F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

PROFIL: Elen Høeg valgte farmasien fremfor musikken

For Elen Høeg ble valget mellom oboen eller reagensrøret et skjebnevalg. I dag er hun ansvarlig for vaksinearbeidet til MSD i Norge.

Elen Høeg, MSD

Foto: Lars Brock Nilsen

En halvtimes tur med toget fra Oslo bringer undertegnede til elvebyen Drammen. Vandring langs vannkanten fører oss til Papirbredden, også kjent som Drammen Kunnskapspark. Her finner man tre kjente bokstaver ved inngangsdøren – MSD.

En blid Elen Høeg tar imot NFT i resepsjonen, og geleider oss rundt i de moderne ­lokalene til MSD Norge, norgeskontoret til et av verdens største legemiddelselskap. For Høeg, som opprinnelig kommer fra Drammen, var det en drøm å få begynne her for snart sju år siden.

— Løpende på vei til toget hver morgen passerte jeg lokalene til MSD, og tenkte at jeg kanskje en vakker dag kunne jobbe der. Og slik ble det jo, vedgår hun smilende.

Som så mange andre av NFTs profiler opp gjennom årene, forteller farmasøyten at det også for henne var tilfeldigheter som gjorde at hun endte opp som farmasøyt.

— Jeg ser på meg selv som en potet som kunne studert mange forskjellige ting, men for å være lur på videregående tok jeg kjemifag. Med en veldig engasjerende kjemilærer ble det nærliggende å tenke på realfag som studieretning også.

 

Men en ting stod i veien: Høeg hadde en brennende interesse for musikk, og var et talent på blåseinstrumentet obo.

— Jeg drev masse med musikk, spilte obo i orkester, og var veldig i tvil om hva jeg ønsket å satse tiden min på. Det var et vanskelig valg som 20-åring.

Allikevel fikk 20-åringen den gang en mulighet få personer får. Hun fikk nemlig gjennom et helt år teste ut sin interesse for både musikken og farmasien som yrkesvei.

— Da var jeg praktikant i Nycomed Imaging, nå GE Healthcare. Det ga meg en pekepinn om hvilken verden jeg vurderte å gå inn i på fulltid. Samtidig var jeg også hospitant på Østlandets Musikkonservatorium. Det er jo ikke så mange i Norge som spiller obo, så de lette vel litt med lupe etter de som var egnet til å gå videre med dette.

Med en fot i to helt forskjellige verdener måtte Høeg til slutt gjøre et valg.

— Jeg var veldig i tvil, men etter mye om og men landet jeg på en beslutning om at jeg ønsket å ha musikk som hobby. Så da var det realfag som stod i fokus, men hva skulle jeg velge?

 

Tilfeldighetene skulle ha det til at Høeg hadde en svigerinne som var farmasøyt.

— Det er jo gjerne et fag man ikke har hørt så mye om fra før. Medisin var kanskje det som lå hjertet nærmest først, men det var for høye krav, og den kliniske biten har heller aldri appellert så mye til meg, så jeg ønsket ikke å bruke seks år på medisinstudier uten egentlig å ha lyst til å bli lege, forklarer hun, og legger til:

— Jeg har aldri angret på at jeg tok rådet fra svigerinnen min, og hun er i dag en av mine kolleger her i MSD.

Høeg avsluttet det femårige cand.pharm.-studiet med å ta hovedfaget ved University of California i San Francisco i USA.

­— Jeg ble veldig nedgravd i forknings­verdenen, og tenkte at jeg ville fortsette med det. Men jeg hadde fått meg en kjæreste hjemme i Norge, og hadde litt hjemlengsel. Og han endte jo opp med å bli mannen min også, så det var kanskje greit at jeg dro hjem, ler hun.

 

Farmasøyten ble ferdig på studiet på et unikt tidspunkt. Det var nemlig begynnelsen av 2000-tallet, og apotekreformen sørget for at det var store muligheter for nyutdannede farmasøyter.

