Bisharo sitter ikke stille hvis noen trenger henne

Bisharo Mohammed Osman er sykehusapoteker på Sjukehusapoteket Haraldsplass. Når hun ikke er på apoteket, er hun å finne ett eller annet sted i Bergen hvor hun hjelper innvandrere, spesielt nyankomne, med å skape seg gode liv i Norge gjennom organisasjonen Tusmo og Bergen Moské.

— Jeg brenner så mye for å hjelpe andre mennesker, og det er kanskje fordi jeg vet hvor stort behovet er for de som er nyankomne eller folk som har litt tøffe tider, sier hun.

Osman startet som sykehusapoteker i august. NFT møtte Osman i mai. Da er hun apoteker på Vitusapotek Fisketorget i Bergen og har akkurat gjort unna en kø med turister på jakt etter solkrem og overlevert ansvaret for apoteket til en av farmasøytene, og vi spaserer gjennom et uvanlig solstenket Bergen sentrum og idylliske smug hvor vi går i sikksakk mellom poserende og blide selfietakere til Tusmos kontorer i Nøstet.

Avlaste og veilede nyankomne

Med en gang hun hadde flyttet til Bergen for å studere farmasi i 2013, engasjerte Osman seg i moskeen. På slutten av studiet tok hun også en familieveilederutdanning gjennom Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet).

— Det er et program som er bygget på hvordan man skal veilede familier med små barn fra ett år til 18 år, nyankomne. Vise dem hvordan de skal bli kjent med systemet, forklarer hun.

Mange skjønner ikke hvordan systemet fungerer, og det er mye bekymring, blant annet for at barnevernet skal ta barna.

— Det er veldig mye press på kort tid, så hvordan skal vi avlaste de litt og veilede dem til en riktig vei uten å miste seg selv, uten å være bekymret, men så de kan bruke sine egne kunnskaper og egenskaper til å oppdra barn i et sunt samfunn?

Holdes tilbake av myter og rykter

I moskeen jobbet Osman med flere prosjekter opp mot myndighetene og kom med det i kontakt med Tusmo. Hun er fremdeles engasjert i moskeen, men organisasjonen tok etter hvert over mer av hennes tid.

Tusmo er et somalisk ord som betyr «å vise vei». Organisasjonen ble opprinnelig opprettet i 2016 av somaliere for å hjelpe andre somaliere, men har utvidet til å inkludere alle innvandrere.

— Vi vil jo hjelpe de som trenger det, så vi har åpnet opp for alle. Når vi holder foredrag eller seminar, så er det opp til 70 personer, og da er det alt fra somaliere, pakistanere, afghanere, afrikanere, indiere, folk fra Bangladesh – you name it. Alle som hører om foredraget eller seminaret som har behov for det, eller synes det er interessant å høre på, de er velkomne, smiler Osman.

 

Jeg brenner så mye for å hjelpe andre mennesker, og det er kanskje fordi jeg vet hvor stort behovet er for de som er nyankomne eller folk som har litt tøffe tider.

 

Målet til Tusmo er å fremme integrering og inkludering ved å utvikle nye og kreative løsninger som setter målgruppens meninger og bidrag på dagsordenen.

— Når nyankomne ikke vet hva som venter på dem, så er de skeptiske, og de danner seg sine egne myter og rykter, og folk blir holdt tilbake på grunn av en myte de hørte eller rykte de hørte om systemet, så Tusmo har vært en skikkelig god brobygger mellom staten eller systemet og brukerne, mener hun.

Ungdom hjelper ungdom

De siste årene har Osman sittet i styret i Tusmo og har vært en aktiv bidragsyter i de fleste av aktivitetene deres i tillegg til å være organisasjonens økonomidirektør.

Organisasjonen er med på flere forskjellige kommunale og statlige prosjekter, jobber sammen med andre frivillige organisasjoner og initierer egne prosjekter.

— Vi jobber med for eksempel mentoropplæring til flerkulturelle ungdommer med innvandrerbakgrunn der målet er å utruste ungdommene med tverrfaglig kompetanse for å bevisstgjøre om bakenforliggende sårbarhetsfaktorer. Det er fordi behovet har vært kjempestort hos ungdommene, og vi fant ut at ungdommene tar ikke fra voksne mer enn det de tar fra en som er lik alder som de. Så vi utdanner ungdommer som kan bli mentorer for andre ungdommer.

