Tekst: Henrik Andersgaard, cand.pharm.

Det er også viktig å vite hva som former oss som mennesker og fagpersoner. Dette kan bidra til bedre forståelse av hvordan samfunnet ser på oss farmasøyter – både før og nå, og hvordan dette kan påvirke en yrkesrolle og et fag som later til å dø ut, om vi ikke passer på. Derfor synes jeg at det er viktig å se nøyere på emnet Henrik Ibsen (1828–1906). Han er ikke bare en av grunnleggerne av det moderne drama, men også en kollega av oss. Heldigvis for alle, så valgte han forfatteryrket, selv om han sikkert kunne ha blitt en utmerket apoteker også, om han hadde lagt vekk noe av sitt petimetervesen.

Livsløp (3)

Det kan være greit å ha en kortfattet oversikt over liv og de mest kjente verkene med her (se ramme på neste side). Den er hentet, noe forkortet, fra www.ibsen.net, verdens suverent største nettsted om Henrik Ibsen, både hva informasjonsmengde, antall brukere og ikke minst kvalitet angår.

Som det fremgår av denne oversikten, forlot familien Ibsen Norge i 1864 og slo seg ned i Roma. De flyttet seg imidlertid en del rundt i områdene mellom Roma og Amalfikysten. Dette var begynnelsen på 27 års utlendighet. I disse årene bodde han i Italia (1864–1868), Dresden (1868–1875), München (1875–1878), Italia igjen (1878–1885) og til slutt i München (1885–1891).

Ibsens livsløp

1828: 20. mars blir Henrik Johan Ibsen født i Stockmannsgården i Skien. Foreldrene er Marichen (f. Altenburg) og kjøpmann Knud Ibsen.

1835: Faren må innstille forretningene. Eiendommene auksjoneres bort. Familien flytter til gården Venstøp i Gjerpen.

1844: Ankommer Grimstad 3. januar for å bli apoteker- lærling hos Jens Aarup Reimann.

1846: Får barn utenfor ekteskapet med Else Sophie Jensdatter, en av tjenestepikene hos Reimann.

1847: Lars Nielsen blir ny eier av apoteket. Det flyttes til større lokaler.

1850: Reiser til Christiania for å ta eksamen artium.

1851: Flytter til Bergen og begynner som sceneinstruktør ved Det norske Theater. Studietur til København og Dresden.

1857: Blir ansatt som kunstnerisk direktør ved Kristiania Norske Theater.

1858: Gifter seg med Suzannah Thoresen 18. juni.

1861: Skriver Terje Vigen.

1862: Kristiania Norske Theater går fallitt. Blir ansatt som konsulent ved Christiania Theater.

1864: Reiser til Italia hvor han blir boende i fire år.

1866: Brand blir utgitt og gjør suksess. Mottar kunstnerlønn.

1867: Skriver og utgir Peer Gynt (uroppføres på Christiania Theater 24. februar 1876).

1868: Flytter til Dresden hvor familien blir boende i sju år.

1874: Besøker Norge (Christiania). Reiser videre til Stockholm.

1875: Flytter til München hvor han blir boende i tre år.

1877: Samfundets støtter blir skrevet og uroppført på Odense Teater.

1878: Bosetter seg på ny i Roma hvor han med enkelte avbrudd blir boende i sju år.

1879: Skriver og utgir Et dukkehjem. Blir uroppført på Det Kongelige Teater i København.

1881: Gengangere blir skrevet og utgitt (uroppføres i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai 1882).

1882: En folkefiende blir skrevet og utgitt (uroppføres på Christiania Theater 13. januar 1883).

1884: Skriver og utgir Vildanden (uroppføres på Den Nationale Scene 9. januar 1885).

1885: Besøker Norge (Kristiania, Trondhjem, Molde og Bergen). Flytter til München hvor han blir boende i seks år.

1886: Skriver og utgir Rosmersholm (uroppføres på Den Nationale Scene 17. januar 1887).

