Farmasøyt med resept på døden i snøen

Vi er litt usikre når vi møter farmasøyt og toppturentusiast Richard Fjellaksel på kontoret hans på Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet en ettermiddag i november. Vinterens første skikkelige snø kom for to dager siden og det har lavet ned dag og natt. Fjellene rundt Tromsø er dekket av et tykt lag hvitt pudder, men i dag er det varmt. Snøen i byen er allerede sørpe, og i morgen er det meldt regn. Vil han egentlig sitte på kontoret utover arbeidstiden for å snakke med oss, eller skulle han helst allerede vært halvveis oppe på en av de mange nærliggende lokale toppene med splitboardet under beina?

— Jeg var på tur lørdag og søndag, beroliger han oss.

— Det var veldig bra snø, målte 80 centimeter i skogen. Så det var veldig tungt å gå, men det var bra. Og det er god trening, vet du, sier han med et bredt smil.

LES OGSÅ: Mirakelfarmasøytene i Tromsø

Iver etter bratte fjell og frykt for snøskred

Fjellaksel er født og oppvokst i Narvik og har alltid vært glad i friluftsliv og ikke minst toppturer på snowboard og ski. Interessen holdt seg gjennom studietiden i Tromsø hvor pudderdekte topper er like tilgjengelig som studentkafeene og -barene. Under tromsøbesøket vårt hørte vi rykter om at han nok var like kjent for å være i fjellet som i forelesningssalen. Etter hvert ble han rimelig god til å kjøre, fjellsidene ble brattere og brattere, og han innså at snøskred var en kontinuerlig, overhengende fare.

— For ti år siden fant jeg ut at nå må jeg bare sette meg mye mer inn i det, hvis jeg skal ha glede av turene. For det ble på et sånt nivå og plan at jeg ikke hadde glede av det, for det ble liksom ubehagelig å være på tur, minnes han.

 

Jeg havnet litt tilfeldig, eller jeg vet ikke hvor mye som er tilfeldig, men jeg havnet innenfor snøslredforskningen.

^{Richard Fjellaksel}

 

Han begynte å ta kurs og sette seg inn i snø, snøskred og folks oppførsel i fjellet. Som en god farmasøyt holdt det ikke med overflatisk kunnskap. Plutselig var han semiprofesjonell, opprettet firma, begynte å guide andre i fjellet og holde kurs om snø og skred ved siden av de forskjellige farmasijobbene han har hatt.

— Hovedprioriteten er jobben, så det er når jeg har fri, i helgene og helligdager. Hvis denne snøen hadde vart litt lengre, så kunne vi satt opp et skredkurs en helg, sier han idet telefonen ringer og han får beskjed av kona om noe annet som de siste årene også har hatt prioritet før skikjøring.

— Jeg må hente datteren min på skolen. Det er viktig, det òg, smiler han.

Friere som farmasøyt enn lege

Som ung var Fjellaksel interessert i kjemi og helsevitenskap. En stund vurderte han å studere medisin.

— Men så var jeg veldig tidlig bevisst på at det ansvaret ville jeg ikke ha, og heller ikke det å ha jobben med hjem hele tiden, sier han som når han ser arbeidstrykket hans legekone lever med, føler at han valgte rett.

Dermed ble det farmasi ved UiT etter militærtjenesten, og han var ferdig utdannet farmasøyt i 2007. Etter utdanningen jobbet han en periode i apotek og har vært apoteker flere steder i Nord-Norge, blant annet i Vardø, hvor han fulgte med da kona hadde legeturnus.

— Det var litt artig å få litt kjennskap til det med Distrikts-Norge og forsyninger. Jeg fikk litt erfaring med hvordan det er i dårlig vær å levere til Båtsfjord og Berlevåg og sende medisiner med hurtigruta når du ikke vet når transporten går.

