Innlegg ved: Stein Bergan
Avdeling for farmakologi, Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus; bistilling professor II ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo.
Medlem av Editorial Board, tidsskriftet Therapeutic Drug Monitoring og Associate Editor, European Journal of Hospital Pharmacy.
E-post: stein.bergan@farmasi.uio.no


Kvaliteten i vitenskapelige tidsskrift er i stor grad basert på at kolleger leser gjennom, kritiserer og ­kommenterer de innsendte manuskriptene før de blir akseptert for publisering. Selv om det ikke finnes så mye harde fakta som ­beviser dette, er systemet svært utbredt og ­«refereebasert» eller «fagfellevurdert» blir regnet som et nødvendig kriterium for et seriøst fagtidsskrift.


Som medredaktør i ett tidsskrift og ­fagfellevurderer (reviewer/referee) for flere andre, har jeg merket at det har blitt stadig ­vanskeligere å rekruttere kolleger til vurdering av ­manuskriptene. Dette er tatt opp av flere, senest i en redaksjonell kommentar av redaktør Phil Wiffen i European Journal of Hospital Pharmacy (EJHP) (1).

Alle har det travelt i hverdagen, og gevinst eller nytte av det å påta seg en vurdering er ikke opplagt. Man kan argumentere for at vi alle har et moralsk ansvar for å sikre ­kvaliteten på vitenskapelige artikler. Min ­personlige erfaring sier likevel at man også kan oppnå noe for seg selv. Uten at det er så lett å dokumentere, vil jeg påstå for egen del at jeg har blitt bedre til å skrive selv – både på norsk og engelsk, og at jeg er blitt mer effektiv og sikrere i kommentering og bidrag til kollegers manuskripter samt mer kritisk i lesning av faglitteratur ­generelt. Dette ­k­ommer neppe etter én fagfelle­vurdering, men man opparbeider en teknikk etter hvert.

I tillegg kommer dette at man ved å svare innen fristen på en forespørsel, vil få flere. Fordelen med det er at man lett kan takke nei når det ikke passer eller er for langt unna ens egen kompetanse. Man kan da komme i posisjon til å velge å svare positivt på forespørsel om manuskripter innen eget interesseområde og dermed følge med på fronten og det aktuelle i et forskningsfelt eller del av et fagområde.

Må man ikke være veldig erfaren for å kunne lese og kritisere andres ­manuskripter? Nei, det er ikke nødvendigvis noe krav. Man behøver altså ikke ha grått hår (selv om det er kjærkomment med ­gråhårede reviewere også). En ­artikkel skal kunne leses og bli forstått av alle ­fag­personer med litt innsikt i feltet. Så kan man kommentere det man mener er direkte feil eller mangelfullt, og man kan også ­kommentere at noe ikke er forståelig (slik det er skrevet). Man kan også som nyrekruttert fagfellevurderer få støtte av den aktuelle redaktør hvis man lurer på om en vurdering er adekvat. Videre får man oftest anledning til å lese en eller flere andres ­vurdering av samme manus, og det vil man også lære av.

Så oppfordringen går til alle, men ­spesielt til yngre kolleger (som er de fleste for mitt vedkommende): Meld deg gjerne som interessert hvis du kan tenke deg å prøve denne delen av faget. Noen stikkord med hva en anser som sitt spesial- eller ­interesseområde vil hjelpe for å treffe ­riktig med forespørsler om vurdering. Så ­finnes det en god del veiledning om review, ­referee eller fagfellevurdering på nettet. Et ­eksempel er listet nedenfor (2). Noen slike veiledninger kan virke vel omfattende, men jeg synes ikke man skal la seg skremme av dette. Bruk det som virker nyttig.

Jeg regner med at redaktøren i NFT også er interessert i å rekruttere fagfelle­vurderere, men for egen del vil jeg uansett oppfordre de som måtte være interessert til å sende meg en e-post. Både NFT og EJHP kan være fine tidsskrift å starte med.  

Referanser

  1. Wiffen P. Could you be a peer reviewer? Eur J Hosp Pharm 2018; 25: 65.
  2. Reviewing manuscripts. https://authors.bmj.com/for-reviewers/how-to-review/ (Søkedato 30.7.18).


(Publisert i NFT nr. 7/2018 s. 23.)