For Inger Johanne Ektvedt (63) har allerede utnevnt seg selv til å være én av de fire farmasøytene som skal sørover for å være rollemodeller på zambiske sykehus. Selvsagt! Lederen kniser lik en seks år gammel jente som nettopp har fortalt om sin første forelskelse når hun avslører det.

— Jeg har ikke informert styret ennå, men jeg MÅ jo bare dra selv. Og mannen min blir sikkert med meg. Han er verdens snilleste.

Piano og pekestokk
Vel ett år inne i pensjonisttilværelsen er Inger Johanne mer engasjert enn noensinne. Blant annet i pianospilling. Slik kan det gå når en stikker hodet frem. Da hun omsider kapitulerte og solgte apotekene sine med multimilliongevinst i Knarvik i 2005, tenkte hun at alle de pengene hadde hun slett ikke bruk for.

— Også ønsket jeg å gi noe tilbake til de som hadde gjort meg så rik, til kundene våre. For jeg mener oppriktig talt at lokalsamfunnet eier en del av denne rikdommen, sier hun.

Dermed fikk alle sju kommunene i Nordhordland tilbud om ett instrument hver.

— Merkelig nok ville alle ha flygel, humrer pianolærlingen.

Nå sitter Inger Johanne på sin krakk minst to samfulle timer hver dag for å perfeksjonere sin Grieg. Bak henne står pianist Rune Alver med pekestokken. Sammen står de to for innvielsen av hvert eneste flygel Inger Johanne gir bort. Fem konserter er unnagjort. To gjenstår. I tillegg har det kommet andre spilleoppdrag, både private og offentlige.

— Å spille firehendig for publikum er greit, men å spille bare for Rune, nei, det liker jeg ikke. Det er beinhardt å lære nye stykker! Likevel må jeg si at jeg sikkert er den som har fått mest igjen for flyglene jeg gir bort; en ny venn og gratis pianotimer resten av livet!

Før flygeldoneringen, spontan sådan, hadde Inger Johanne knapt rørt et piano siden barnedagene ved Holmenkollbakken i Oslo.

— Noen utfordringer må jeg jo ha. Barn og barnebarn bor i England, helsen er bra og drømmene for fremtiden mange. Jeg har for mye energi til å gå inn i en passiv pensjonisttilværelse.

Og da tenker hun ikke bare på kallet som medmenneske:

— Både jeg og mannen min ønsker å fortsette å bruke oss selv som fagmennesker. Det eneste vi har pensjonert oss fra foreløpig, er inntektsgivende arbeid, proklamerer farmasøyten.

FUGs jomfruprosjekt
Og det bringer oss tilbake til det afrikanske kontinentet og Farmasøyter Uten Grenser (FUG). Når visse ører i hovedstaden fikk høre at Inger Johanne skulle pensjonere seg, var de på pletten med det samme. Kunne hun tenke seg å lede og være med på å bygge opp FUG i Norge? Siden ordet «nei» ikke eksisterer i vokabularet hennes, gikk det som det måtte gå. Ved stiftelsesmøtet høsten 2005 ble hun enstemmig valgt til leder. Og i april i år ble hun like enstemmig gjenvalgt for to nye år.

— Heldigvis! Jeg hadde blitt skikkelig skuffet hvis ikke.

For Inger Johanne er så visst ikke ferdig i organisasjonen ennå. Ikke før om to år. Da forlater hun skuta uansett, under parolen «jeg kjenner min besøkelsestid». Innen den tid skal Zambia-prosjektet være oppe og gå og Universitetet i Bergen eller Tromsø skal ha opprettet et samarbeid med University of Zambia som nylig har fått farmasiutdanning. Ifølge FUG-sjefen.

— Men da må alle parter holde hva de lover og stå for sitt bidrag! sier hun,lettere frustrert.

