Klovnemidler er bedre enn legemidler

NFT har fulgt sykehusklovnene Bella Bing Bong og Sr. Cocodrilo Barracuda – Coco gjennom gangene på Barne- og ungdomsklinikken på Rikshospitalet – Oslo universitetssykehus. Det er mye tøys og tull og latter på et ellers strengt og dystert sted. Hvert eneste helsepersonell vi møter på veien, forteller oss en rørende historie om barn som har gått fra blind skrekk til latter og lek på minutter og prosedyrer som ville tatt timevis, ofte med tvang, mye legemidler og strømmer av tårer, som i stedet tar et kvarter med klovning og store barnesmil.

— Vet du hva, det finnes ingen som kommer inn i hjertet og følelsene til barna som de gjør. Ingen på huset her, om de er sykepleier, lege eller pedagog. Det er .... er ... Jeg mangler litt ord, sier spesialpedagog Elna Thurmann-Nielsen som vi møter på vår klovnetur gjennom gangene.

LES OGSÅ: Sykehusklovnene håper på fast finansiering

Anestestimaska lukter promp

Dagen før skulle en liten jente gjennom hjertekateterisering, en undersøkelse av hjertet under narkose. Operasjonssalen var klargjort, og en skokk hvit- og grønnkledde – overleger, leger, kardiologer, sykepleiere og anestesiteam – står klare. Men jenta har vært på sykehuset altfor lenge, alt har låst seg, hun skriker og skriker og nekter å samarbeide. De har prøvd alt og er på nippet til å avblåse hele prosedyren.

 

Vet du hva. Det er ingen som klarer det dere gjør. Ingen! You are magic!

^{Spesialpedagog Elna Thurmann-Nielsen}

 

Inn gjennom den store, tunge døren til operasjonssalen kikker klovnene forsiktig. Med munnspill, store snille smil og rolige bevegelser nærmer de seg den redde jenta, og det skumle helsepersonellet trekker seg litt tilbake.

Jenta slapper litt av, det blir noen minutter tull og tøys med pasient, mamma, helsepersonell og anestesiutstyr: Rikshospitalets kosedyr Rasmus får på seg narkoseinnledningsmaska og sovner. Klovnene er ikke like begeistret. «Uuææh! Denne maska lukter promp.» «Nei. Den lukter tåfis. Æsj!» Plutselig fylles rommet av latter. Og mens klovnen Bella holder skoen sin på munnen som en narkosemaske, og mamma holder den ekte masken på jentas munn, puster klovn og pasient sammen. Jenta sovner, og prosedyren kan gjennomføres.

Sykehusklovnene er som magi

— I går var en fantastisk opplevelse. Vi tenkte bare: Hva, ler hun? Altså, hun har grått sammenhengende siden hun ble lagt inn, og så kom det en nydelig klingende latter. Ååååhhhh! Det var helt fantastisk, medgir Thurmann-Nielsen.

— Vet du hva. Det er ingen som klarer det dere gjør. Ingen! You are magic! sier hun vendt til klovnene.

Klovnene, som når de er ute i de åpne gangene kun er klovner og ikke noe annet – det er umulig å få et skikkelig svar fra dem, får en litt annen mine over ansiktet, takker og bukker.

— Nei. Takk til deg. Det er du som fortjener Nobels fredspris, sier Thurmann-Nielsen etter klovnene som allerede er på vei videre i gangen og tilbake i full klovnemodus.

— Så fint at hun kom akkurat nå da, sier Coco med et stort smil.

— Akkurat sånn som vi avtalte i går, konstaterer han med sitt bredeste klovnesmil.

Inne i et lite, trangt og varmt rom midt inne i Rikshospitalet har klovnene kontor, garderobe og kantine. Veggene er full av barnetegninger, og en vifte jobber hardt for å gi oss litt inntrykk av oksygen. Der finner vi Hedda Munthe (Bella) og Arturo Tovar (Coco) som tar seg tid til en liten pust, frisker opp sminken og tar en prat med NFT før de igjen skal klovne og lage liv og farger i de ellers ganske triste gangene.

Klovnene jobber cirka to dager i uken. Ved siden av har de 50 norske sykehusklovnene enn rekke forskjellige yrker innen kreative yrker, fra skuespillere og dansere til forfattere og regissører.

— Det er et privilegium å få lov til å bruke utdanningen sin til dette her. Det er en helt unik scene, sier Munthe som understreker at de lager opplevelser og at det er barnet som er stjernen.