1890: Skriver og utgir Hedda Gabler (uroppføres på Residenztheater i München 31. januar 1891).

1891: Reiser tilbake til Norge. Slår seg ned i Kristiania.

1894: Skriver og utgir Lille Eyolf (uroppføres på Deutsches Theater i Berlin 12. januar 1895).

1895: Flytter inn i leiligheten på hjørnet av Arbiens gate og Drammensveien i Kristiania. Blir boende der til sin død.

1899: Skriver og utgir Når vi døde vågner (uroppføres på Hoftheater i Stuttgart 26. januar 1900).

1906: Dør 23. mai.

Apotek og påvirkning

Vanligvis har litteraturvitenskapen ment at de seks årene ved Grimstad apotek ikke har satt spor etter seg i forfatterskapet, men det tror jeg har med synsvinkel å gjøre. Ganske riktig er ikke apotek eller apotekere med i Ibsens dramatikk, mens de fleste andre yrkene til «samfunnsstøttene» er der. Men, jeg tror ikke at det er mulig å flykte fra innflytelsen fra tidlige skjellsettende år, hvor omgivelsene, tiden og livet i så stor grad har innvirkning på oss.

Vi finner altså ikke så mange direkte referanser til apotek og apotektiden i Ibsens verker, men noen er det, som «manneviljens quantum satis» på slutten av Brand. I Kjærlighedens Komedie (4) viser Ibsen svært god kjennskap til planter. I annen akt diskuteres «hvilken særlig blomst er kærligheden?». Ibsen lar rollefigurene bruke forskjellige medisinske planter som metaforer. Mest kjent i farmasøytiske kretser er linjene om islandsk lav (Lichen Islandicus):

Nej, den er islandsk mos i godvejr høstet:
Den læger frøkener med ondt for brystet.

De andre plantene som forekommer er rose, hvitveis, løvetann, vårklokke, eviggrønt, kamelia, konvall – og den mer eksotiske planten te, i mange varianter.

Tidligere (1) har jeg snakket og skrevet om Ibsens mulige retrospektive forhold til farmasien, ikke minst i lys av den ungarske forfatteren Sándor Márais essay «Er ist immer ein Apotheker geblieben» (5). Hele essayet er gjengitt som fotnote, oversatt til norsk.*

Sándor Márai (1900–1989). 
​(Hentet fra www.vormingscentrumguislain.be/uploaded-html/leesmenu_cultuur/07pasen/culpa.cfm)

Jeg finner en pedantisk og nøyaktig ekspert. Når Ibsen, etter sterk innflytelse av Georg Brandes' krav om å sette problemer under debatt, og også etter påvirkning fra sin kone Suzannah (7), begynner med Samfunnets Støtter å skrive de sosialrealistiske verkene sine, så blir sceneanvisningene hanssvært presise, omfattende og detaljerte. Årsaken kan finnes tilbake i apotektiden - skal man beskrive noe realistisk, så bruker man farmasøytens nøyaktighet når man først har tilegnet seg den. Da er også resultatet garantert.

Sándor Márai ser også at Ibsen bruker farmasøytisk metodikk i litterær sammenheng. I hovedartikkelen om dette har undertegnede gitt flere eksempler på det (2). Måten Ibsen lar Hjalmar Ekdal presist og nøyaktig tilføre datteren mer og mer smerte gjennom hele stykket, er kanskje det beste eksemplet.

Jeg synes heller ikke det er vanskelig å relatere Nora Helmer i Et dukkehjem til Márais utsagn: Smerte over å kunne bli avslørt som falskner, dårskap i sin, etter datidens mønster, lettsindige levemåte, og ulykksalighet, når hun ser at ekteskapet likevel ikke er det hun trodde. Misunnelse overfor dem som klarer det bedre – og så kan hun forlate mann og barn for å «oppdra seg selv» i det store karet med håpets lysegrønne vann. Ibsen destillerer myten om Noras lykke – og lar henne sitte tilbake med angst, sinne, frykt – og et støvkorn egoisme ...