Zambia-prosjektet, for eksempel, er et samarbeid med Kirkens Nødhjelp. I fjor høst var Inger Johanne og to andre på et «Fact Finding Mission» i landet for å kartlegge hvor støtet bør settes inn. I intervjuende stund skulle Inger Johanne ha fått bekreftet den videre gangen i prosjektet, men slik gikk det ikke til.

— Da jeg ringte dagen før for å bekrefte møtet, kunne de fortelle meg at de hadde glemt meg! Glemt Zambia! sier hun i spontan, barnlig forbauselse over tingenes tilstand.

— Kanskje er det bare slik i det ideelle organisasjonslivet, kanskje må jeg venne meg til det, men jeg liker det ikke og det skal de få høre. For vi må komme i gang – fort!

Muligens er det denne entusiasmen som har gitt FUG Norge en eventyrlig fødsel og første leveår. Organisasjonen har allerede 340 medlemmer. Til sammenlikning har søsterorganisasjonene i Sverige og Danmark ca. 350 til sammen, og de har begge fylt fem år. Målet her hjemme er å bikke 400 medlemmer i løpet av 2007.

— På generalforsamlingen nylig stilte tre kandidater opp for ett og samme verv. Hvor finner du ellers et slikt engasjement innenfor denne etaten i dag? spør en stolt idealist.

Men det FUG-lederen altså ivrer aller mest etter akkurat nå, er å sende fire farmasøyter til Zambia for å lære nyutdannede zambiske farmasøyter og de mange ikke-faglærte legemiddelhåndtererne der nede bedre rutiner på legemiddelutlevering, preparering og rapportering.

— Under kartleggingsbesøket fant vi at problemet først og fremst ikke er pengemangel, men logistikk, byråkrati og faglig tyngde på sykehusapotekene. Legemidlene finnes. De må bare fraktes til pasientene, forteller hun.

Planen til FUG er å lage et seksukersprogram med oppfølging etter en tid. Kirkens Nødhjelp betaler transporten der nede og stiller kontor til disposisjon. Selve jobbingen foregår på frivillig basis.

— Og jeg synes det er meget viktig at lederen er én av de reisende, viktig både for prosjektets kontinuitet og videre opplæring her hjemme, sier hun og blafrer litt ekstra med øyenvippene.

— Jeg liker å være med der det skjer!

Tid for erkjennelser
Angående denne enorme appetitten på utfordringer, bruker mannen hennes, Roar, å si: «Jeg er stolt av deg Inger Johanne, men noen ganger skulle jeg ønske du var litt mer pysete». Slike «ganger» kan være når hun drar ham med ut på ski under elendig vær- og føreforhold eller når hun forlanger at de skal gå på ski på tvers av Svalbard og sove ute. Sistnevnte ønske forhandles over i skrivende stund. Mon tro om ikke den vevre energibunten klarer å overtale denne gangen også.

Men én gang sa Roar blankt nei. Året var 1987. Paret hadde tilbrakt over to år i Botswana, der pedagogen Inger Johanne, etter 12 år som lektor ved apotekteknikerlinja ved Åsane yrkesskole, hadde utdannet reseptarer i Gaborone. Etter bare ett år i gamlelandet ville hun returnere til Afrika, bare at denne gangen ønsket hun å jobbe under tøffere forhold. Så hun valgte krigsherjede Uganda.

Hun måtte dra alene.

— Slitsomt, men lærerikt, både privat og profesjonelt, lyder oppsummeringen.

— Etter to år i Uganda fikk jeg heldigvis apotekbevilgningen. Da dro jeg hjem sporenstreks. Det finnes en grense for hvor langt en idealist skal strekke seg også – og ikkeminst for hvor mye en kan leke med et ekteskap.

— Under Afrika-oppholdene, særlig det siste, innså mannen min og jeg hvor mye vi betyr for hverandre og at vi ikke burde være borte fra hverandre mer. I tillegg ble jeg veldig oppmerksom på hvor fryktelig godt vi har det her i Norge. Og afrikanerne lærte – også oss – mye om høflighet og livsglede, noe jeg håper vi har brakt med oss videre. Som at det er mulig å løfte hodet og smile! Til fremmede til og med. Den største overraskelsen var kanskje at jeg innså at menneskene der nede er akkurat som oss. De har det samme håpet og de samme drømmene som oss. Det hadde jeg ikke trodd.