Fått europeisk oppmerksomhet for generasjonsdialog

Tusmo har også utviklet et eget konsept for generasjonsdialog. Osman forklarer at i en del innvandrergrupper har ungdommene to kulturer å forholde seg til, den hjemme og den i storsamfunnet, uten at foreldrene har særlig kjennskap til kulturen utenfor.

— Da kan det plutselig bli konflikter som kunne vært unngått, påpeker hun.

Siden 2018 har de arrangert separate møter for de to generasjonene der de tar opp konfliktskapende temaer, og så har de en felles gjennomgang senere.

— De første årene var det veldig tøft. Det var mange som spurte: Skal dere ødelegge relasjonen mellom foreldrene og ungene deres? Men senere så har de virkelig satt pris på det, konstaterer hun.

— Jeg husker en dag en forelder som tidligere sa at «dere prøver å ødelegge relasjonen mellom oss og ungene våre», kom til oss med sine barn og ungdommer og deltok på møtene.

 

Det er den følelsen jeg sitter igjen med når jeg har gjennomført det og vet jeg har hjulpet en familie som trengte det, når jeg ser en ungdom som har hatt det vanskelig, som glinser i øynene etter flere møter.

 

Konseptet er anerkjent av både Bergen kommune, Trondheim kommune og nasjonale myndigheter. Hun forteller at det også har blitt omtalt positivt i forskningsartikler og faktisk har blitt tatt opp i Europarådet.

— Så vi er veldig stolte av det, smiler hun.

Organisasjonen har i tillegg organisert jobbsøkerkurs, som de dessverre ikke får midler til lenger, de har et eget ungdomsorgan, og de arrangerer årlig konferanse for somaliere – deres eneste aktivitet som fremdeles er kun for somaliere.

Første kvinne i moskéstyret

Ved siden av Tusmo er hun fremdeles aktiv i moskeen. Hun har sittet i styret som første kvinne og sitter nå som en shoraleder som er rådgivere til styret.

Om hun ikke hadde nok å gjøre, så giret det seg opp under pandemien, og hun jobbet dag og natt. Språklige og kulturelle forskjeller ble enda tydeligere i en krise, og for dem som ønsker å være en bro mellom storsamfunnet og innvandrere ble det enda mer å gjøre enn ellers.

— Det var tøffe tider, erkjenner hun som gjorde alt fra å handle for folk i karantene, hjelpe andre med å forstå reglene og hva de skulle gjøre, til å være i kontakt med myndigheter og holde folk informert.

Engasjerer seg også for farmasien

Selv om den store drømmen til Osman allerede som liten, var å bli lege, har hun tatt farmasien til hjertet, og i tillegg til innsatsen for innvandrere har hun rukket å engasjere seg i og for farmasien. Hun har sittet i valgkomité til Norges Farmaceutiske Forening Region Vest og sitter i styret til Norsk Farmasøytisk Selskap Bergen og har hatt ansvar for unge farmasøyter der siden 2019.

— Hvor mye tid bruker du egentlig på alt dette?

— Masse. Alle kvelder, alle helger, alle ledige tider, smiler hun som om det var en selvfølge for alle.

Flyktet fra Somalia i 2003

Alle som møter den utadvendt og blide Osman kjenner fort gleden hun har av andre mennesker, men hvorfor hun bruker stort sett alt hun har av fritid, ressurser og energi til å hjelpe andre gjennom moskeen eller Tusmo, er hun litt usikker på.

— Det beste svaret som jeg kan komme med er det utbyttet jeg får personlig. Det er den følelsen jeg sitter igjen med når jeg har gjennomført det og vet jeg har hjulpet en familie som trengte det, når jeg ser en ungdom som har hatt det vanskelig, som glinser i øynene etter flere møter, foreldre som sender melding midt på natten og sier «jeg har ikke noen andre å stole på, kan du gi meg råd», sier hun.

— Jeg tror også den reisen og historien jeg har gått gjennom sikkert har bidratt.