Ibsen bruker mange naturvitenskapelige scenarier i verkene. Jeg tror, at uten sin naturvitenskapelige og farmasøytiske skolering, så ville Ibsen funnet helt andre problemstillinger til møtene mellom vitenskap og samfunn. En folkefiende, skrevet i 1882, bare seks år etter at Robert Koch publiserer sitt banebrytende arbeid om miltbrann, inneholder omfattende mikrobiologi i forbindelse med det forurensede vannet i byen. I Gengangere handler det om kjønnssykdommer, smitte og smittekilder, beskrevet med presisjon og faglig styrke. I Vildanden er Hjalmar Ekdal fotograf, et nesten nytt yrke og område, der gode kjemikunnskaper er nødvendige. At Ibsen også bruker retusjering som en metafor, er en annen sak.

Ibsen synes å være utmerket orientert om disse fagområdene – i en verden der alt gikk atskillig saktere enn i dag, og det tok lenger tid før informasjon og kunnskap nådde ut til folk.

Harald Conrad Thaulow, bildet hentet fra «Norges apotek og deres innehavere», bind 3, 1953.

Han holdt også kontakt med norske farmasøyter mens han var i utlendighet.

Ibsen må ha kjent den norske apoteker Harald Thaulow (1815–1881) godt. Thaulow var en vitenskapsmann av rang. Han var innvandret fra Tyskland, og var dessuten far til maleren, noe mer ukjent: farmasøyten, Fritz Thaulow. Ibsen kan, selv om han bodde utenlands, ha holdt seg faglig orientert gjennom sitt vennskap med Thaulow.

Apoteker Thaulow er ganske sikkert Ibsens fysiske modell for dr. Stockmann (1) i En folkefiende. Thaulow hadde i årevis en feide gående med bestyrelsen av Christiania Dampkjøkken, et sted for arbeiderklassens «Afhenting eller Fortæring på stedet af kraftig og sund Middagsspise til forholdsvis billig Betaling» (8), som Thaulow var med på å grunnlegge i 1857. Thaulow krevde visse hygieniske og økonomiske reformer ved Dampkjøkkenet, uten, som vitenskapsmann, å nå frem til styret, som satt på pengene. Striden topper seg i en stormende generalforsamling høsten 1874, like etter at Ibsen hadde vært på besøk i Norge. Her leste Thaulow opp en såkalt «Sandhetstale», med alvorlige anklager mot styret. Thaulow sa at han måtte «fornegte sin natur, dersom han ikke som hidtil, fremdeles sasandheten for dens egen skyld». I 1880 sendte han ut et kampskrift med tittelen «Samfundets Støtter i Prosa» (sic!), og på generalforsamlingen i 1881 leste han opp et tillegg, der han slynget ut de voldsomste beskyldninger mot Dampkjøkkenet, den største humbuganstalt i byen. Thaulow ble nektet å komme til orde, ropte at «den rå masse kan ingen stå imot», og forlot arenaen i raseri (8). Han døde to uker senere.

Ibsen kan ha lest om dette i de norske avisene i Skandinavisk Forening i Roma, og det inspirerer ham til å skrive En folkefiende. Historien i dette skuespillet er parallell med hendelsene på Dampkjøkkenet, og flere av de sentrale replikkene er så å si identiske.

Direktøren ved Ibsen-museet i Oslo, Erik Henning Edvardsen, forteller en pussig episode (9): Mens Ibsen har Dresden som base i januar 1871, kommer familien til å savne fisk i kostholdet. Han skriver da til farmasøyt Carl Bomhoff i Trondheim og bestiller en kvart tønne uer til det fiskeløse Dresden:

«Dresden er, som De ved, et fiskeløst sted og vi striler lider stærkt under savnet av denne nationalret. Trondhjem er derimot hjemstedet for en ganske delikat fisk, der kaldes rødfisk, uver, uer eller lignende. Nu er det vor forenede bøn til Dem: skulde De ikke velvilligen vilde sende os en kvart tønde derav?»

