Språket er farmasøytenes viktigste arbeidsverktøy
Mangfold i apotek
Arbeidsstokken i norske apotek representerer i dag mange ulike nasjonaliteter. NFT har valgt å fokusere på utenlandske farmasøyter.
Hva kreves av kompetanse og språkkunnskaper for å jobbe på apotek i Norge? Hva gjør apotekkjedene for å rekruttere utenlandsk arbeidskraft? Hvordan følges de utenlandske farmasøytene opp som ansatte? Og sist, men ikke minst: Hvordan opplever utenlandske farmasøyter selv å arbeide i landet vårt?
NFT har snakket med en fransk og en polsk farmasøyt, de store apotekkjedene, Farmasøytisk institutt på Blindern samt myndighetene.
Profesjonsgodkjenning, gode norskkunnskaper og generell integrering er avgjørende for at den utenlandske farmasøyt skal kunne utøve faget og føle seg vel til rette i sitt nye hjemland.
Tekst: Vivian Fjeldstad
— Gode språkkunnskaper er helt essensielt. Farmasøytenes viktigste oppgave er rådgivning og kvalitetssikring overfor kundene i apotek. Har de problemer med å forstå eller å formidle, så er det svært hemmende for å kunne utøve arbeidet skikkelig, sier Sande.
— Det er i de daglige utfordringene hvor eventuelle språkvansker er mest problematisk. Ikke minst på grunn av tidspresset farmasøytene opplever i apotek. Kunder står og venter, og alt skal gjøres raskt. For oss er det derfor viktig at veilederne i apotek gir oss gode tilbakemeldinger i forbindelse med studentenes praksisperiode i apotek, slik at vi kan fange opp hvem som sliter med dette.
— Det vi erfarer som utdanningsinstitusjon er at det kan være vanskelig for studentene å følge med på undervisningen hvis de ikke kan norsk godt nok. Vi tilbyr derfor norskkurs ved studiestart. Dette er ikke obligatorisk, men vi oppfordrer studentene til å benytte seg av det. For øvrig har vi noen obligatoriske tester som utenlandsstudenter, altså personer uten eksamen fra norsk videregående, må igjennom for å kunne bli tatt opp i studiet, men disse er kanskje ikke tilstrekkelige for å fange opp alt, kommenterer Sande.
Krever norsk eksamensbesvarelse
— I programplanen er det definert at eksamensspråket er norsk. Det er derfor ikke anledning til å benytte annet språk enn norsk under eksamen. Dette gjelder bare for 1. avdeling av studiet, opplyser Sande.
Det betyr at studentene må kunne forstå et minimum for å bestå eksamen. Har de da forstått pensum, må de også kunne formidle svarene på norsk for å stå.
— Undervisningsmateriellet er på norsk/nordisk eller engelsk, mens lærebøkene er engelske. Det viser seg imidlertid at de som er svake i norsk, ofte også er svake i engelsk. Dermed får vi et dobbeltproblem med de studentene dette gjelder. Disse har gjerne dårlig forståelse for forelesningen, og kommer med en del spørsmål i etterkant. Men det er stor forskjell fra en undervisningssituasjon til hverdagen ute i apotek. Som student har man bedre tid på seg. Ute i jobb i apotek har man ikke tid til å slå opp i ordbok eller søke på nettet. Sjansen for misforståelser og feil øker hvis ikke farmasøyten er i stand til å oppfatte eller kommunisere det kundene spør om.
Professoren trekker også frem en annen problemstilling.
— Den største arbeidsgiveren for farmasøyter er apotekene. Men når det gjelder farmasøyter som skal jobbe i industrien er det derimot ikke norsk som er arbeidsspråket, men engelsk. Dette er også noe vi som utdanningsinstitusjon kanskje burde ta innover oss. Dette blir jo å utvide problemet noe, men det er også veldig viktig at våre studenter er kompetente på det området, understreker Sverre Arne Sande.
(Publisert i NFT nr. 7–8/2009 side 15.)