omgivelser: Margareth Johanne Kristiansen trives best når hun kan se fjell og hav, og tar gjerne en tur opp i høyden. Her fra Steigen med utsikt mot Lofotveggen.
Foto: Privat

(Publisert i NFT nr. 9/2020 side 48-52)