— Så mange begynte ved de nyåpnede apotekene, men flere valgte også å gå forskningsveien. Jeg kom i kjempestuss om hva jeg skulle gjøre. Jeg var overalt for å snuse etter muligheter, og det endte med at det var Jo Klaveness, som jo står som en av mine store inspiratorer og mentorer, som sa at de trengte nye folk i legemiddelselskapet ­Photocure. Han mente det burde bli min første jobb, og da fulgte jeg hans råd.

I Photocure jobbet Høeg hovedsakelig med regulatorisk utvikling.

— På dette tidspunktet var Photocure i ferd med å ferdigstille kliniske studier på sitt aller første produkt, og jeg var så heldig å få ta med det produktet gjennom ­regulatorisk ­godkjenning i både EU, USA og en del ­tredjeland. Jeg jobbet mest regulatorisk, men hadde også ansvar for produksjonen vår som skjedde i Wales. Så det ble flere turer dit for å delta på inspeksjoner og kvalitetskontroller.

Hun husker opplevelsen som en kjempebratt læringskurve.

— Det ble et slags første møte med hva legemiddelindustrien er og hva som kreves for å få et legemiddel godkjent. Vi hadde sikkert lært noe om det på studiet også, men ikke på samme måte som jeg fikk oppleve da.

 

Etter fire år i det den gangen lille ­lege­middelfirmaet var Høeg kommet i en modningsprosess, slik hun selv beskriver det. Til tross for evnen til å være veldig pirkete og nøye, hadde den unge drammenseren et ønske om å arbeide mer med de større linjene på legemiddelområdet. Neste steg ble derfor bransjeforeningen ­Legemiddelindustrien (LMI).

— Jeg videreførte det ansvarsområdet jeg hadde hatt, og hadde derfor ansvar for det regulatoriske samt produksjons­firmaene. Igjen var det en veldig bratt og ­morsom lærekurve, spesielt i møte med norsk forvaltning og rammeverk.

Høeg vil særlig trekke frem arbeidet med den første legemiddelmeldingen og andre viktige dokumenter som noe av det mest givende i LMI-jobben.

— Senere begynte vi å ta opp denne tråden med næringsutvikling. Jeg ble etter hvert svært engasjert i hvordan vi kunne bygge næring i Norge innenfor helse. Dette hadde man jo gjort innen olje, blant annet med OljeGass21-strategien, og vi begynte å snakke om at vi burde lage HelseOmsorg21. Så vi la den gangen sammen med Forskningsrådet og NHO/Norsk ­Industri grunnsteinene for at den prosessen skulle bli sparket i gang.

— Hva mener du er de viktigste grunnene til at Norge kan bygge opp en sterk helsenæring?

— Jeg tror veldig på at vi har grunnforskning som kan hevde seg på flere områder. Jeg tror også det kan være en fordel å ha flere mindre miljøer, for da har vi kanskje evnen til å snu oss raskere og innovere på ­områder innen for eksempel produksjon. På det ­området har vi flere eksempler på at man kan være konkurranse­dyktig dersom man ­tenker ­annerledes. Men det er helt klart at vi har en vei å gå fortsatt.

 

MSDs vaksineleder mener en av de største utfordringene er å få folk til å tenke innovasjon.

— Vi har hatt et meget tydelig skille mellom forskning og kommersialisering, og det har nærmest vært en fy-kobling å skulle sette disse sammen for å lage næring av det. Men jeg føler vel at det har modnet seg de siste årene, og det har nok sammenheng med synet på legemidler som en innsatsfaktor og ikke bare en utgift. Vi må bli enda bedre på å se det helhetlige bildet.

Høeg påpeker at alt henger sammen med alt, og skal vi lykkes med næringsutvikling må vi se hele legemiddelområdet under ett.

— For å kunne utnytte potensialet i ­frem­tidens medisin, tror jeg det blir ekstremt viktig at vi evner å bygge rammeverk som ­sikrer godt samspill mellom produksjon, klinisk forskning, registerforskning, tilgang og innkjøp. Grensene mellom disse ulike fasene vil viskes ut med mer «persontilpasset» medisin. Til ­sjuende og sist dreier suksess seg om tilgang. Får vi ikke forskningen og legemidlene våre frem til pasient, har vi ikke lykkes.