I 2003 flyktet 18 år gamle Osman over havet fra krig i Somalia med en syk datter på tre år i fanget.

Hun hadde ingen skolegang unntatt Quran-hjemmeundervisning, og fikk to barn kort tid etter hun kom til Norge. Hun ble bosatt i Ulsteinvik i 2004, og det var først i 2007 at hun endelig kunne starte på skolen. Da tok hun det tapte igjen til gangs, og allerede i 2013 sto valget mellom medisinstudiet og farmasistudiet, men fordi hun ikke ville ta med barna til Oslo, ble det farmasi i Bergen, og hun har ikke angret på det.

Får migrene av å ikke ha noe å gjøre

Etter noen år ved Sjukehusapoteket i Bergen hadde hun en kort periode som bestyrer på Vitusapotek Knarvik i Alver før hun i 2023 startet på Vitusapotek Fisketorget hvor hun var apoteker da vi møtte henne.

— Jeg føler meg privilegert for at jeg har hatt det bra, selv om alt det som skjedde før jeg kom til Norge var tøft og krevende, og årene deretter ikke var enkle, men tross alt så har jeg hatt det veldig bra, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har muligheten til å bidra.

At det har gått så bra og at hun har mulighet til å være der for andre nå, mener hun skyldes menneskene hun har møtt på sin vei. Ikke minst etter hun ble bosatt i Ulsteinvik.

— Hvis jeg ikke hadde hatt de menneskene rundt meg, så skulle det vært veldig tøft. Så når jeg tenker tilbake, og det er noen som står på samme punktet som jeg sto en dag tidligere, så er det absolutt ingenting som hindrer meg fra å si: Vet du hva, jeg er på vei.

— Dessuten liker jeg å være hektisk. Jeg liker å ha noe pågående. Jeg bruker å si at hvis jeg ikke har noe, så får jeg migrene, og jeg vil ikke ha det, så jeg må alltid ha noe å drive med, legger hun til med en klingende latter.

— Hvordan passer dette sammen med å være apoteker som i seg selv er ganske hektisk?

— Det går veldig fint. Jeg har ettermiddager der jeg sitter igjen og jobber på apoteket med administrative ting, spesielt når vi har lite bemanning. Det er jo det ansvaret som ligger på apotekeren, at oppgaven skal gjennomføres. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde flere farmasøyter, men for å være så lite apotek, så hadde jeg ikke fått til det, sier hun.

— Det blir en prioritering, og det er noe du vet når du går inn i den stillingen. Som leder så har du også fleksitid, så du kan avspasere det en dag det ikke er så travelt. Som for eksempel nå måtte jeg bare gå når jeg visste jeg hadde nok folk. Så det fungerer.

Barna har vært motivasjonen

I tillegg til alt det andre har Osman også oppdratt og oppfostret tre barn som har krevd sin tid, men de har også vært en viktig del av motivasjonen hennes.   

— Jeg ville at de skal se at uansett hvor tøffe ting du går gjennom, så skal du kunne klare det. Jeg gjorde det mest for meg selv, men også for at mine unger skulle være stolte. De skulle ikke trenge noen; de skulle ikke trenge leksehjelp, de skulle ikke bli misforstått, de skulle ikke bekymre seg for at mamma ikke kunne snakke med lærer. De skulle vite at jeg hadde den dialogen med skolen, med sport og med alle de steder de skulle være, slår hun fast.

De har tydelig også arvet noe av engasjementet og aktivitetsnivået til mor. De to eldste er i full gang med studier, og alle er aktive i Tusmo. Yngstemann fylte 18 få dager før vi møtte Osman og krever ikke så mye oppmerksomhet lenger, og hun har enda mer tid til sin frivillige innsats.

Når vi er ferdig med å prate ut på ettermiddagen, følger Osman oss ut i Bergens gater, og journalisten merker at han gleder seg til å gå på hotellet og ta en blund.

— Søvn driver kanskje ikke du så mye med?

— Jo da, jeg sover, smiler hun.

— Men det er ikke den største krisen. Jeg kan gjerne skippe noen timer så lenge jeg har noe å fylle dem med. Men jeg sover. Det er viktig ta vare på helsen også.

(Publisert i NFT nr 8/2024 side 28-31.)