LES OGSÅ: Fraktrefusjon og forsendelse: En veibeskrivelse

Deretter var han produksjonsleder på Sykehusapotek Nord i Tromsø og ble der interessert i nukleærmedisin. Det førte til en doktorgrad hvor han utviklet radiotracere til tidligdiagnostikk av Alzheimers sykdom.

— Det var egentlig et ganske komplett utviklingsløp av et radiofarmaka rett og slett, fra kjemisk syntese til dyreforsøk, konstaterer han.

Fra farmasi til radiografi

Ferdig med doktorgraden i 2018 jobbet Fjellaksel på PET-senteret før arbeidet med nukleærmedisin førte ham til stillingen han nå innehar som førsteamanuensis på radiografutdanningen. Det har tatt ham litt vekk fra farmasien, men ikke så langt.

— Jeg underviser på sykdomslære, patologi, farmakologi, medikamentregning, nukleærmedisin, forskningsmetodikk og vitenskapsteorier, så det er mye tematikk jeg tar med meg fra farmasidelen, påpeker han.

 

Det er synd å si det, men vi som sitter på snøskredsenteret, og sikkert de som sitter på varsling også, sitter bare og venter på en stor, stygg ulykke.

^{Richard Fjellaksel}

 

Ved siden av undervisning har han flere forskningsprosjekter, og han trekker frem et distriktsrelevant prosjekt som ser på CT-røntgen og slagpasienter og hvordan geografiske avstander påvirker dødelighet.

— Du har utfordringer hvis du bor ytterst i Finnmark eller ytterst på øyene i Senja, og så skal du liksom komme inn til UNN og få behandling.

Det er en CT-maskin på Finnsnes som styres fra Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), men ved slag er det et mål å få trombolyse innen tre timer fra symptomdebut, og det er godt over to timer fra Finnsnes til Tromsø.

— Så hvis du er to timer fra Finnsnes på yttersiden, så må du bli transportert til Finnsnes og så til Tromsø. Da kan du fort gå over den tida, og da kan du fort få dødsfall eller varige men.

Han har også gjennomført en kvalitativ studie om utøvelse og utvikling av radiografifaget i Norge og skrevet en artikkel sammen med to kolleger. Han synes det er litt morsomt at han som farmasøyt med sterk tro på naturvitenskapen og litt tvilende til kvalitativ forskning, skrev en artikkel som i 2023 ble kåret til årets radiografiartikkel.

Fjellaksel har også levert en vitenskapelig artikkel til NFT. Les Diagnostiske PET-radiofarmaka i Norge – klinisk bruk og utvikling her.

Havnet i snøskredforskning

På radiografi står Fjellaksel relativt fritt til å forske på det han vil, og han har hatt noen farmasinære prosjekter om diagnostiske radiofarmaka. Ikke minst har den friheten ført ham inn på et tredje forskningsfelt som på mange måter ligger ham nærmere hjertet enn både farmasi og radiografi: Snø.

— Jeg havnet litt tilfeldig, eller jeg vet ikke hvor mye som er tilfeldig, men jeg havnet innenfor snøskredforskningen, smiler han.

Dermed ble han tilknyttet Center for avalanche research and education (CARE) ved samme fakultet som seniorforsker og deler sin forskningstid mellom radiografi og snø.

— Det er mye interessant. Det som er med radiografi og snø, er at det er så mye som er uutforsket.

Venter på den store ulykken

Toppturer har blitt populært, men kan være farlig. Hvert år dør en håndfull mennesker i snøskred.

— Det er synd å si det, men vi som sitter på snøskredsenteret, og sikkert de som sitter på varsling også, sitter bare og venter på en stor, stygg ulykke, sier Fjellaksel.

Selv har han aldri vært i et skred eller mistet noen nære venner, men har mange venner som har vært i ulykker. Oldefaren hans ble også tatt av et snøras da han sjekket rypesnarene sine på 1950-tallet, så skredfaren er en del av familiehistorien hans. Farmasimiljøet har også blitt truffet, da en kvinnelig student døde i et ras i 2009.

