Bjarne Thune og Nina Aldin Thune: Et farmasihistorisk drømmelag

På en uvanlig grå, dyster og våt­ ­januarmandag i Bergen ønsker ekte­paret Bjarne Thune og Nina Aldin Thune NFT velkommen inn i sitt staselige gule hus i Kalfaret. Den nysende journalisten med rennende nese blir tatt godt imot med stor omtanke og varm te i den lille spisestuen med utsikt over Store Lungegårdsvannet.

Alle med interesse for norsk farmasi­historie kjenner antakelig ekteparet Bjarne Thune og Nina Aldin Thune. I tillegg til å drive farmasihistorie.com er farmasøyten Bjarne og apotekteknikeren og kunst­historikeren Nina aktiv i mange historieorganisasjoner og prosjekter både i Bergen, Norge og ­internasjonalt. Denne formiddagen møtte NFT dem på Bymuseet i Bergen hvor de overvar museets faste mandagsforedrag.

Etter en liten diskusjon, slik godt ­sammen­vokste ektepar diskuterer, om hvor vi skal gå, ender det med at de inviterer oss hjem. Etter en busstur og en spasertur i ­regnet med en liten stopp på nærbutikken – vi må vel ha noe salt til lunsj også – kommer vi frem til huset i Nubbebakken. Vi snakker litt om løst og fast og det uvanlige bergensværet i år, før vi kommer i gang med intervjuet.

– Du får starte med Bjarne, tenker jeg, sier Nina bestemt.

Forelsket i botanikken

Bjarne Thune vokste opp på et småbruk i Gulen ytterst i Sognefjorden, og allerede da han var liten, var det mulig å skimte interesser som ledet mot farmasi.

— Det er mulig det har noe med at jeg alltid har vært så veldig interessert i planter, og jeg oppfattet det at på farmasistudiet, så var det mye botanikk i sin tid, sier han.

Den lille gutten ble tidlig fascinert av å så frø og se planter vokse frem.

— Jeg fikk min første åker da jeg var seks år, så da begynte jeg å dyrke grønnsaker og forskjellig.

Ikke minst ga det ham mestringsfølelse da han fikk beskjed om at det var mye som ikke vokste ute på forblåste Gulen.

— Men det viste seg jo det at hvis vi tok litt hensyn, og vi satte det litt i le, så vokste det aller meste, smiler han.

Han var den første i familien som gikk på gymnaset, og han drømte om å bli gartner.

— Da fikk jeg høre det der; at jeg var altfor flink på skolen til å kaste det bort på noe sånt, så jeg måtte bare fortsette på noe annet, forteller han.

Svaneparene

Bjarne tok rådet og valgte ­farmasi da han skulle studere. I tillegg til interessen for botanikk var nok de gamle ­stilfulle apotekene med på å styre valget hans. Han har fremdeles minner fra da ­familien reiste inn til Løveapoteket i Bergen.

— Jeg var veldig fascinert av apotek; det må jeg jo tilstå. Jeg oppfattet disse ­apotekene som katedraler fra tidlig. ­Kanskje jeg hadde lyst til å komme bak kulissene i disse ­spennende lokalene. Det lå nok ­under.

Med et lite avbrekk for å komme seg vekk fra Blindern og jobbe var han ferdig ­farmasøyt våren 1972 og kunne endelig flytte ­vestover igjen. Det var ikke så mange apotek i Ytre Sogn, og Bergen ble et naturlig valg. Han ble frarådet å søke på Svaneapoteket som var kjent for stor gjennomtrekk, men han synes det var et interessant apotek med mange ansatte, stor produksjon og staselige lokaler midt i sentrum.

Apoteket var også en stor arbeidsplass hvor menn og kvinner jobbet tett sammen.

— Det var jo et ekteskapsbyrå. Det var mange som fant hverandre der. De såkalte svaneparene; det eksisterer noen av dem fortsatt. Det første de sa til meg, var at her får du ikke gå lenge ledig, forteller han.

— Og det var jo helt sant, sier han med et stort smil.

Da han startet på Svanen, hadde den ­ferske apotekteknikeren Nina jobbet der noen uker.

