Anne Markestad

  • Arbeider som farmasøyt og rådgiver for forsyningssikkerhet ved Sykehusapotekene HF og Nasjonalt senter for legemiddelmangel og legemiddelberedskap i spesialisthelsetjenesten (Mangelsenteret).
  • Leder av Norges Farmaceutiske Forening i perioden 2006–2009.
  • Tidligere arbeidssteder: Sykehusapoteket Aker, Regionssykehuset i Trondheim, Sunnaas sykehus, Ullevål apotek, Aker sykehus, Norsk Medisinaldepot, Veterinærmedisinsk oppdragssenter (VESO).
  • Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo i 1980.

Utdrag av Sentralstyrets begrunnelse for tildelingen:

«Anne Markestad tildeles prisen for sitt initiativ og engasjement innen lege­middelmangel i spesialisthelse­tjenesten. Anne har vist at hvis man ser et problem og tar ansvar for å løse dette, så kan farmasøyter få stor betydning for å ivareta pasientsikker­heten på best mulig måte i en vanskelig situasjon. Hennes innsats innen legemiddelmangelfeltet er unik, og har hatt stor nasjonal betydning for pasienter og helsepersonell. (...)
Mangelsenteret overvåker forsyn­ingssituasjonen for legemidler nasjonalt og internasjonalt, kart­legg­er omfanget av problemer/mangel­situasjoner som oppstår, finner løsninger og kommuniserer disse til berørte parter. Midler til drift av Mangel­sentret ble bevilget av de regionale helseforetakene i 2016, ikke minst på grunn av Annes innsats på området. (...)
Anne Markestad er med på å utvikle, befeste og forsterke farmasøytens rolle i samfunnet ved å aktivt bruke sin farmasøytiske kompetanse til å avdekke og finne løsninger for legemiddelmangelsituasjoner.»

— Det er veldig hyggelig at det arbeidet jeg har gjort blir vurdert som et positivt bidrag. Egentlig er jeg jo kun en formidler av dårlige nyheter! Jeg har stort sett ikke noe annet å komme med enn plunder og heft, sier Anne Markestad med et lurt smil.

Lidenskap for forsyningssikkerhet
Farmasøyten, som til daglig jobber som rådgiver for forsyningssikkerhet ved Nasjonalt senter for legemiddelmangel og legemiddelberedskap i spesialisthelsetjenesten (Mangelsenteret), har i en årrekke hatt en brennende lidenskap for forsyningssikkerhet av legemidler til norske pasienter.
— Jeg har jobbet med legemiddeldistribusjon i sykehus, sykehusapotek og hos grossist, og jeg har jobbet med antibiotika til fisk og regelverket rundt det. Jeg har lenge vært opptatt av lovverket og hvordan man kan bruke det til å påvirke legemiddelbruk, men også motsatt vei: Hvordan kan legemiddelbruk påvirke lovgivningen.
Etter å ha sittet som leder av Norges Farmaceutiske Forening i noen år, returnerte Markestad til sykehusapoteket på Ullevål. Hun forklarer at det var en tilfeldig praktisk sak som satte bevegelser i gang i arbeidet med legemiddelmangel.
— Det var begrenset tilgang på et preparat, og to medisinske miljøer kranglet om hvem som hadde størst behov for preparatet. Det var da noen yngre farmasøyter som hadde fått litt for mye kjeft av noen leger, og jeg var vant med dialog om slike problemstillinger fra den tiden jeg jobbet på Aker sykehus.

Historien bak Mangelsenteret
Markestad og kollegene fant den gangen løsningen på problemet, men oppdaget raskt at man i møtene om saken hadde gravd frem mange flere liknende problemstillinger. Disse måtte tas tak i. Dette resulterte i jevnlige møter på Oslo universitetssykehus (OUS) om legemiddelforsyning.
— Ordet begynte å gå om den ordningen vi hadde, og sykehusapotekene i Helse Sør-Øst ville gjerne få tilgang til informasjonen som vi presenterte for OUS. Så kom Steinar Madsen og Legemiddelverket for å samarbeide, for de ønsket tilgangen til klinikere. Og til slutt forsto de regionale helseforetakene at dette var et nasjonalt anliggende. Da ble det en utredning høsten 2014, som resulterte i utredningen av Mangelsenteret i 2015. Senteret ble formelt etablert 1. januar 2016.
— Hva er Mangelsenteret?
— Mangelsenteret ble opprettet av de regionale helseforetakene (RHF-ene). Det er lagt fysisk til OUS, og administrativt til legemiddelkomiteen ved OUS. Senteret består av en hel farmasøytstilling og en hel klinisk farmakolog-stilling. Begge disse stillingene er delt i to, så vi har to farmakologer og to farmasøyter. Det er et beredskapstiltak for å doble all kunnskap. De kliniske farmakologene tar mest for seg terapi og innhenter råd fra fagfolk, mens farmasøytene håndterer legemiddeldistribusjonskjeden, håndtering av grossister, leverandører og vareutvalg, altså de farmasøytiske vurderingene, forteller en engasjert Markestad.

