Farmasøyter som har betydd mye for mange, trekker seg tilbake

Flere norske farmasøyter har tatt doktorgrad i farmasi gjennom historien, men det var først på 1980-tallet at Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) kunne ta inn doktorgradsstipendiater og tilby dem egne interne veiledere. I løpet av tiåret disputerte et titalls egenproduserte dr.scient.-er og dr.philos.-er ved instituttet. En håndfull av dem har tilbrakt store deler av karrierene sine der, har nå akkurat pensjonert seg, er i ferd med å pensjonere seg eller nærmer seg pensjonsalder.

Den av dem med mest tid innenfor dørene på Farmasibygningen, er Hanne Hjorth Tønnesen som var den tredje som tok doktorgrad i farmasi ved UiO da hun disputerte i 1986. I august i år avslutter hun karrieren.

— Jeg gikk inn her i 1976 som student og har aldri kommet ut igjen, ler hun som synes 50 år er nok tid på universitetet og som ikke lar seg friste av en emeritaavtale.

— Jeg skal ikke ha noen avtale. Jeg bare lukker døren og går, jeg, og så begynner jeg på et nytt liv.

Farmastiet

Vi møter Hjorth Tønnesen sammen med kullingene Arild Christian Rustan, som disputerte i 1988, Sverre Arne Sande og Ragnhild Elisabeth Paulsen, som begge disputerte i 1989, i et møterom i Farmasibygningen for å høre litt om farmasien og farmasiutdanningens utvikling siden de disputerte.

 

Jeg gikk inn her i 1976 som student og har aldri kommet ut igjen.

^{Hanne Hjorth Tønnesen}

 

Godt før vi har satt oss, er de gamle kullingene og kollegene i full gang med mimring og morsomme historier fra et langt liv innenfor veggene på Farmasibygningen. Hjorth Tønnesen, som er i ferd med å rydde ut kontoret sitt, påminner de andre om såpeføljetongen Farmastiet som gikk i Veneficus en gang på slutten av 1980-tallet. Der skrev en ansatt om livet på instituttet med mer eller mindre flatterende beskrivelser av de andre ansatte som var gitt mindre anonymiserende pseudonymer.

LES OGSÅ: To farmasøyter fikk Det giftige kors i år

Flere tok doktorgrad på 1980-tallet

De snakker også om de andre som var stipendiater samtidig som dem, og de legger stor vekt på å få frem at de ikke var de eneste. Asbjørg S. Christophersen var den første som tok doktorgraden ved Farmasøytisk institutt, og Agnethe Linde Christiansen var den andre. Christophersen har hatt en professor 2-stilling på Farmasøytisk institutt, mens Christiansen har hatt karriere andre steder.

Videre tok Hege S. Christensen, Gro Smistad, Hilde Barsett og Harald Thidemann Johansen doktorgrad på 1980-tallet og disputerte på tampen av tiåret eller på starten av 1990-tallet. De har jobbet på universitetet det meste av karrieren og har pensjonert seg i løpet av de seneste årene.

Uten at NFT kan garantere å ha den hele og fullstendige oversikt, er det på det rene at også Jon Øystein Nossen og Nils Ove Hoem tok doktorgrad rundt samme tid og har hatt storparten av karrierene sine andre steder enn UiO.

Senere har det kommet mange doktorgrader fra instituttet hvor det nå er cirka 14 som disputerer årlig.

LES OGSÅ: Arild Rustan: Den kjønnskreative energiprofessoren

Pensjon eller ikke pensjon

Sverre Arne Sande er nylig pensjonist, men er emeritus i tillegg til at han har en liten konsulentstilling i forbindelse med flyttingen til Livsvitenskapsbygget.

— Jeg var så smart at jeg hadde masse regneark med hva vi hadde ønsket oss og hva vi hadde fått tildelt, og det var ingen som skjønte noe av det, ler han som anbefaler en slik overgang til pensjonisttilværelsen.

— Det kan være litt rart å bare kutte ut fra den ene dagen til den andre dagen, så jeg er veldig fornøyd med det. Til å begynne med var det ganske mye, og så har det blitt mindre og mindre og mindre, så det har gått gradvis, og det synes jeg har funket supert for meg.