— Og av en eller annen grunn så ble vi veldig fort kjent, sier Bjarne, og de to ser på hverandre og ler godt.

Ærverdige apotek

Byjenta Nina er født og oppvokst i Bergen sentrum. Etter ­gymnaset var hun skolelei og ville ha en utdanning som kunne få henne fort ut i jobb. Hun husker hun syntes apotek virket ­interessant. Siden hun hadde vokst opp i sentrum ­mellom Bergens store, ærverdige apotek, ser hun ikke bort fra at det var med på å vekke ­interessen. Hun utdannet seg til apotektekniker og hadde en plan om å fortsette med reseptarskolen etter å ha jobbet litt, men hun hadde knapt startet å jobbe på Svanen da hun traff den kjekke bondegutten fra Sognefjordens bredder.

— Så ble det litt annerledes fordi jeg møtte ham, smiler hun.

Som eneste apotektekniker med gymnas, fikk Nina mange spennende oppgaver, og begge trivdes godt på apoteket som var en stor og viktig arbeidsplass med lange ­tradisjoner – i tillegg til å være Norges ­første apotek antas det å være den bedriften i ­landet med lengst kontinuerlig drift.

— Historikken til Svanen fascinerte oss. Alle som jobbet der var litt stolte av at det var ­landets eldste, sier Bjarne.

Apoteker på Askøy

Nina jobbet på ­Svanen til de fikk barn tre år senere. To år etter det fikk Bjarne tilbud om å bli filial­bestyrer på en planlagt apotekfilial på Askøy – og her ble han i 30 år.

— Det var mye jobb, men jeg likte hele opplegget. Jeg likte meg på Askøy, for da kom jeg meg liksom litt tilbake til landet, og jeg trivdes veldig godt med folket på Askøy, sier han.

— Askøyfolket er greie og skvære folk, som ikke alltid bergenserne er, legger han til med et ertende smil og får antakelig ­reaksjonen han ønsker fra sin bedre halvdel.

— Nåja.

Vondt å se dem knuse Hotel Norge

Mens Bjarne jobbet fra tidlig om morgenen til sent på kvelden som apoteker, var Nina hjemme med de to barna og begynte å studere.

– Men da var det ikke snakk om å studere farmasi i Oslo, så da måtte jeg finne noe i ­Bergen, sier hun.

Derfor fulgte hun sin andre store interesse og begynte på studier som endte med hovedfag i kunsthistorie. Historie og ­kulturvern hadde hun vært trukket mot siden hun var liten og vokste opp blant storslagne historiske bygninger i Bergen.

— Jeg hadde den kulturminnebiten i meg allerede da. Den fikk jeg i meg da jeg var mellom seks og åtte år. Jeg sto med min bestemor nede ved musikkpaviljongen og så de knuste gamle Hotel Norge med en sånn kule. Og det synes jeg var så forferdelig, minnes hun.

Bjarne bekrefter at han også hadde med seg historieinteressen fra ung alder og er overbevist om at historie er viktig.

— Man må jo ha med seg historien. Det er viktig i alt hva en driver med; det synes jeg. En skal ikke gjøre samme feilene om igjen, sier han.

Det ble ganske stor forskjell på å være kjedeapoteker og det å være selvstendig. Det ble det altså. For å si det rett ut, så var det en del frustrasjon ute og gikk. Det ble en del ting jeg var grusomt misfornøyd med.

Apoteket Ørnen forsvant

De to har en klar idé om når historieinteressen slo ut i full blomst for dem begge. På 1970-tallet ble Apoteket Ørnen, som var ett av de tre store fine apotekene i Bergen, nedlagt. Muligheten for å ta vare på interiøret ble diskutert, men det ble ikke gjort. Noen år senere ble Bjarne nysgjerrig på hvorfor det ikke skjedde. Etter litt graving fant han ut både at Norsk Medisinaldepot (NMD) hadde sagt seg villig til å oppbevare interiøret og at en snekker hadde tilbudt seg å ta det ned rimelig, men siden ingen hadde tatt ansvar, kokte bevarings­muligheten bort.

— Siden det var vår interesse for å ta vare på gamle apotekinteriør og farmasihistorie vekket for evig og alltid, sier Nina.

