På lag med naturen

Sauebonden og professoren presser inn et intervju med NFT midt i lammingen. Han formidler rolig, ettertenksomt og tydelig sine meninger om norsk farmasi. Erfaring, faglig tyngde og bevissthet ligger bak hvert eneste ord han sier, men alt formidles med ydmykhet og respekt for andre måter å tilnærme seg spørsmålene på.

Senter for farmasi

Senter for farmasi ved UiB kunne nylig feire 10-årsjubileum. Haavik har vært leder av senteret hele tiden, og var dessuten en av de viktigste pådriverne for å få opprettet en farmasiutdanning her. Under jubileumsmarkeringen fremholdt flere den viktige rollen Haavik har spilt under både etableringen og den videre utformingen av farmasistudiet. At det som ble sagt ikke bare var «festtaler», bekreftes både av kollega og førsteamanuensis Lone Holst og masterstudent Ronja Raknes. De sier, nærmest i kor, at «det neppe hadde vært noe farmasistudium i Bergen om det ikke hadde vært for Svein Haavik».
— Hvorfor ble du en pådriver for å opprette et nytt farmasistudium i Bergen?
— Jeg var apoteker ved Haukeland sykehusapotek fra 1996, og fikk kjenne på kroppen hvor håpløs farmasøytmangelen på Vestlandet var. Vi utlyste noen av landets mest spennende farmasøytstillinger, og opplevde flere ganger å stå totalt uten søkere. Det var svært frustrerende. Jeg hadde på den tiden en bistilling som forsker og førsteamanuensis ved Medisinsk fakultet ved UiB, og oppdaget etter hvert at de viste interesse for å ha farmasistudenter hos seg. Det var disse to forholdene som til sammen gjorde at muligheten åpnet seg.
— Hvordan var reaksjonene i det norske, farmasøytiske miljøet på opprettelsen av et farmasistudium i Bergen?
— Det var stor motstand, og argumentene gikk på at man ikke skulle spre ressursene og det farmasøytiske fagmiljøet mer enn man allerede hadde gjort ved å opprette farmasistudium i Tromsø. Men det gikk seg til etter hvert, og fagmiljøene samarbeider godt nå, synes jeg.
— Du ble selv leder av det nyopprettede Senter for farmasi ved UiB. Hvordan gikk det til?
— Da Universitetsstyret hadde vedtatt å opprette et farmasistudium ved UiB, fikk jeg tilbud om stillingen som leder av Senter for farmasi. Men jeg var nok litt i tvil, for jeg hadde for ikke så lenge siden blitt apoteker ved Vitusapotek Gullgruven utenfor Bergen. Jeg syntes ikke jeg var helt «ferdig» der, og likte meg godt som apoteker. Men de faglige utfordringene UiB kunne tilby meg ble avgjørende, så jeg takket ja til stillingen.

Tverrfakulære utfordringer

Senter for farmasi har seks til sju faste stillinger, og omtrent like mange stipendiater. Senteret er organisatorisk knyttet til Klinisk institutt 2 ved Det medisinsk-odontologiske fakultet, men farmasiutdanningen er basert på samarbeid med flere fagmiljø både på Det medisinsk-odontologiske fakultet og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. De ansatte er knyttet til ulike institutt i en matriseorganisasjon.
— Vi er en liten gruppe mennesker, men samtlige er entusiastiske på vegne av faget, og jeg synes vi har et godt miljø. Men vi er også avhengig av bidrag fra andre, mer etablerte miljø her ved UiB for å få det hele til å gå rundt, forklarer Haavik.
På spørsmål om hvordan han holder kontakt med studentene, kommer en erkjennelse om at denne kunne vært bedre.
— Rent fysisk er det en utfordring å være tverrfakulært organisert, og jeg ser at det kan være behov for en ny møteplass mellom oss ansatte og studentene, reflekterer han.