Familien Ibsen får fisken etter tre måneder, og blir svært fornøyde:

«Fisken var for øvrig i udmærket forfatning og smager, efter en i dag i større målestok foretagen prøve-spisning, fortræffeligt [...]»

Dette var mens krigen sto på mellom Tyskland og Frankrike, og godstransport tok sin tid. En får tro at fisken var saltet (10).

Boliger i utlandet

Så vil jeg fortelle om mine egne reiser, om jeg så må få si: I hæla (med tjukk l) på Ibsen.

Streiftogene jeg har hatt anledning til å gjøre i Italia og Tyskland har vært både spennende og utviklende – å reise setter ting i sammenheng. Jeg har besøkt samtlige steder Ibsen har bodd, dessverre unntatt Arricia i Albanerfjellene ved Roma, og sommerferiestedet hans gjennom mange år, Gossensass i Tyrol. Disse dannelsesreisene mine har forsterket inntrykket av at Ibsen husket, og brukte, også ubevisst, bakgrunnen fra barndommen og apotektiden i Grimstad mens han levde i et frivillig eksil.

Dikteren Ibsen likte å leve elegant og fasjonabelt, også før han fikk større inntekter av diktingen sin. Likeledes skiftet han fullstendig stil i sitt personlige ytre, og forandret håndskrift. Dette er gjort bevisst for å opptre som mer presentabel på alle måter. Håndskriften kan også ha blitt endret og forbedret, for at forlag og trykkeri skulle kunne forstå skriften bedre, så trykkfeil ble unngått. Han hadde kommet seg over en periode med et beinhardt liv i Christiania, og ville forsøke å legge denne tiden bak seg. Ibsen var vokst opp i en, iallfall i lang tid, velstående familie, og hans første apoteker i Grimstad hadde også dyre og flotte vaner, inntil han gikk konkurs og måtte selge apoteket. TV-serien «Den unge Ibsen» fra 2006 gir en eminent skildring av dette.

Ibsen kjente som sagt apoteker Harald Thaulow i Oslo-tiden, en mann som åpnet et både rikt og kultivert hjem for kunstnere. Dette kan også ha vært med på å påvirke Ibsen, som ville vise, ikke bare sin berømmelse, men også at han fortjente å leve som det sømmetseg en celebritet. Det har aldri vært uvanlig å vise frem penger og/eller renommé – heller ikke innen vår stand. Et godt eksempel på dette er offisinet i Apoteket Hjorten på Grønland (1861), som kan sees på Farmasihistorisk Museum slik det opprinnelig sto. Grønland i Oslo er et strøk der arbeidsfolk og innvandrere bor og har bodd, også i 1861. Men, apoteket har inventar av dyre og eksotiske materiale, krukker med fremmedartede og rare navn, og er elegant utsmykket ellers også. Andre eksempler er Svaneapotheket i Oslo, og taket fra Svaneapoteket i Larvik, som også befinner seg på Farmasihistorisk Museum.

Ibsen forteller selv at han vil ha det luksuriøst, når han går forholdsvis hardt ut i et langt brev til den norske skuespilleren, Andreas Isachsen (11). Denne satte i gang med å arrangere forestillinger i Oslo med egne opplesninger fra dramaet Keiser og Galileer da det var nypublisert, uten å ha innhentet tillatelse fra forfatteren. Han fikk følgende krystallklare beskjed fra Ibsen:

[...] Thi Du må jo erkjenne, at hver skilling, Du stryger inn ved offentlig at oplæse min nye bog, den tager Du ut av min lomme; og jeg kan ikke undvære noget; thi jeg behøver mange penge for at leve stands mæssigt. (uthevet av forf.)

Først går ferden til Italia, hvor Ibsen kom med familie, kone og sønn, og hadde Roma som hovedbase i 1864-1868. Han bodde og skrev i perioder i Arricia, Genzano og Frascati, alle i Albanerfjellene ved Roma, i Casamicciola på Ischia og i Sorrento. Det finnes store plaketter med bilde i relieff og blomstrende, rosende omtale overalt der han bodde i Italia. I Tyskland har man vært mer reservert i så måte.