Fra da har bevaring av apotek- og ­farmasihistorien vært ekteparets store felles ­k­ampsak og interesse, og de har vært ­engasjert i en rekke farmasihistoriske ­prosjekter og hatt en rekke farmasihistoriske verv.

Bjarne har ansvar for Lepramuseets ­urtehage, han har vært styremedlem i Norsk Farmasihistorisk Selskap, han er aktiv i ­Bymuseet i Bergens farmasihistoriske gruppe og styreleder i Medisinsk-Historisk Selskap i Bergen, og han har undervist i ­farmasihistorie på Universitetet i Bergen (UiB).

— Det synes jeg er en veldig hyggelig oppgave, sier han som fornøyd forteller at han har fått beskjed om at han kan fortsette med det så lenge han vil.

— Selv om jeg ikke har pedagogisk utdanning.

— Men du er en flink formidler, smiler Nina.

Anerkjent internasjonal farmasihistoriker

I tillegg til å utdanne seg som kunsthistoriker med vekt på farmasihistorie, har Nina vært aktiv på Wikipedia som administrator og på et tidspunkt leder i Wikimedia Norge, hun er fagansvarlig for artikler om Bergen og Norske kirkebygg på Store norske leksikon, hun er medlem av antikvarisk utvalg og har vært leder i Bergen lokallag av Fortidsminneforeningen, og hun er styremedlem i Fortidsminneforeningen, Hordaland avdeling. Hun forteller også at hun er tatt opp som medlem av Det internasjonale farmahistoriske akademi, hvor du kan telle norske medlemmer på én hånd. Hun er tydelig stolt over å bli anerkjent som en fullverdig farmasihistoriker av det ­internasjonale miljøet.

— Det er ikke så mange som har blitt spurt om det, så jeg føler meg litt privilegert, smiler hun.

Les også: Farmasihistoriewiki

Svanen nesten i bosset

Paret jobbet sammen om jubileumsutstillingen for ­Svaneapoteket i Bergen 400 år i 1995. Da fikk de bruke mye som apoteket hadde tatt vare på og lagt på loftet. Noen år senere ble ­apotekbygningen solgt, det ble mindre lagerplass og daglig leder ringte Bjarne.

— Hun sa «Du må finne en råd og få dette her ut, ellers så må jeg kjøre det til ­Rådalen», sier han.

— Det betyr i bosset, legger Nina til.

De ville ikke at historien med Ørnen skulle gjenta seg, og Bjarne kastet seg rundt. Norsk Medisinaldepot tilbød lagerplass, og det ble flyttet dit. Noen år senere ble NMDs avdeling i Bergen lagt ned, og det var igjen behov for plass.

Bymuseeet hadde nå heldigvis oppfattet hvor verdifull denne samlingen var, men kunne i første omgang ikke finne lagerplass. Den ble funnet på Bergen byarkiv, og etter noen år ble det ryddet plass i Bymuseets magasiner. Der står den ennå, og annenhver tirsdag samles en gruppe farmasihistorisk interesserte som går gjennom kassene og registrerer gjenstandene.

— Det har blitt en artig oppgave. Det er veldig interessant å holde på med. Enkelte ganger er det kulturhistoriske skatter, og vi registrerte løven fra Løveapoteket i Bergen, donert til Bymuseet i forbindelse med at apoteket ble nedlagt ved nyttår i fjor, mens andre ganger er det 200 tomme glass, sier han som er glad gjenstandene står trygt, men skulle ønske museet hadde egnede lokaler og ikke minst økonomi til å kunne etablere en fast apotekutstilling i Bergen.

— Vi ser jo for oss at det skal bli et ­apotekmuseum i Bergen en gang, men det er litt frem i fremtiden, tror jeg.

Les også: Feiret 25 år med farmasihistorie

Full satsing på internett

Etter at Bjarne pensjonerte seg i 2008, har nett­siden Nina opprettet mens hun jobbet med hovedoppgaven, farmasihistorie.com, vært deres store felles prosjekt.

— Vi begynte med det på Wikipedia, men så fant vi ganske fort ut at vi begynner med våre egne, så har vi kontroll på det faglige i det, sier Nina som også driver fagwikien kunsthistorie.com sammen med Frode Inge Helland.