Flere løsninger på mangelsituasjoner
Hun forklarer videre at de ansatte ved Mangelsenteret jobber med flere forskjellige innfallsvinkler når de skal finne løsninger på mangelsituasjoner.
— Først må vi kartlegge omfanget. Hvilke alternative løsninger finnes? Finnes det generika på markedet og det er god nok tilgang, så er det ikke noe problem. Men så må man jo sjekke om det er mulighet for å få tak i utenlandske eller alternative pakninger. Dersom ikke, må man kanskje vurdere annen terapi, og da må vi involvere klinikerne.
Farmasøyten innrømmer at det kan oppstå situasjoner som innebærer prioritering mellom ulike pasientgrupper, for eksempel kreftpasienter.
— Vi har for eksempel hatt mangel på ­melfalan injeksjon som brukes i kreftbehandling. Det var ikke tilstrekkelig vare tilgjengelig over tid til at alle som kunne ha nytte av behandlingen kunne få. Da måtte vi i sam­arbeid med de aktuelle klinikerne komme til enighet om hvilke pasienter som skulle prioriteres. Varene blir da fordelt til sykehusene i forhold til avtalt prioritering.
Markestad roser klinikerne ved Oslo ­universitetssykehus for hvor godt de håndterer alvoret i situasjonene som oppstår.
— De er villige til å finne de beste løsningene, og det er aldri noe bråk og støy om «mine og dine pasienter». Og i saken som gjaldt mangel av melfalan injekson, så ble det vurdert at barn og de som kunne få kurativ behandling, altså å bli friske fra kreften, skulle bli tilbudt legemidlet. De ble prioritert foran de som kun ville ha det som livsforlengende behandling. OUS behandlet på den tiden 3–5 slike pasienter ukentlig, og i perioder kunne det bare være 1–2 pasienter.

Stadig økende problem
Markestad beskriver legemiddelmangel som et stadig økende problem. Hun viser til flere forskjellige årsaker til at legemiddelmangel oppstår.
— I utgangspunktet handler mangelsituasjonene om produksjonsproblemer, råvareproblemer, dårlig oversikt over logistikk, og at de ikke klarer å planlegge produksjonen sin godt nok etter etterspørselen, og så går det galt. Det er dårlig vedlikehold av fabrikker, som gjør at de til slutt må stenge. Det er jakt etter å kutte kostnadene, og det er mye kjøp av råvarer i India og Kina uten at man egentlig sjekker leverandørene sine godt nok. Man setter bort arbeidsoppgaver til leieprodusenter som overhodet ikke klarer oppgavene. Det er mange slike saker.
Hun nevner igjen melfalan-saken som et eksempel.
— Produsenten var den eneste som hadde markedsføringstillatelse (MT) for produktet i Europa. Deler av fabrikken ble midlertidig stengt på grunn av kvalitetsproblemer. Etter en slik produksjonsstans tar det lang tid før de er tilbake i full drift og kan levere som normalt i markedet, forklarer hun.

Blir ikke alltid prioritert
— Hvordan er situasjonen for Norge som legemiddelland når mangelsituasjoner oppstår? Blir vi prioritert?
— Det finnes ulike kriterier for prioritering. I noen tilfeller vurderer legemiddelselskapene hvilke markeder de vil få størst omdømmetap i ved å ikke levere til. For noen år siden fant vi oss i en situasjon der AstraZeneca ikke klarte å levere nok Selo-Zok, og de prioriterte det amerikanske markedet fremfor det europeiske, ettersom det var det viktigste markedet for dem.
Når det gjelder generikaleverandørene mener Markestad at mangelsituasjoner kan bunne i at leverandørene er ute etter andre markeder som betaler bedre enn vi gjør her i Norge.
— Når vi da ender med å ikke få legemidlene og må kjøpe inn uregistrerte legemidler, så blir det mange ganger så dyrt. Så for oss koster det mye penger, men for leverandøren kan det handle om å selge legemidlene i et markedet der de tjener litt mer enn i Norge.

Bedre kontroll og styring
Hun har konkrete tips om hvordan legemiddelprodusentene kan minske sjansen for forsyningssvikt.
— Større og bedre kontroll med råvare­leverandørene sine, samt bedre styring og vedlikehold av produksjonsanleggene, er nok viktig. Men en annen faktor er de gamle og særegne preparatene som nå kun produseres for det norske markedet. Disse legemidlene er i seg selv en forsyningsrisiko. I en del tilfeller vil vi ikke få disse preparatene uansett hva vi vil betale, de setter bare en strek over hele produksjonen.
— Skaper prissystemet for legemidler i Norge problemer i situasjoner der det oppstår legemiddelmangel?
— Vi ser at en del legemidler har en unormal lav pris i Norge. Da snakker vi om gamle generika. Dette skyldes til dels at leverandørene selv ikke er aktive og ber om prisøkning. Vi har vært borti saker der en MT-innehaver åpenbart ikke ønsker å levere til det norske markedet, men da har de heller ikke bedt om en prisjustering de siste ti årene. Så her kan leverandørene i stor grad takke seg selv for situasjonen som oppstår. Det er heller ingen som ber om at det skal gis så lave anbudspriser, og det er ingen som spør om leverandøren nå gir så lav pris at det kanskje ikke er bærekraftig. Hvis de ikke kan leve med en pris, så må de da heller ikke tilby den prisen i et anbud, poengterer Markestad.

Ser ikke antydning til bedring
— Hvordan ser du utsiktene for den fremtidige mangelsituasjonen i Norge?
— Fokus hos mange firma i dag ligger på nye innovative legemidler der de har potensial for å tjene store penger, og ikke i generika­markedet. Generikamarkedet blir i større grad overlatt til andre firma som kan ha mer kortsiktig horisont på å være i markedet. Vi ser en stadig økning i antall meldte avbrudd i forsyningen til Statens legemiddelverk og jeg er redd for at dette kommer til å fortsette fremover.  

(Publisert i NFT nr. 9/2018 side 12-13.)