Bildene fra disse reisene viser ofte Ibsens krav til luksus og eleganse. Jeg må også få fortelle at jeg ble mottatt med stor gjestfrihet på alle stedene jeg besøkte, for det aller meste uanmeldt. Folk kjenner godt til, og er stolte av Ibsen i Italia også.

Når det gjelder vakre Villa Grazioli ved Frascati, et nyrestaurert palass fra sent 1400-tall hvor Ibsen bodde sommeren 1866, så fortalte direktøren for dette luksushotellet (som det er i dag), at lokale historikere i Frascati nekter å tro at Ibsen hadde bodd her, for det kunne han umulig hatt verken råd eller mulighet til. Det med penger stemmer sikkert, men det finnes brev fra Ibsen som viser at han bodde der. Han begynte på skisser til Peer Gynt på stedet, ved siden av å ferdes i den vakre naturen i Frascati, som også er full av historie og minnesmerker.

Det har bodd mange berømtheter i La Rosa Magra i Sorrento.
Foto: Henrik Andersgaard

Museumsdirektør Erik Henning Edvardsen forteller at han har truffet folk i Italia som lurte på om Ibsen kjente paven, ettersom han hadde fått bo i Villa Grazioli.

Jeg kjenner ingen ordentlige paver selv, men jeg fikk en førsteklasses mottakelse, med full anledning til å ta bilder rundt i et praktfullt byggverk, og kaffe med direktøren i den staselige parken.

I Villa Ibsen i Casamicciola møtte jeg en ytterst oppegående dame på 92, som i sin ungdom kjente folk som hadde leid ut til Ibsen. Det fantes en god del minner fra Ibsens tid der. Jeg ble, av forståelige grunner, høflig anmodet om ikke å fotografere innendørs. I Casamicciola var det norsk flagg på rådhuset i anledning jubileumsåret, og det ble avholdt en stor Ibsenfestival der høsten 2006.

Pensjonatet i Sorrento som Ibsen bodde på etter å ha flyttet fra Ischia i redsel for jordskjelv, La Rosa Magra, eksisterer ikke lenger, men det er både italienere og fastboende nordmenn i byen med stor interesse for Ibsen. En vakker plakett smykker veggen der pensjonatet lå. Restauranten på hjørnet av Arbins og Henrik Ibsens gate i Oslo har tatt navnet sitt etter dette pensjonatet.

Neste oppholdssted ble Dresden i tyske Sachsen-Anhalt. Her hadde Ibsen hele fem adresser i de drøyt fire årene han bodde i byen, men bare én enkelt, An der Frauenkirche 6, av dem er å finne igjen. Dresden ble lagt totalt i grus under den allierte bombingen i 1945. An der Frauenkirche 6 og strøket rundt Frauenkirche, den berømte kirken inklusive, er gjenoppbygd til minste detalj slik det var før andre verdenskrig. Under gjenoppbyggingen ble gatene lagt annerledes mange steder. Denne adressen er til gjengjeld en av de flotteste man kan og kunne ha i byen. Ibsens adresser finnes på gamle kart, så jeg kan si at jeg har iallfall stått der boligene lå.

I München eksisterer samtlige adresser fra Ibsens første periode der, men bygningene hvor Ibsen bodde i denne perioden er bygd om til ny stil eller nytt hus. Alle sammen ligger i de finere delene av München, naturnært nær Englischer Garten.

Det med å bo i elegante strøk gjelder også for annen periode i Italia. Selv om Albergo di Luna i Amalfi neppe var så flott den gangen som det er i dag, så var og er Hotell Tramontano i Sorrento meget elegant.

Det var også hans eneste residens ved annet opphold i München, i Maximilianstrasse 32, nå som da en av byens fineste adresser. Det kan sees av firmanavnene på butikkene i første etasje, f.eks. B & O og Armani. Huset ligger sentralt i byens flotteste gate, myntet på folk med handlelyst og mye penger, nær skoler, universitet, museer, delstatsregjeringens lokaler, og i det hele tatt midt i smørøyet.