Når de to snakket med NFT, hadde fag­wikien 475 artikler og over 2000 bilder, og den vokser stadig. De to oppdaterer, redigerer og skriver nye artikler jevnlig.

— Det er et arbeid du aldri blir ferdig med.

Historiearbeidet deres førte dem også til NRK da det ble laget en sesong av Anno i Bergen. Bjarne var med programleder Selda Ekiz, laget medisiner basert på ­planter og testet dem på publikum, mens Nina var med og ga dem leksjoner i bergens- og farmasihistorie.

— Jeg synes det var kjempeartig, sier Bjarne som også hadde jobben å dyrke grønnsakene deltakerne bruker i serien.

Fruktbar tur til Thailand

Siden 1990-tallet har de også deltatt fast på de internasjonale farmahistoriske kongressene i regi av ISHP (International Society for the History of Pharmacy. Det startet med at de dro på FIP (den internasjonale farmasøytforeningen) ­-kongressen, men de var mest interessert i den historiske avdelingen og begynte å dra på historiekongressene i stedet. Og der traff de mange med samme interesser.

— Så det er gamle venner vi reiser med, når vi reiser på de kongressene, sier Bjarne.

For den travle apotekeren var kongressene ofte ferien, og et år, da det var FIP-kongress i Australia, tok de med seg de to barna og tok en liten jorden-rundt-reise hvor de så flere deler av Australia, besøkte Thailand og avsluttet med å reise tilbake via USA og Disneyland.

— Jeg hadde aldri tatt så lenge fri. Vi var vel ute i fem uker. Det ble en fantastisk fin tur, minnes Bjarne.

Turen ble også en spesiell historie for ­familien på grunn av guiden og sjåføren de møtte i Thailand, som ble så glad i barna deres. I ett av de store templene viste han dem en liten figur og forklarte at det var guden som kan hjelpe hvis de ville ha flere barn.

— Nina sa: «Nei, det holder lenge med to». Så gikk vi rundt en stund også kommer vi ­tilbake, og han sier atter en gang: «Ja, nå kan du ombestemme deg, hvis du vil ha flere». «Nei, nei, nei», sier hun. «Det holder lenge med to», forteller Bjarne.

— Men enden på visa ble jo at når vi kom hjem igjen til Norge, og ho ikke var helt i strøk, så fant vi jo ut at hun hadde vært gravid en stund, ler han og forteller at han sendte beskjed til guiden som tok det svært alvorlig og har ringt dem på sønnens bursdag og i jula hvert år siden.

Gode dager på Askøy

På Askøy fikk Bjarne etter hvert ta over apoteket, som ble selvstendig fem år etter at det åpnet. Apoteket hadde på det meste 20 ansatte i 17 årsverk, og han føler det var et godt miljø. Han hadde også et godt forhold til folk på Askøy, både kunder og de som jobbet i det offentlige. Tett kontakt med de som jobbet på trygdekontoret gjorde det mulig å ta kontakt og ordne opp for folk, slik at de fikk det de trengte med en gang. Det tror han ikke er mulig lenger både på grunn av hvordan apotekene fungerer og hvordan systemene i helsevesenet fungerer.

I 1994 bygde han om og utvidet apoteket. Nina, som hadde begynt sine kunsthistoriske studier av apotek, var en perfekt byggeleder. Det var en periode hvor mange bygde om, utvidet eller bygde apotek, og Nina forklarer at det ble en egen stil som utviklet seg. Apotekene skulle være praktiske og effektive, men de skulle også ha en arkitektonisk gjennomtenkt design, og Apotekforeningens eiendomsselskap, NAF gårdene, samarbeidet en periode med arkitektkontoret Arch Uno for å tegne apotek.

— Vi fikk en oppblomstring, men den varte ikke mer enn ti år, sier hun og forklarer litt trist at den stilen forsvant med den nye apotek­loven som førte til at alle de gjennomtenkte arkitekttegnede apoteklokalene sakte, men sikkert forsvant uten at noen tenkte at de hadde noen verneverdi.