Paulsen, som er noen år yngre enn de andre, og Rustan ser for seg å jobbe noen år til.

— Jeg synes fremdeles det er gøy, da, smiler Rustan.

LES OGSÅ: Farmakoepigenetikk: Samspillet mellom legemidler og epigenetikk

Utdannet rundt 2500 farmasøyter

I noen år etter de hadde disputert og fått faste stillinger ved universitetet, så var UiO eneste provisor/hovedfagutdanning for farmasøyter i Norge, og de har alltid vært den største. Kvartetten er ikke så lett å lure utpå om hvordan de tror de har påvirket farmasien i Norge, men de har i alle fall vært med på å utdanne mange farmasøyter. Omtrent 2500 norske farmasøyter har hatt dem som forelesere, lærere eller veiledere.

— Vi må jo ha påvirket Norges farmasøyter, for mange har vært innom her, erkjenner Hjorth Tønnesen.

— Vi må vel, enten vi vil eller ikke, ha påvirket folk.

Hun treffer jevnlig tidligere studenter som sier de har fått bruk for det hun lærte dem eller som husker en spesiell forelesning hun holdt.

— Og det er jo veldig hyggelig!

— Ja, og det er morsomt å kjenne igjen navn på studenter man har hatt. De dukker opp i flotte jobber overalt, legger Paulsen til.

Alt endret, og nå flytter de

At de har hatt noe å si for selve utdanningen, er enda sikrere, men de fire trekker først og fremst frem Hege S. Christensen som viktig for utdanningen.

—  Vi må nevne gruppeundervisning med PBL, problembasert læring, som Hege innførte. Det er en veldig populær undervisningsform som studentene sier de lærer veldig mye av. Hege har hatt veldig stor betydning for undervisningen vår og har fått en pris for det, poengterer Paulsen.

Christensen ble tildelt Olav Thon Stiftelsens nasjonale pris i 2019 for fremragende undervisning.

I løpet av deres tid på universitetet har det vært store endringer i nesten alt utenom bygningen de holder til i – som dog er altfor liten, og faget holder nå til i fem forskjellige bygninger – og neste år flytter de ut av den for godt. Noe både de to som blir med og de to som hopper av, tror kommer til å være en berikelse for utdanningen på alle måter. Nye lokaler, alle samlet på ett sted nær fag de samarbeider med.

— Det kommer til å være veldig bra for forskingsmiljøet vårt og også for studentene, mener Paulsen.

LES OGSÅ: Implantatforskning spinner videre ved UiO

Førerkort for forskning

Da de fire tok doktorgraden, hadde det akkurat blitt opprettet dr.scient. som var en mer strømlinjeformet prosess enn dr.philos. Strømlinjeformingen av doktorgraden har fortsatt, og doktorgraden er noe ganske annet nå enn den var da de tok den, på godt og vondt.

— Det er veldig bra med den nye graden, for den er veiledet og så er det en definert tid. Før så holdt man på med graden, og så ble man ferdig rett før man ble pensjonist, smiler Paulsen.

— Nå har doktorgraden blitt mer et førerkort for å kunne drive forskning på egen hånd.

Hjorth Tønnesen sier seg enig i at det er noen fordeler med en mer effektiv doktorgrad, men hun har litt nostalgi overfor slik de jobbet da de doktorerte.

— Den muligheten til å følge noen morsomme spor og hoppe litt hit og dit, den forsvinner jo. Nå skriver du hvilket prosjekt du skal ha, hvilke publikasjoner man skal ha, hva det skal handle om og så videre i opptakssøknaden, og studentene følger prosjektplanen så godt det lar seg gjøre. Vi hadde jo ikke noe liknende, og da kunne man følge noe som så spennende ut og så bruke seks måneder på det. Det er sånn ideene ofte kommer, ikke sant. Så jeg synes det er noen ulemper med et veldig rigid ph.d.-program, vedgår hun.

