På slutten av 1800-tallet begynte industrialiseringen i Norge virkelig å skyte fart. Det var mulighetenes tid, med initiativer innen en rekke bransjer. En aktiv og utålmodig herremann ved navn Morten Nyegaard, i flere perioder formann av Norges Farmaceutiske Forening og mangeårig redaktør i det privateide Farmaceutisk Tidsskrift, tok en viktig avgjørelse. I påvente av å få sitt eget apotek, etablerte han et legemiddelagentur i 1874. Da farmasøyten endelig fikk apotekerbevilling i 1900, trakk han seg ut av Nyegaard & Co. Samtidig kunne konturene av et industrieventyr skimtes.

Firmaet vi i dag kjenner som Nycomed har hatt egenproduksjon av legemidler i snart hundre år. Det er imponerende at bedriften fortsatt holder koken. For den lever under et stadig press om å «levere varene», bokstavelig talt. Det må stadig bevises overfor konsernledelsen i Sveits at bedriften har livets rett i opprinnelseslandet.

I en ny Sintef-rapport slås det fast at mangelen på kvalifisert personell er en av hovedutfordringene til norsk farmasøytisk produksjon. Nycomed medgir at de gjerne skulle hatt flere farmasøyter ansatt, men at den store søkermassen uteblir. Personer med en annen naturvitenskapelig kunnskap ansettes i stedet. «Norske farmasøyter virker fryktsomme overfor industrien, som om de ikke er sikre på sin egen kompetanse», sier fabrikksjef Bjørn Lie.

Det er trist at ikke flere farmasøyter satser på galenisk farmasi, da denne fagkunnskapen er sårt trengt. Men det gjelder å kjenne sin besøkelsestid. Snart må yrkesgruppen – og utdanningsinstitusjonene – innse at de sitter på gull og vite å verdsette og dyrke dette unike fagområdet.

Nasjonens eldste farmasøytfirma kjemper uansett videre, gjennom effektivitet, produktivitet og stayerevne. «Nycomed ønsker å være annerledes», ifølge fabrikksjefen. Det harmonerer i det minste godt med annerledeslandet Norge.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2010 sisde 5.)