 

I 2011 flyttet Høeg og familien fra Oslo og tilbake til hennes hjemby Drammen. Dette betød økt pendlertid til jobben i hovedstaden, og ønsket om å finne noe nærmere hjem­stedet ble større og større. Etter mange gode år i LMI følte Høeg samtidig for å gå tilbake til røttene sine og få jobbe mer hands-on med terapiområdene og legemidler. Svaret ble det Drammen-baserte norgeskontoret til legemiddel­selskapet MSD.

— Jeg ble slått i bakken av størrelsen på firmaet. Det er høy kompetanse uansett hvor man snur seg, og det er mange å spille på.

Høeg innrømmer at hun tidligere funderte litt på hvorfor man trenger disse store inter­­na­sjonale legemiddelfirmaene i Norge.

— Det er jo bare salg, tenkte jeg. Men når jeg nå vet hvilke verdier MSD står for og hva medisinene og forskningen vi bidrar med ­tilfører det norske helsevesenet, så har det vært en øyeåpner for hvor viktig tilstede­værelse av internasjonal industri er.

Også i MSD fortsatte farmasøyten å jobbe regulatorisk, men det tok ikke lang tid før hun gikk over til å jobbe med myndighetskontakt og rammeverk for selskapet i Norge.

— I den rollen har jeg fått jobbe med nesten alle terapiområdene våre. Spesielt morsomt var det å få være med på oppstarten av vårt arbeid med immunonkologi, da man skjønte hvilket potensial slik behandling har. Å få se MSD nærmest grave Keytruda opp fra skuffen, hvor ideen faktisk lå en periode mens ingen trodde på immunterapi mot kreft, og deretter rulle ut kliniske studier i en rasende fart, var imponerende. Det ble ­tydelig for meg hvor ­viktig kliniske studier er for nasjonal ­kompetanse og for klinikerne, som fikk nye verktøy i ­kassen sin. Men ­viktigst av alt er tidlig tilgang for ­pasientene til ny medisin.

 

At Høeg skulle få ansvaret for vaksiner i MSD, var ikke hogget i sten. For å forstå ­bakgrunnen må man tilbake til det nesten 20 år gamle vaksinesamarbeidet mellom MSD og Sanofi Pasteur. Samarbeidet strakk seg over 19 ulike land.

— I 2016 ble det besluttet å løse opp ­sam­arbeidet. Det var ikke fordi det ikke ­fungerte bra, men MSD og Sanofi ville se ­hvordan man bedre kunne hente synergier mellom vaksiner og selskapenes andre terapi­områder.

Den gangen åpnet det seg da en ny stilling med ansvaret for MSDs vaksinearbeid her i Norge. Og den stillingen begynte Høeg i januar 2017.

— For meg er vaksinasjon fag og folkehelsepolitikk, og tar for seg mye av de store linjene som jeg liker å jobbe med. Det sies at vaksiner rett etter rent vann er den ­viktigste ­innsatsfaktoren for en god folkehelse. Svært mange sykdommer kan forhindres med ­vaksiner. Så det er veldig meningsfullt. ­Samtidig kunne jeg bruke mye av den ­erfaringen jeg hadde fra før, men denne ­gangen med forebyggende ­medisin, som jo er enda bedre enn behandlende medisin.

— Det finnes en del mennesker i verden som hevder at man tar skade av å vaksinere seg, såkalte vaksinemotstandere. Hva tenker du om den problemstillingen?

— Det er jo også noe som gjør at dette er et helt spesielt område å jobbe med. Jeg tenker at dersom man blir syk av for eksempel kreft, så har man en ganske høy terskel for å prøve hva som helst av behandling for å bli frisk. Men vaksiner gis til friske mennesker, og ofte barn. Så det er naturlig at man stiller noen ekstra spørsmål rundt nettopp sikkerhet og effekt av vaksiner. Jeg tenker at denne problemstillingen i hovedsak dreier seg om å få ut god faglig informasjon.

 

Høeg mener det er viktig å skille mellom vaksinemotstandere og vaksineskeptikere.