Noe av det verste med ras er at det er så uforutsigbart. Det er ikke bare uvørne skikjørere som kjører i bratte heng høyt oppe i fjellet, som dør.

— Det trenger ikke være så stort. Man kan være veldig uheldig, tenke at det er trygt og havne i skred. På gitte dager kan alt som er bratt nok og stort nok drepe deg.

Givende å lære folk å trives i fjellet

Samtidig er det åpenbare folkehelsegevinster i at folk er ute og beveger seg og har det gøy i fjellet.

— Du kan gå på topptur og gjøre kjempetrygge valg og ha det veldig artig. Det er mye potensial i å utdanne om skred, så da må vi bidra det vi kan på best mulig måte fra universitet, mener Fjellaksel og beskriver hvor givende det har vært når han har kurset noen som har vært utrygge i fjellet til å slippe seg løs og nyte kjøringen.

— Det har gitt meg veldig boost.

CARE ligger under Institutt for psykologi, og de har derfor en vekt på de menneskelige faktorene ved snøskred. Fjellaksel har blant annet vært med på en studie av personer som har tatt snøskredutdanning. Den viser at folk ganske lett lærer seg å forstå flere faktorer som påvirker snøskredfaren og at den kunnskapen henger i etter kurset. Problemet er bare at bruken av den forståelsen til å ta avgjørelser i fjellet øker betydelig under kurset, men går fort ned etterpå. I tillegg stiger selvsikkerheten, og den synker ikke så mye etter kurset.

Fjellaksel viser oss også bilder han har tatt fra turer og skredobservasjoner. Han sto på Store Hesten på Senja og så et stort følge kjøre ned en fjellside han absolutt ville holdt seg unna. Senere på dagen var han tilbake. Da hadde det gått et stort skred, og enda flere hadde kjørt ned fjellsiden før raset gikk.

— Det er jo en nydelig fjellside og helt fantastisk å kjøre der. Det er lett å bli fristet, og det er lett å bli påvirket av andre folk og tenke at der andre folk kjører, er det trygt, men det viser studier, at det er ikke nødvendig. Det kan kjøre hundre folk i en fjellside, og så kan du bli tatt likevel, sukker han.

— Det her gjør meg bare mer og mer motivert. Sånne situasjoner må man bare unngå, og det er mye potensial i å lære folk å bevege seg trygt.

Hvorfor ikke bruke CT-skanneren på snø

Menneskelige faktorer er interessante og viktige når det gjelder snøskred, men for en farmasøyt er det kanskje snøens kjemi som fascinerer mest.

— Mitt mål har vært litt å dra inn snøen og litt det her naturfaglige, siden jeg har den farmasibakgrunnen. Fysikalsk kjemi har gitt meg mye for å forstå vannmolekyler og alle de omvandlingene fra snø til vann og den biten der.

Det var i de tankebanene han gikk den dagen han innså at lengre ned i gangen fra kontoret hans står det CT-skannere til millioner av kroner, som langt fra alltid er i bruk, så hvorfor ikke putte litt snø inn i dem og virkelig få et nærbilde av hva som skjer. Fjellaksel viser oss hvordan han sender en fryseboks med snø inn i skanneren, og på skjermen viser han røntgenbilder av snøens strukturer som ellers er usynlig for det blotte øyet, og vi ser at det er store forskjeller i hvor mye luft, is og vann det er på forskjellige deler av snøprøvene.

— Nå kan du se på tettheten av det her. Hvordan er det bygd opp? Hvordan utvikler det seg over tid? Hvordan er det i et område? Da er det veldig interessant å kunne si noe om det for å kunne hjelpe med skredfarekartlegging, poengterer han.

Snøen er svært uforutsigbar og vanskelig å lese, og Fjellaksel viser som eksempel til at han har tatt prøver bare ti meter fra hverandre som har vært svært forskjellige.