Spesialisering i sykhusklovneri

I tillegg til at de fleste klovnene har en form for teater- eller danseutdanning gjennomgår de en egen spesialisering i sykehusklovning som tar omtrent ett og ett halvt år.

— En del av opplæringen er grunnleggende helse, diagnosene vi møter og også hva de ulike situasjonene gjør med barn, forklarer hun.

— Hygiene. Masse hygiene, føyer Tovar til.

— Og du må vite hva slags narkose eller hva slags smertelindring de går gjennom for å vite hvordan vi skal forholde oss. Er det et barn som er på mye midazolam, som er en beroligende, da vet vi hva slags inntrykk vi kan gi, hva slags kommunikasjon, hva slags energi må vi gi, for å ikke ødelegge den opplevelsen, fortsetter han.

 

Narkose forsterker lyder, det forsterker opplevelsen. Da må vi vite at vi må dempe oss i volum. Da kan vi ikke komme inn med lokk.

^{Bella Bing Bong}

 

Begge har en egen videreutdanning som prosedyreklovner. Da er de med inn på anestesi og jobber tett med anestesiteamet.

— Narkose forsterker lyder, det forsterker opplevelsen. Da må vi vite at vi må dempe oss i volum. Da kan vi ikke komme inn med lokk, smiler Munthe.

— Det finnes noen rutiner vi må forholde oss til fordi vi er på et sykehus, men vi prøver å bryte en del av den rigide verdenen som er sykehuset. Vi skal ikke være voksne. Det er så mange voksne stemmer på sykehuset, så vi skal prøve å bryte de voksne stemmene og skrike litt og være hund eller slå hverandre, poengterer Tovar.

SYKEHUSKLOVNENE PROFILERER SEG SOM VERDENS BESTE RESEPTFRIE MEDISIN – HELT UTEN BIVIRKNINGER, OG DE HAR FORSKNING TIL Å BEKREFTE DET MED. LES OM DET HER. 

Klovnene skal være på lag med barnet

Kanskje det viktigste klovnene gjør på sykehuset, er å være på lag med barnet og sammen gjøre litt opprør, som når Coco sier seg helt enig med et barn om at det er gøy å slå. Dessuten kan de gi barnet litt kontroll over egen situasjon.

— Det er ikke mye du kan si nei til på et sykehus, og noen synes det er litt godt å kunne si «Nei», sier Munthe som forklarer at noen barn vil ha klovnene der, men sier nei til klovnene bare for å føle at de selv kan bestemme noe. Da respekterer klovnene det, men fortsetter gjerne å prøve seg, og så fort barnet føler at det bestemmer, så kan «nei» fort bli «ja».

De to gleder seg over jobben som klovn, men det kan være slitsomt. Selv om de har en verktøykasse med scenarioer og ideer, så er alt hundre prosent improvisasjon.

— Det krever at vi har en stor glede og engasjement i det vi gjør. Vi kan ikke gjøre det halvveis. Jobben vi gjør, krever at vi ikke går i automatikk. Jeg må være hundre prosent til stede. Vi må vekke en sånn lekenhet som må være ekte. Hvis det ikke er ekte, så leser barnet det med en gang, understreker Tovar.

— Men gleden av å kunne være en del av de små eller store lysglimt i de av og til veldig tunge behandlingsforløp, gjør jobben vår mye lettere, og det er en glede å komme tilbake og prøve å påvirke et liv.

Mange vonde skjebner

Ikke minst kan det være tungt å møte så mange vonde skjebner som klovnene gjør når de jobber med syke barn.

— Jeg er ofte innmari sliten etter en dag. Kanskje spesielt i prosedyredagene: Det er så mye som står på spill, og du ønsker at de skal klare å gjennomføre, sier Munthe.

Noen skjebner sitter igjen. Hun forteller om at de ble invitert opp til et barn på intensivavdelingen. Hele familien er samlet, det er ikke lenge igjen. De reduserer legemidlene, så barnet skal få noen øyeblikk med klarhet og ha leken med inn i døden.

— Som selvfølgelig er kjempevondt, men også veldig fint at du faktisk blir invitert helt inn i det siste. Jeg sitter med mye takknemlighet for at vi blir invitert inn dit.

Blitt akseptert av helsepersonell

Munthe og Tovar har vært sykehusklovner siden henholdsvis 2011 og 2010 og er blant veteranene. I løpet av årene har helsepersonellets holdninger til klovnene endret seg mye. Bare i løpet av vår korte samtale har en sykepleier ringt flere ganger for å få tak i klovnene og senere på vei gjennom gangene kommer en til og spør om klovnehjelp.

