Legemiddelmangel starter på mange måter hos leverandørene i legemiddelindustrien, og i vår leting etter svaret på hva som kan gjøres med mangel, snakker vi med Erling Ulltveit, seniorrådgiver i Legemiddelindustrien (LMI), hvor han har ansvar for legemiddelberedskap.

Han minner om at legemiddelmangelen som rapporteres inn, innebærer alt fra kortvarig mangel hvor pasienten bare må få en annen pakningsstørrelse eller vente noen dager, til fullstendig mangel av et legemiddel over tid som gjør at pasienten må gå tilbake til legen og få en ny behandling. De siste situasjonene er det tross alt vesentlig færre av.

— Det er egentlig det tallet som uttrykk for mangler, som berører pasientene, og det er det vi egentlig bør være bekymret for mer enn at det akkurat mangler en bestemt pakningsstørrelse av et legemiddel som du kan få en annen størrelse av eller et tilsvarende legemiddel, sier han når vi møter ham i et møterom i LMIs lokaler på Majorstua i Oslo.

— Det er litt plunder og heft selvfølgelig for alle involverte, og vi gjør det vi kan der òg, men for pasientene har det ikke så veldig stor betydning.

Vi har fyllt et helt temanummer med legemiddelmangel. Les flere interessante artikler her. 

Mangel er tapt salg

Ulltveit viser til at de fleste legemidlene som mangler over lengre tid, er generiske legemidler, men det forekommer også for originalprodusentene han representerer, som at etterspørselen etter Ozempic ble mye større enn tilgangen en periode i fjor, og de jobber for å unngå mangelsituasjoner.

—  Jeg kan si hva våre medlemmer gjør, og de er veldig opptatt av å forsyne Norge. Det er det som er jobben deres. Leverandørene har også alle økonomiske interesser av å kunne levere. Mangel er tapt salg, derfor gjør de det de kan både med å opprettholde og få fart på den ordinære leveranselinjen, men også med andre tiltak som for eksempel å skaffe utenlandske pakninger, understreker han.

Ulltveit bedyrer også at leverandørene gjør så godt de kan for å opprettholde fristen på to måneder for å melde fra om mangel, men understreker at det er en lang kjede av produksjon og logistikk fra råvare i et land langt borte til en utleveringsklar pakning i det lille markedet Norge er. Det skjer mye på veien, og Norge er ikke alltid først i pannebrasken til de som jobber på tidligere punkter i kjeden. Dessuten kan mangler oppstå raskere enn to måneder etter at en hendelse har oppstått.

— Vi er veldig nedstrøms i forhold til hva som skjer. Nesten alle tilfeller vi har av mangler, oppstår ett eller annet sted ute i verden, alt fra fabrikkuhell til logistikkutfordringer. Det kan ta tid før den informasjonen tilflyter oss. Men mitt inntrykk er at leverandørene stort sett melder når de har kjennskap til leveranseproblemene.

LES OGSÅ: Legemiddelforsyningene er mindre sårbare enn mange tror

Kan ikke gjøre mye med rotårsakene til legemiddelmangel

Lik alle andre som jobber med legemiddelmangel i Norge, føler nok LMI, selv om de representerer store internasjonale selskaper, seg relativt maktesløs overfor store internasjonale trender, krig og pandemier.

— Det er veldig sjelden vi kan gjøre noe med årsakene til mangel. Vi må bare se hvordan vi kan håndtere konsekvensene, for rotårsakene kan vi ikke gjøre så mye med, medgir Ulltveit.

 
Leverandørene har også alle økonomiske interesser av å kunne levere. Mangel er tapt salg, derfor gjør de det de kan både med å opprettholde og få fart på den ordinære leveranselinjen.

 

Når det gjelder hvordan håndtere konsekvensene, har han og LMI klare meninger om hvilke grep Norge kan ta for å bli bedre, øke legemiddelberedskapen og minske legemiddelmangelen.

— Det er fortsatt noen grep man kan gjøre for å sikre oss litt. Det er dette med produksjonsavtaler med bedrifter i Norge. Der er det et uutnyttet potensial, mener vi.

LES OGSÅ: Åtte av ti nordmenn ønsker norsk legemiddelproduksjon

Kan ikke produsere alle legemidler i Norge, men noen kritiske

Myndighetene kan inngå avtaler med bedrifter som sier at ved langvarige mangler eller kriser, skal de være klar til å produsere. Det er også mulig å forhåndslagre virkestoff som har mye lengre holdbarhet enn ferdigvare.