— Det er jo det som gjør det enda mer utfordrende og artig å forske på. Det er kanskje det som har fenget meg litt. Sånne komplekse tematikker er det artig å gå inn i.

Gjennom den nye inngangen på snøforskningen har det også dukket opp flere prosjekter. Han har blant annet brukt skanneren til å hjelpe andre forskere se på hvordan saltvann blir tatt opp av is.

— Det skal da kunne hjelpe dem til å forstå litt mer av klimaproblematikken for å se i hvilken grad sola blir reflektert av natriumklorid, forklarer han før vi går ut for å ta noen bilder og se på snøen.

Resept på døden

Ute lager Fjellaksel et utsnitt i snøen og forklarer oss hva som er hovedgrunnen til skred.

— For at du skal få et farlig snøskred, må du ha flak, altså snøen må være ganske hard og kompakt, og et svakt, mykt lag, og det må være bratt nok. Da har du oppskrift på døden, sier han.

— Det får være overskriften, ler han.

På parkeringsplassen står hans typeriktige kraftbil for en skikjører og tromsøværing, og han tilbyr oss skyss ned fra universitetet til sentrum.

— Det høres misunnelsesverdig ut å ha en jobb som innebærer å kjøre ski. Er det så stas som det høres ut?

—Jeg har en del feltarbeid på ski, men det er jo ikke skikjøring, det er mer jobb. Det høres veldig nice ut, men det er ikke alltid det er det. Det kan innebære ganske mange timer med frysing, smiler han.

— Jeg kan være ute for å observere, være ute og ha spørreundersøkelse eller være ute og samle inn snø, og da er fokus datainnsamlinga. Da er det ikke at jeg skal kjøre ned den siden og ha det gøy.

— Så jo mer du kan om snø og skred, jo mindre får du tid til å kjøre selv?

— Jeg får jo kjørt nok, altså, og vært nok på tur, sier han og understreker at han har en kone som også er interessert i det samme, så de kommer seg ut som familie.

— Og i og med at jeg har tatt den her veien, gjør jo at jeg har det veldig mye mer gøy når jeg er på tur. Jeg slipper å være bekymret og redd. Så den biten der er jeg veldig fornøyd med, sier han og legger til at fritid og jobb innimellom går litt inn i hverandre. Det kan være noen morsomme opplevelser og fin kjøring når han er ute og jobber, og når han er ute på fritiden observerer han alltid snøen og andre skikjørere, og det dukker alltid opp et mulig forskningsprosjekt i løpet av en skitur.

— Du drømmer ikke om å bare jobbe med toppturer, guiding og snøforskning?

— Jeg føler jeg lever veldig godt med flere forskjellige prosjekter: Jeg tror det å ha firmaet og leve hundre prosent av firmaet og bare være ute, ville jeg kanskje ikke trives med. Jo mer utviklende og mer forskjellige dager, jo bedre er det for min del, slår han fast.

— Det blir mye radiografi og snø. Savner du farmasien?

— I og med at jeg har denne kliniske eller litt nærmere kliniske forskningen nå, så føler jeg at det kliniske blir ivaretatt, men jeg savner litt den produksjonsbiten og den legemiddelbiten, men jeg tenker at noen ganger så får man noen ting, og så må man gi avkall på noen andre ting. Jeg føler meg litt privilegert nå som jeg kan holde på med ganske store interesser.

Han slipper oss av i sentrum før han fortsetter for å hente barn i skolen, få i seg litt mat og kjøre barn på trening. Hvis han da har igjen energi, som han virker å være godt utstyrt med, så er det på med hodelykten og opp i fjellet.

— Når man bor her, så man utnytte forholdene når det er. Jeg kan ikke love at jeg skal ut i dag, men det er i alle fall planen, smiler han.

(Publisert i NFT nr. 3/2025 s. 16-20.)