München er en vakker by, med parker, kirker, bygninger – og vakker natur som Ibsen sikkert har satt pris på. Han har helt opplagt besøkt det nærliggende Hopfothek.

Plakett utenfor Hotel Cecil i Roma. Foto: Henrik Andersgaard

Natur er det også i vakre Gossensass i Tyrol, hvor Ibsen tilbrakte mange sommeruker på 1880-tallet, vekk fra storbyen, ofte sammen med landsmenn.

Ibsen flyttet tilbake til Christiania (Oslo) i 1891 – til en leilighet som er minst like elegant og komfortabel som den i Maximilianstrasse i München, nær det kongelige slottet. Det ble en bolig for resten av livet. I dag kan den sees som den var da Ibsen bodde der, som Ibsen-museet i Oslo.

Den store dikter og kollega, pedanten med behov for luksuriøse omgivelser, er fremdeles uten tvil verdens mest kjente kollega – og nordmann. Det har vært en udelt fornøyelse å kunne reise i fotsporene hans i sentrale og viktige europeiske land, og dermed lære denne spesielle mannen enda bedre å kjenne.

Litteraturliste

  1. Henrik Andersgaard: Norsk Farmaceutisk Tidsskrift nr 3 2007, s. 21
  2. Henrik Andersgaard: Cygnus. En norsk farmasihistorisk skriftserie, oktober 2007, hefte 13, s. 7
  3. www.ibsen.net/index.gan?id=621&subid=0
  4. Henrik Ibsen: http://ibsen.net/index.gan?id=11124396&page=ANDEN%20AKT%20.html
  5. http://en.wikipedia.org/wiki/Sandor_Marai
  6. Sándor Márai (2001): Himmel und Erde. München: Piper Verlag GmbH
  7. Astrid Sæther (2008): Suzannah fru Ibsen. Oslo: Gyldendal NorskForlag
  8. Christiania Dampkjøkken (1908): Christiania Dampkjøkken i femti Aar 1858–1908.
  9. Erik Henning Edvardsen (2001): Henrik Ibsen om seg selv. Oslo: Genesis forlag, s. 157.
  10. Henry Notaker (1994): Til bords med Ibsen. Oppskrifter ved Arne Brimi.
  11. Erik Henning Edvardsen (2001): Henrik Ibsen om seg selv. Oslo: Genesis forlag, s. 160.

Reisene mine har jeg gjennomført med gode bidrag i form av stipendier fra Norsk Farmaceutisk Selskap og Norsk Farmasihistorisk Selskap. Tusen takk til begge!

* Han er for evig forblitt apoteker.
Med brillene på nesen, og den snøhvite brusende manken bøyd dypt over marmorbordet, arbeidet han i menneskehetens heksekjøkken med ettertenksom mine og spisse fingre, blandet gifter og hemmelighetsfulle miksturer, forsynt med advarende kors. De følsomme fingrene, oppspist av syre, blandet et lite korn smerte og to deler dårskap i en kolbe full av destillert ulykksalighet, og føyde til enda noen små støvkorn gul misunnelse. Fra tid til annen strakk han seg bakover i hyllen, grep et stormaget kar, og løste miksturen i håpets lysegrønne vann. Men hyppigere blandet han bare gift, livets gifter i pinlig nøyaktig dosering, for at ingen skulle få for mye av det: ingen av publikum, som bærer alt med seg hjem i hjertene sine, av det stykkene hans rommer av tristhet, maktesløshet og håpløshet. Han er eksperten, som om han hadde fått et diplom for alt han foretar seg.
Denne eksperten er fåmælt og bitter. Han varter opp menneskeheten etter beste viten og etter fagets regler, selv om han vet at det ville være mye klokere å gi alt som menneskelig er, en bedøvelsessprøyte.

(Publisert i NFT nr. 5/2008 side 26–30.)