— Det er ikke mulig å produsere seg ut av mangelsituasjoner for man aner ikke hvilke legemidler det er, og det er svært mange legemidler man kan få mangler på. Men så vet man at det er noen legemidler som er mer kritiske enn andre og som det er vedvarende mangler på. Disse legemidlene bør man se nærmere på, sier han.

— Selvfølgelig er det interessant å kunne bygge næring på det også, men viktigst i denne sammenhengen er det at man kan få sikkerhet til norske pasienter med å utnytte de gode ressursene som vi har i Norge, bedre enn vi gjør i dag.

Slike avtaler mener han også vil kunne løse noen av de vedvarende manglene vi allerede opplever. Han viser dessuten til at det er flere større og mindre grep som kan gjøres for å sikre beredskap og avhjelpe mangel, som å ha mer enn én vinner i anbudskonkurranser. Hvis det skulle skje noe som stopper leveransen til vinneren, vil det være lettere å få tak i et alternativ.

Overhengende fare for å bli sittende på sidelinjen

Selv om nasjonal produksjon vil være godt for beredskap og næringen, så tror ikke Ulltveit at det er det som til syvende og sist kommer til å redde Norge i en krisesituasjon. Det er det europeisk samarbeid som vil gjøre. Under pandemien kom det tydelig frem hvor vanskelig det blir når hvert land må ordne for seg selv.

— Når alle land trenger akutt de samme legemidlene, og alle prøver å karre til seg mest mulig, så ser man at slik kan man ikke ha det. Når internasjonale helsekriser rammer, må man ha en koordinasjon. Det bør være en fornuftig fordeling av disse legemidlene, slik at ikke alt havner ett sted, og ett land er overdekt mens andre land ikke får kritisk medisin.

Derfor mener LMI det er viktig for Norge å bli fullverdige medlemmer av EUs helseunion og helseberedskap og -responsmyndigheten HERA (Health Emergency Preparedness and Response Authority).

— Hver gang det skjer noe stort, så vil det bli fordeling på europeisk nivå og leverandørene vil nok i økende grad forholde seg kun til den aktøren. Det er en overhengende fare for at Norge kommer til å sitte på sidelinjen på linje med andre tredjeland som er utenfor, slår han fast.

Positive tegn

Til tross for at mangelen mer eller mindre ligger på samme nivå som 2019, mener Ulltveit at det er flere positive tendenser både nasjonalt og internasjonalt.

Han synes det er positivt at Direktoratet for medisinske produkter (DMP) nå har en tydeligere rolle og at direktoratet har godt fokus på mangler og beredskap.

— Erfaringen fra pandemien var at ansvar for legemiddelberedskap falt mellom to stoler, mellom Helsedirektoratet og Statens legemiddelverk, den gangen. Leverandørene opplevde at man fikk motstridende meldinger, hvilket tydet på lite koordinasjon fra myndighetssiden.

Av større trender ser han mer europeisk samarbeid. På noen områder er Norge inkludert og også pådriver, som når det gjelder felleseuropeiske pakninger kombinert med elektroniske pakningsvedlegg. Det er mange positive effekter med det, blant annet at det forenkler vareflyten og tilgjengeligheten.

— Da er du ikke så avhengig av å ha akkurat den norske pakken. Da kan du få en pakke med navn på legemiddelet og virkestoffet, og så kan du få en QR-kode hvor pasientene kan få helt oppdatert informasjon på eget språk.

Mye av det positive og viktige skjer dog i fora som HERA hvor Norge ikke har et sete.

— Det er den vesentligste endringen som har skjedd på veldig, veldig lang tid, og det er det som kommer til å bli formende for fremtidens legemiddelberedskap i Europa. Derfor er det så uhyre viktig at Norge blir med der.

Han viser også til at det både fra politisk hold og fra produsentenes side i Europa jobbes for å sikre mer produksjon i Europa, spesielt ferdigvareproduksjon.

— Vi har egentlig alle felles interesser, enten du er myndighet eller leverandør. Det er ingen som ønsker mangler. Vi gjør det vi kan for å unngå det. Vi ønsker stabile leveranser og da må vi gjøre det vi kan med årsakene til det, poengterer han.

— Jeg synes det ser lovende ut. Så får vi se hvordan det påvirker de reelle manglene.

(Publisert i NFT nr. 2/2025 side 24-25)