— I Norge er vaksinemotstanden heldigvis ­veldig liten. Men det er en del som er ­skeptiske, og da dreier det seg ofte om å gi dem god informasjon, slik at de forstår hvor viktige vaksinene er. Folk må forstå at dette dreier seg ikke bare om å beskytte seg selv. Du kan føle deg frisk og sunn, men vaksinering handler like mye om å ta vare på de rundt deg som kan være mer sårbare for disse sykdommene man vaksineres mot.

— Hva tenker du om et eventuelt ­voksen­vaksinasjonsprogram?

— Jeg tenker at man burde se på alle ­muligheter for å få opp vaksinasjons­graden på ulike områder. Nettopp det å få økt ­oppmerksomheten hos voksne er kjempe­viktig. God informasjon og god infrastruktur er viktig for at dette skal lykkes. Hvis man først har bestemt seg for å ta influensavaksinen, og man ikke er i risikogruppen, hvordan går man frem? Det å øke tilgjengeligheten, for eksempel gjennom vaksinering i apotek, tenker jeg er et veldig viktig tiltak. Jeg håper også at man vil få dette på plass raskt til tross for at man kanskje ikke får fullfinansiering med en gang, for det er snakk om ikke-kostbare tiltak. Det trenger ikke å være snakk om mange hundrelapper for den enkelte, så jeg tror mye av dette dreier seg om informasjon.

Farmasøyten mener også at befolkningen trenger bedre informasjon om privat­vaksinering utenfor de offentlige vaksinasjons­­programmene.

— Vet du for eksempel at det finnes godkjent vaksine mot vannkopper? Selv om ikke denne ennå er i barnevaksinasjonsprogrammet i Norge, opplever jeg som småbarnsforelder at det hadde vært nyttig å få informasjon om dette.

Blant de mange vaksinene MSD har på sitt repertoar, brukes flest ressurser på HPV-vaksinen Gardasil9. Nylig tapte MSD anbudskonkurransen om å få Gardasil9 inn i barnevaksinasjonsprogrammet, men vedtaket ble påklaget av MSD og Høeg.

— Anbud er som regel en ganske skvær sak, men i dette tilfellet syntes vi det var noen spørsmål som måtte stilles. Vi skal ikke legge skjul på at vi ønsker at myndighetene skal se litt mer helhetlig på hva man kan få igjen av investeringer i HPV-vaksine. Den vaksinen som nå er valgt inn i barnevaksinasjons­programmet beskytter ikke mot kjønnsvorter, noe MSDs vaksine gjør. Og behandling av kjønnsvorter koster ­f­aktisk staten ganske mye årlig og medfører en vesentlig ­psykisk ­belastning for dem som får det, sier hun, og legger til:

— I MSD er vi veldig opptatt av å bidra til bærekraftige løsninger som samtidig kan sikre at vi får de nye medisinene raskt frem til ­pasienten. Men noen ganger er silobudsjettering en utfordring, og vi må bli bedre på å se på totalnytten av et tiltak.

 

Foreløpig har ikke Elen Høeg noen ­planer om å forlate MSD og sitt kjære Drammen.

— Jeg har vært heldig hele veien i min ­karriere og har hatt jobber der jeg har lært masse. Og så lenger jeg lærer masse i den jobben jeg er i, så har jeg ikke behov for å kikke meg rundt etter andre jobber hele tiden. Dessuten trives jeg godt der jeg er nå, og er derfor ikke rastløs. Jeg har mer enn nok å henge fingrene i her.

— Hva gjør du når du ikke jobber med ­vaksiner i MSD?

— Jeg har tre barn på 14, 11 og 7 år som er i sin mest aktive fase, så jeg står en del på sidelinjen på fotballkamper og håndball­tribuner. Og det er veldig gøy! Det er mye kos og kaos i heimen for tiden. Det er kanskje et kjedelig svar, men det er ikke kjedelig! Og jeg ville ikke vært det foruten. Men musikken har dessverre blitt liggende litt brakk, innrømmer farmasøyten.

(Publisert i NFT nr. 8/2018 side 30-33)