Apotekeren
Disse erkjennelsene, og pedagogutdanningen, skulle vise seg å være gode hjelpere da Inger Johanne i 1989 startet sin 18-årige apotekergjerning. Fem år med underskudd var ingen dans på roser, heller ikke for en ukuelig optimist født bak en sunnmørskinspirert Monolitt.

— Det var tøffere enn jeg trodde. Jeg var tvungen å be bedriftsrådgivere om hjelp. Mannen min var på sin side tvungen til å avkreve meg for en hundrelapp hver gang jeg sa ordet «apotek», minnes Inger Johanne.

— Men så ble oppturen til gjengjeld stor når vi klarte det! Jeg glemmer aldri det morgenmøtet jeg kunne presentere overskudd første gang. Da serverte jeg champagne og ødela resten av arbeidsdagen for oss alle, ler hun.

— Farmasifeltet i Norge har undergått store strukturelle endringer i din tid som apoteker. Hva har vi tapt underveis?

— Jeg tror fortsatt på enkeltpersonforetaksmodellen, på kombinasjonen planøkonomi og sunn fornuft. For meg er ikke liberaliseringen et gode. Distanse mellom faglig og økonomisk ledelse og de ansatte fører med seg for mange uheldige konsekvenser. De riktig gode apotekene forsvant med den nye apotekloven, mener Inger Johanne.

— Men rett skal være rett: De riktig dårlige forsvant også, legger hun til.

— Ser du andre positive ringvirkninger etter 2001?

— Å ja, standardisering av fakturering og vareutvelgelse har for eksempel forenklet hverdagen til farmasøyten. Og logistikken er mye enklere med de nye dataprogrammene. Men kanskje viktigst: Tilgjengeligheten er så mye bedre i dag.

— Likevel, dagens tendens med at det opprettes to apotek like ved hverandre i sentrale områder, mens mange småsteder ikke får ett eneste, synes jeg er galt. I 1999 åpnet jeg et lite apotek i Austrheim, en kommune med 2500 innbyggere. Det er jeg stolt over. Så liten kommune ville neppe fått eget apotek etter liberaliseringen.

Danser med pingviner
Stolt farmasøyt i dag, men farmasi var ikke Inger Johannes førstevalg. Hun visste bare at hun skulle utdanne seg, og det innen realfag. Hun begynte på farmasi ved Universitetet i Oslo etter å ikke ha kommet inn på tannlegestudiet. På universitetet traff hun veterinærstudenten som skulle bli hennes mann – hittil gjennom 40 år. Allerede da var paret seg svært bevisst sin utfartstrang. Like etter fullført utdanning dro de til Lofoten.

— Jeg elsket Lofoten! Men på grunn av jobb måtte vi reise allerede etter et par år. Det sørget jeg veldig over – selv om jeg trives godt i Nordhordland, med natur og kultur innen nær rekkevidde. Nå er jeg så heldig å ha en kjær søster i Steigen i Nordland, så jeg får stilt litt av Nord-Norge-tørsten ved å besøke henne.

For ikke å snakke om ved å stikke til andresiden av kloden. For mens andre pensjonister drar på heseblesende bussturer til kontinentet, drar Inger Johanne og Roar på 17-dagers båtturer i Antarktis – gjerne via Sør-Amerika.

— Vi traff sju pingvinsorter! Og de skulle absolutt leke med oss. Selv om reiselederne sa at vi ikke fikk gå nærmere enn fem meter.

Ved Sydpolen traff altså opprøreren omsider sine likemenn. Som rakk henne nøyaktig til midjen.


Inger Johanne blir venner med alle hun møter. I Sør-Georgia falt hun pladask for disse kongepingvinene. Foto: Privat

(Publisert i NFT nr. 5/2007 side 23–25.)