— Nå ringer de mer og mer for å få hjelp. Hvis det er barn som er engstelige, så er det flere og flere sykepleiere rundt omkring på avdelingene som vet at ofte kan det funke, fremhever hun.

 

Når du er fem år, så er det ikke noe gøy å være her. Alt du skal oppleve, og så blir du lei, og du har lyst til å dra hjem. Da er det fint å få litt ting som gjør at hun ler og har det bra.

^{Mamma Linda Renate}

Spesielt har det endret seg når det gjelder å følge med helt inn på anestesi. Dagen før var det noen som ba klovnene komme for å hjelpe dem.

— Det tror jeg ikke hadde skjedd for noen år siden. Anestesiteamet har blitt mer og mer åpne for oss. I starten var det litt sånn: «Hva skal de bidra med her?»

Det tok litt tid, men etter hvert har klovnene vist at de kan være til nytte. De har også vist at de vet hva de driver med inne på operasjonssalen, og anestesisykepleierne er ikke redde for å la dem håndtere det medisinske utstyret.

— Jeg tar ikke på masken på barnet. Vi skal ikke gjøre det, men jeg vet at jeg kan leke med den slangen eller leke med den masken, og vi kan leke oss med utstyret, og de vet at jeg gjør ikke noe inne på det rommet som er farlig, sier Munthe.

— Det er fantastisk at vi har kommet så langt at et helt team med helsepersonell er villig til å ringe klovnene, sette en avlysning på hold, og så tre til side for å gi klovnene en mulighet til å hjelpe barnet med å gjennomføre prosedyren.

Til slutt er vi utenfor rommet til fem år gamle Ida. En sykepleier kommer ut og sier at «nå trenger vi dere». Ida har hatt en betennelse i ryggen i sentralnervesystemet, og har vært lam fra navlen og ned. Etter tre uker og mange vonde opplevelser på Rikshospitalet kan hun gå igjen, men da hun våknet fra siste narkose og trodde alt skulle være ferdig, oppdaget hun at det hadde dukket opp et venekateter i foten. Humøret er ikke på topp, og nå nekter hun sykepleierne å ta den ut.

Klovnene ramler inn og er fort i lek med Ida og kosekaninen hennes. Hun ler og koser seg, men så fort noen foreslår å ta ut kateteret, er det «Nei!» og tårene presser på. Klovnene eksperimenterer med plasterfjernesprayen. Den sprayes på alle mulige og umulige steder den ikke skal være utenom på plasteret som holder venekateteret på plass, og etter kort tid er den tømt og Coco må ut og finne en ny.

Kan ta alt fra fem minutter til resten av dagen

Ved å holde barnet forsiktig fast og nappe ut venekateteret, ville jobben tatt 30 sekunder. Rikshospitalet har mål om å ikke bruke tvang, og da må barnet få bestemme, og klovnene er viktige samarbeidspartnere. Men det er uforutsigbart. De kan bruke alt fra fem minutter til resten av dagen på å få et «ja».

Mens hurlumheien fortsetter på rommet til Ida, snakker vi med mamma Linda Renate på gangen.

Ida har truffet klovnene noen ganger under oppholdet og snakker mye om dem. De var med og underholdt henne under den lange ventetiden før hun skulle i narkose. Og da hun tok ut et venekateter tidligere, var hun ivrig etter at klovnene skulle komme, så hun kunne vise dem det.

— Det har vært kjempefint, sier Linda Renate.

— Når du er fem år, så er det ikke noe gøy å være her. Alt du skal oppleve, og så blir du lei, og du har lyst til å dra hjem. Da er det fint å få litt ting som gjør at hun ler og har det bra, smiler mammaen.

Å se barnet sitt smile og le etter så mange vonde opplevelser og slippe å hele tiden være den som skal underholde, gjør også godt for slitne foreldre.

— Det er litt avbrekk. Jeg må avlede mye, og det blir litt slitsomt når det blir flere uker av gangen. Så nå er det selvfølgelig fint å få avlastning, sier hun idet vi hører jubelrop innefra rommet, klovnene danser rundt og Ida kan fornøyd vise frem et frigjort venekateter.

Med en lykkelig slutt trekker vi oss tilbake, og har ikke klovnene klovnet seg ferdig inne hos Ida, så klovner de sikkert rundt der inne ennå.

(Publisert i NFT nr. 9/2024 side 25-35.)