Paulsen påpeker at nå må alle i praksis ta en postdok før de får fast stilling, noe som er nytt. Det er ofte da de får mulighet til å gjøre den frie forskningen.

Professorstillingene har også endret seg. Nå får de fleste opprykk til professor i løpet av den akademiske karrieren.

— Før måtte en professor slutte, slik at det ble en ledig hjemmel som kunne lyses ut, sier Hjorth Tønnesen som er den siste norske professor som er embetsmann utnevnt av Kongen i statsråd i desember 1989.

Ikke lett å være student

Noe alle fire er enig om, er at studentene har forandret seg på 40 år.

— Vi kan vel si det sånn, i likhet med de som var før oss, så er alltid studentene veldig mye bedre før. Det har alltid vært sånn, så de må ha vært fantastiske en gang, ler Sande.

— Da vi studerte, så fullførte omtrent alle på normert tid. Det var jo ingen som strøk. Det kan man ikke si mer nå, legger Hjorth Tønnesen til.

 

Alle, også masterstudenter, jobber ved siden av. Det gjorde vi aldri før.

^{Arild Christian Rustan}

 

De tror ikke det skyldes studentene i seg selv, men med mange flere studiesteder, lavere opptakskrav og flere studenter, er det naturlig at det blir flere studenter som sliter litt.

Professorene opplever heller ikke at det er det samme samholdet blant studenter lenger.

De tror begge deler til dels skyldes størrelsen på kullene, men også at alle nå må jobbe ved siden av.

— Alle, også masterstudenter, jobber ved siden av. Det gjorde vi aldri før, sier Rustan.

— Det er ikke så lett å skulle ha en halv jobb og være fulltidsstudent og gjøre det bra, føyer Hjorth Tønnesen til.

LES OGSÅ: Språket er farmasøytenes viktigste arbeidsverktøy

Mer maktkamp før

Studentene er ikke de eneste som har endret seg på 40 år.

— Jeg har et inntrykk av at det var mer fargerike professorer i gamle dager enn det er nå. Det var mer typer. Vi er mer strøkne og A4, sier Sande.

— Ja, og folk sloss veldig for sine fag. Mer enn vi kanskje gjør nå, legger Hjorth Tønnesen til.

— Det var mye maktkamp, bekrefter Rustan.

— Folk slo i bordet og snakket ikke til hverandre på flere år, minnes Hjorth Tønnesen som velger å kalle det en forbedring, men erkjenner at det var noen litt mer fremtredende personligheter før.

 

Forskerne vet jo hva som påvirker dem. Så hvis man på en måte kunne ha mer medbestemmelse på det som er relevant for forskningen, så kunne noen andre ta seg av alle disse andre spørsmålene om administrasjon, rapportering, regnskap og så videre.

^{Sverre Arne Sande}

 

Slik Sande ser det, har kanskje de største endringene skjedd administrativt. Frem til tidlig 2000-tall ble instituttleder valgt, og det var et instituttråd som besto av en stor andel av de vitenskapelig ansatte. Nå blir instituttleder ansatt, og instituttet har et styre bestående av flere eksterne medlemmer.

— Det instituttrådet, du kan si det var en polsk riksdag; det var mange. Det var nesten 50 prosent som satt i styret. Men det betydde også at alle var veldig godt orientert om hva som rørte seg. Sånn som det er nå, så er det seksjonslederne pluss instituttleder, programrådsleder og forskningskoordinator som får all informasjonen. De har mye oppi hodet sitt, de vet hva som rører seg, og så må de formidle det til de andre. Så avstanden fra ledelsen ned til gulvet har blitt større, sier Sande som ikke er ubetinget positiv til samfunnsutviklingen med New Public Management selv om han selv har sittet mange år i ledelsen og synes det tidvis har fungert godt.

— Det hadde ikke fungert hvis vi skulle hatt det sånn nå, og som farmasøyt kan jeg ikke klage på kvalitetssikring og rapportering, men det er noe med hvordan få en flatere struktur og redusert byråkrati. Forskerne vet jo hva som påvirker dem. Så hvis man på en måte kunne ha mer medbestemmelse på det som er relevant for forskningen, så kunne noen andre ta seg av alle disse andre spørsmålene om administrasjon, rapportering, regnskap og så videre.