Vil styrke FINansieringsgrunnlaget

Da Senter for farmasi ved UiB ble vedtatt opprettet, ble det ikke gitt tilsagn om fullfinansiering av studieplassene. Det betyr at de må nøye seg med omtrent halvparten av hva fullfinansierte studieplasser får.
— Det har vært en utfordring å skape et fagmiljø under slike betingelser, men situasjonen har imidlertid gjort oss effektive, og vi er blitt gode på å kjøre felles emner med kjemi- og medisinstudentene. I tillegg har vi en god ballast i den vestlandske nøysomheten. Vi arbeider likevel utrettelig videre for å styrke finansieringsgrunnlaget for farmasiutdanningen her ved UiB, presiserer Haavik.
— Hvordan er arbeidsdagen din som professor og leder?
— Stillingen min innebærer mye farmasifaglig arbeid gjennom undervisning, aktiv forskning samt veiledning av stipendiater og masterstudenter. Det blir også litt koordineringsarbeid mellom instituttene vi er tilknyttet. Stillingen innebærer dessuten mye fagstrategisk arbeid rettet mot universitetsledelse og myndigheter. Som for eksempel arbeid rundt spørsmål om finansiering av studieplassene.

Ønsker lokal studieprofil

Haavik sitter i arbeidsgruppen for tilpasning av den norske farmasiutdanningen til et såkalt 3 + 2-løp, med en treårig bachelor i bunnen, med videre mulighet for et toårig masterstudium.
— Her ved UiB har vi hele tiden ønsket å legge til rette for dette, og vi er positive til omleggingen. Men det tar tid for utdanningsinstitusjonene å endre begge de to etablerte studieløpene, og sannsynligvis trengs mer tid enn først planlagt før det nye studieløpet kan bli en realitet, opplyser han.
Haavik påpeker også at det ikke er konsensus rundt opptakskravene.
— Personlig mener jeg at det skal være rom for at de ulike utdanningsstedene skal kunne ha en lokal profil med noe ulik faglig vektlegging og dermed også mulighet for lokale opptakskrav og profiler på studentene. Det vil gjøre de ulike studiestedene litt mer forskjellige og gi studenter muligheter for noe mer spesialisering. Om utdanningsinstitusjonene blir for like, kunne like så godt all farmasøytisk utdanning i Norge foregått ved samme universitet. Men da hadde vi neppe løst farmasøytmangelen vi så til de grader har fått erfare på her på Vestlandet, mener professoren.
— At Universitetet i Oslo nå har valgt å avslutte arbeidet med å tilpasse farmasiutdanningen til et 3 + 2-løp, og velger å videreføre sitt femårige masterløp, betyr bare at vi i fremtiden — dersom det ikke kommer klarere føringer fra myndighetene om noe annet — både får en femårig og en 3 + 2-modell for farmasi her i landet. Dette kan være gunstig for mangfoldet i faget, mener Haavik.