Heldigvis reiste hun rundt og tok en del bilder av apotek i den perioden og fulgte prosessen rundt overgangen tett, slik at den spesielle ­perioden ble dokumentert.

Går ikke lenger på Svanen

Heller ikke deres elskede svaneapotek har holdt stilen. Nå ser det stort sett ut som et hvilket som helst annet apotek.

— Vi fikk et veldig sterkt forhold til Svanen da vi jobbet der, vi gjorde det altså. Vi ble veldig patriotiske og har ofte brukt det, men vi orker ikke gå inn der lenger. Det er trist, sier Bjarne.

Da den nye loven kom, var ikke apotekeren på Askøy sikker på hva han skulle gjøre.

— Jeg satt en stund på gjerdet og lurte på hva tusan gjør jeg nå? Fortsetter jeg, eller skal jeg selge? sier han.

Det ble en bekymring, ikke minst hos de ansatte, for hvordan det ville bli som eneste apoteket uten kjedetilknytning, og han bestemte seg for å selge i 2002.

— Da var det å velge den kjeden som tillot mest individualitet, sier han og forklarer at valget falt på Alliance UniChem, som senere ble Boots.

Det gikk greit en periode, og driften ­fortsatte i stor grad som før. Etter hvert ­strammet kjeden inn, det kom kjedekonsepter og de sendte ut folk som skulle optimalisere ­apoteket uten at det ble noe mindre arbeid på apotekeren selv.

— Det ble ganske stor forskjell på å være kjedeapoteker og det å være selvstendig. Det ble det altså, sier Bjarne.

— For å si det rett ut, så var det en del ­frustrasjon ute og gikk. Det ble en del ting jeg var grusomt misfornøyd med. Så jeg var litt glad for å kunne kutte, legger han til.

Svelge kameler, eller bli svelget

Bjarne er ikke så ivrig etter å snakke om ­avslutningen sin som apoteker. Han vil ikke henge ut ­kjeden – han tror uansett kjedene er ganske like – og det er et tilbakelagt kapittel, men Nina påpeker at han tross alt har holdt et foredrag om det og oppfordrer ham til å fortelle om sin opplevelse av å være kjedeapoteker.

Dråpen kom i forbindelse med et besøk av en såkalt mystery shopper fra kjeden.

— Vi lå jo så veldig godt an der, vi, og vi feiret det med kake og greier. Så fikk vi beskjed om at vi måtte prøve å legge oss litt lavere fordi vi måtte tenke mer på salg enn informasjon. Det fikk vi skikkelig i fleisen, og det var da jeg begynte å tenke at dette gidder jeg ikke mer.

I 2008 var han 62, bestemte seg for at det var nok, pensjonerte seg og kunne sammen med Nina virkelig fokusere på historiearbeidet.

Historien om sitt liv som kjedeapoteker laget han et foredrag om som han holdt på den ­farmasihistoriske kongressen i Wien: To swallow camels – or to be swallowed ...?

Han fikk en del oppmerksomhet rundt ­historien og ble blant annet invitert for å holde foredraget på en tysk kongress siden ­Tyskland jobbet med å liberalisere sin lovgiving på den tiden.

Ingen fulgte fotsporene

Nina og Bjarne håper noen kan ta over farmasi­historie.com på et tidspunkt, men det ser ikke umiddelbart ut som det blir noen i familien, og de ser for seg at et institutt som Senter for farmasi ved UiB eller liknende vil drive det videre. Yngstesønn jobber med IT og har hjulpet dem mye med nettsiden, men ingen av de tre barna følte seg direkte trukket til farmasien.

— De så vel at jeg hadde ganske lange arbeidsdager og tok skrekken, sier Bjarne.

Eldstedatteren havnet dog i faget til slutt. Etter å ha tatt en solid utdanning i andre fag, ble det en bachelor i farmasi, og hun jobber nå som kommunikasjonssjef i Boots.

— Med tanke på deres holdning til en del av det kjedene gjør, hvordan er julemiddagen?

Nina mener de ikke er så uenige på bunn, men Bjarne påpeker at det ikke så ofte er tema når de samles.

— Vi vil ha fred og fordragelighet når vi ­samles, ler han.

(Publisert i NFT nr. 2/2020 side 34-38)