— Påvirkningsmulighetene har blitt mye mindre nå, bekrefter Hjorth Tønnesen.

Husker du balloptikonet?

Digitaliseringen er en endring som har truffet undervisningen på samme måte som alle andre deler av samfunnet. Tavle, skrivemaskin, brev og fasttelefon var faste elementer i en forskers arbeidsdag. Ikke engang yngre vitenskapelige ansatte skjønner hva de eldre mener når de snakker om overhead, og de mister journalisten i 50-årene når de begynner å snakke om balloptikonet.

Balloptikonet er et apparat som kan projisere bilder fra bøker på et lerret ved hjelp av speilrefleks, forklarer Hjorth Tønnesen.

— Midt i auditoriet var det en stor boks hvor balloptikonet sto. Det var dekket med et svart klede som skulle hindre at det kom inn lys. Forelesningsassistenten sto under det svarte kledet, og når det skulle skiftes bilde, så tok foreleseren og dunket med pekestokken i gulvet, fortsetter hun.

— Jeg husker en medstudent som pleide å dunke i gulvet når forelesningen var kjedelig, og han som sto under kledet skiftet bilde, og han som foreleste ble rasende, ler hun.

Ingen dyreforsøk og mindre håndverk

Rustan husker godt at de overvar mange dyreforsøk som studenter, og han tror det hadde sin nytte for å virkelig forstå fysiologi og legemidlers effekt i kroppen.

— Det er det helt slutt på. Det hadde vi mye av både i fysiologi og farmakologi, både rotter og mus. Nå får de ikke se så mange levende vesen og hvordan de ser ut innvendig og hvordan legemiddelet virker. Nå er det mye teori og mye datasimuleringer, og det kan vel kanskje i en viss grad erstatte.

 

Det er morsomt å kjenne igjen navn på studenter man har hatt. De dukker opp i flotte jobber overalt.

^{Ragnhild Elisabeth Paulsen}

En annen tydelig forskjell er at det er mindre undervisning på laboratoriet.

— Det er mindre av det praktiske. Vi var mer håndverkere, men også på apotekene: Der produserte de medisiner, men det er det jo helt slutt på nå. Dermed trenger vi ikke lenger sjekke at studentene er i stand til å lage en salve. Det vi sjekker, er om de er i stand til å følge et kvalitetssikringssystem, og som et eksempel på et kvalitetssikringssystem, så bruker vi fortsatt produksjon av salver, men det er ikke et selvstendig læringsmål at de skal kunne lage en salve, sier Sande.

Hvem skal ha studentene?

Det fører dem inn i en diskusjon om hvem de utdanner studenter for. Hele tiden har det gått bølger mellom apotek og industri, hvor utdanningene delvis har prøvd å tilpasse seg, som da apotekloven kom i 2000 og da nesten all farmasøytisk industri forsvant fra Norge omtrent samtidig.

— Og så kom klinisk farmasi. Det faget var jo ikke da vi studerte, påpeker Rustan.

Samfunnsfarmasien kom på midten av 1980-tallet og styrket seg utover på 1990-tallet. I det tiåret kom også sykehusfarmasi som utviklet seg til klinisk farmasi. Behovet og interessen for samfunnsaspektet og det kliniske har økt, og selv om UiO til en viss grad har behold vekt på kjemi og industri, så har det også skjedd en utvikling både innen samfunnsfarmasi og klinisk farmasi.

Samtidig er det på mange måter innen realfagsiden av farmasien den største utviklingen har skjedd, med alt fra nanoteknologi til biologiske legemidler som nå er så sentralt at det i farmakologien er snakk om å lage et nytt masteremne.

— Så vi har tilpasset oss det markedet ønsker av våre studenter, konstaterer Paulsen.

— Til en viss grad, men vi har også sterke synspunkter, legger Sande til.— De må vite hva zeta-potensialet er, sier han med et smil og får en vitende latter fra alle utenom journalisten.

(Publisert i NFT nr. 5/2025 side 22-25.)