Trenger forskning på apotekområdet

Forskning har vært en viktig del av yrkeskarrieren for Svein Haavik. Forskningen har i hovedsak dreid seg om farmakognosi og samfunnsfarmasi. Nå er han dessuten involvert i forskning knyttet til utprøvende behandling mot lakselus. I tillegg til selv å ha publisert en rekke artikler, er han fagfelle i flere vitenskapelige tidsskrift. Haavik bidro også i arbeidet med å evaluere norsk farmasøytisk forskning i forkant av Forskningsrådets arbeid med ny fagplan for farmasøytisk forskning i Norge i 2008.
— Din forskning har etter hvert dreid seg mer om samfunnsfarmasi enn farmakognosi — hvorfor?
— Jeg forsker fortsatt på spennende spørsmål knyttet til klassisk farmakognosi, men med opprettelsen av Institutt for apotekforskning AS (Apoforsk) i 2002 ble jeg spurt om å ta en deltidsstilling som seniorforsker der. Hensikten med opprettelsen av Apoforsk var blant annet å drive uavhengig forskning for å medvirke til rasjonell legemiddelbruk, og jeg trivdes veldig godt med å forske på slike spørsmål. Apoforsk var døråpneren for samfunnsfarmasøytisk forskning for min del.
— Hvordan har det gått med uavhengig apotek- og samfunnsfarmasøytisk forskning i Norge etter nedleggelsen av Apoforsk og Forskningsrådets fremlegging av fagplanen for farmasøytisk forskning?
— Jeg synes opprettelsen av Apoforsk var et svært positivt initiativ, og det var uheldig at det ble avviklet nesten før det var i gang. Jeg skulle heller sett en utvikling fremfor en avvikling. Det foregår fortsatt noe forskning rundt apotekfarmasi, men med nedleggelsen av Apoforsk ble en viktig ressurs borte. Forskning er et kontinuerlig arbeid, og gir sjelden vesentlige resultater i kortere, tidsbegrensende prosjekter. Verdien av Apoforsk var ikke minst å bidra til en forskningskultur på apotekområdet, men det virket ikke som om feltet var modent for dette.
— En av anbefalingene i rapporten fra Forskningsrådet var å opprette en Nasjonal forskerskole i farmasi, og dette er nå blitt en realitet. Her deltar alle de norske utdanningsstedene innen farmasi, og jeg tror dette er et viktig tiltak for å styrke farmasøytisk forskerutdanning.
— Hva forsker du på akkurat nå, Haavik?
— For tiden jobber jeg med forskning knyttet til problemresepter/forskrivningsfeil. Feil på resepter berører både pasienter og apotek, og det er viktig å dokumentere apotekfarmasøytenes arbeid knyttet til slike feil. Vi jobber nå internasjonalt med denne forskningen, og målet er å slå sammen og sammenlikne data fra hele Norden. Dette er svært spennende, men jeg kan ikke her og nå si noe om når vi kan få resultatene fra forskningen. Den siste tiden har også pressen vært interessert i Haaviks forskningresultater, senest med innslag om feilbruk av legemidler på Dagsrevyen i februar.
— Det er viktig at resultatene av forskningen når ut i samfunnet, og når det er snakk om «negative sensasjoner» er ikke pressen vanskelig å be, erfarer han.

Brenner for kunnskap

— «Kunnskap skal styra rike og land». Dette skrev Aasmund Olavsson Vinje på 1800-tallet, og er en klok strofe som oppsummerer min grunnleggende verdi som farmasøyt, forklarer professoren.
— Utdanning og forskning er viktige grunnpilarer i samfunnet. Jeg mener farmasøyter må engasjere seg politisk, og alltid ha kompetanse «i bunn» for sine standpunkt. NFFs initiativ til å etablere et fagråd for farmasøyters etter- og videreutdanning (FEVU) er et glimrende tiltak for å kvalitetssikre god fagutvikling blant farmasøyter, eksemplifiserer han.
Haavik er selv medlem i fagutvalget.

Sauehold i generasjoner

Men det er som nevnt også et annet viktig holdepunkt i livet for Svein Haavik. Han har sammen med familien drevet med sauehold på gården på Nedre Brattland gjennom generasjoner. Han legger ikke skjul på at det var den sterke tilknytningen til gården som gjorde at han og familien flyttet dit etter mange år i Oslo og Drøbak.
— Jeg tok over gården da jeg kom tilbake på midten av 90-tallet. Jeg føler meg heldig som kan drive denne kulturen videre, og være i så nær kontakt med naturen, erkjenner han.
Mye tyder på at strofen «Sorgen forgik mig paa Ulrikkens Top» fra bergenssangen «Nystemten»,  passer godt, også for denne bergenseren. Om sommeren beiter sauene oppe i Ulriksfjellet rett bak gården, og både beitevakt, sauesanking og drift av gården gjør det totalt unødvendig for Haavik å gå på helsestudio for å holde seg i form.
— Jeg liker å holde meg fysisk aktiv, så det er midt i blinken for meg. Jeg er ellers veldig glad i å gå på ski, jakte hjort og drive med friluftsliv i mange fasonger. Å ha en slik livsform er et privilegium for meg, forteller sauebonden.
Han mener gårdsdriften likevel er en «motstrømsaktivitet».
— Det tar mye tid, og det er begrenset med økonomi i slike gårdsbruk. Mange små gårdsbruk blir lagt ned, og det er et paradoks at gårdsbruk må drives som deltidsvirksomhet, mener han.
Men Haavik selv har ingen planer om å legge ned gårdsdriften og familiegeskjeften. Hjertet brenner for å bære sauebruk-kulturen videre. Skulle det skorte på kapasiteten, er det nok heller farmasien som må tåle et litt mindre bidrag fra professor Haavik.

(Publisert i NFT nr. 6/2014 side 32–35.)