Farmasøyt i Afrikas varme hjerte

Tekst: Camilla Hauge, cand.pharm.

Saint Anne’s Hospital
Saint Anne’s hospital, et sykehus drevet av den anglikanske kirke, ble nå mitt hjem og min arbeidsplass. Sykehuset er et av de eldste sykehusene i Malawi og har omkring 160 sengeplasser. I tillegg til vanlige somatiske avdelinger har sykehuset en egen klinikk for rådgivning, testing og behandling av hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer, samt en tuberkuloseklinikk og en klinikk for familieplanlegging. Saint Anne’s har en egen avdeling hvor det utføres synstesting og brilletilpasning, et laboratorium hvor det blant annet blir gjort testing for malaria og tuberkulose, og et apotek. Saint Anne’s driver også en mobil klinikk hvor et team fra sykehuset ukentlig drar ut i distriktene og behandler folk, ofte med spesiell fokus på mor og barn-helse og frivillig hivtesting. I tillegg har sykehuset et team som drar ut i landsbyene og driver med palliativ pleie. Sykehuset driver også tre større helsesentre i landsbyene rundt Nkhotakota.

Sykehusets kliniske personale består av «clinical officers», «clinical assistants», sykepleiere og ufaglærte assistenter. Det fantes ingen lege på sykehuset så lenge jeg jobbet der, men det ble ansatt en rett før jeg dro i juni. En av mine kollegaer sa til meg at jeg nok var den personen med den høyeste utdanningen på sykehuset. Dette står i sterk kontrast til den kompetansen som finnes i norske sykehus, og det ga meg noe å tenke over.

Dispensary.


Dispensering av tabletter til avdelingene.

Apotekhverdag
Apoteket består av et «pharmacy» og et «dispensary», som ligger i to ulike bygninger.

«Dispensary» er et rom med en luke i veggen hvor ikke inneliggende pasienter henter medisin, noe i retning av et norsk «publikumsutsalg». Her jobber tre damer uten formell kompetanse, men de har alle lang erfaring. I motsetning til meg snakker de flytende chichewa, noe som er nødvendig for å kommunisere med «mannen i gata».

«Pharmacy» består av et kontor og et hovedlager, samt et rom for oppbevaring av donerte legemidler.

Rommet hvor donasjonene oppbevares har tak av bølgeblikk uten isolering og har ingen skjerming for vinduene. Dette gjør det vanskelig å oppfylle det som står skrevet på mange legemiddelpakninger om at de skal lagres tørt og ikke over 25 grader. Jeg målte aldri under 35 grader i dette rommet. Legemidlene blir lagret på gulvet og stablet inn etter hvert som de ankommer sykehuset.

Hovedlageret, inneholder som navnet tilsier, det meste av legemidler og medisinsk utstyr ved sykehuset. Hovedlageret fungerer noe i retning av en «sykehusekspedisjon» ved et norsk sykehusapotek. Herfra leveres legemidler og utstyr til alle sykehusets avdelinger og til de tre helsesentrene utenfor byen.

Legemidler og utstyr blir oppbevart i hyller, som oftest sortert etter bruksområde. Det finnes et velfungerende kjøleskap for oppbevaring av legemidler som trenger kald lagring. Problemet med dette er bare at det ikke finnes noe nødaggregat og strømmen er borte nesten hver søndag. En norsk farmasøyt har vanskelig for å ta det med knusende ro at kjøleskapsvarene blir varme en gang iuka ...

I narkotikaskapet oppbevares petidin. Dette, sammen med morfin, er det eneste apoteket har av narkotika. Morfin kommer i femliters dunker og oppbevares oppe på kjøleskapet der det er plass. Når en pasient trenger morfin, dispenseres ønsket mengde over på det som er tilgjengelig av tomemballasje, for eksempel brusflasker eller tomme legemiddelbokser.

Mangel på penger var et dagligdags problem, noe som ofte resulterte i at vi hadde tomme hyller. Vi ble gitt noen stiks og lansetter til blodsukkerapparat fra Norge da vi trengte det – takk til Rønnaug Larsen og Åse Ertesvåg!

Hovedlager.


Donasjoner.

Bestilling og innkjøp av legemidler
Når apoteket får penger handles legemidler først og fremst fra myndighetenes «Central medical store» eller fra CHAM. Bestillingsprosessen er tidkrevende og består av mange trinn. Først må apotekpersonale være enige med den medisinsk ansvarlige på sykehuset samt økonomisjefen. Det må være penger på sykehusets telefon for å ringe leverandør samt papir og blekk for å skrive ut bestillingen. Deretter må det finnes en bil i god nok stand til å kjøre turen på cirka tre timer til hovedstaden (og så tilbake igjen) for å foreta innkjøpene. Det må være nok bensin på bensinstasjonen og veien må også være åpen og uten hindringer. Sist, men ikke minst så må leverandøren ha de varene som ønskes kjøpt!

Arbeidskraft
Mine to første dager på jobb hadde jeg en «pharmacy technician» som kollega, deretter fikk jeg nøklene til apoteket og ble sjefen. Jeg ble da uten kollegaer med farmasøytisk bakgrunn, men fikk en sykepleier til å assistere meg. Det jobbet en assistent på kontoret, og en tysker hadde ett års siviltjeneste på apoteket mens jeg var der. Da jeg dro var det ingen med farmasøytisk utdanning som overtok som leder av apoteket, men det ble i høst ansatt en ny «pharmacy technician».

Camilla Hauge sammen med kollegaer.

Farmasøytmangel
I Malawi er det ikke mulig å ta noen mastergrad i farmasi, men det er startet opp med en bachelorutdanning som tar fire år. De første åtte som tok denne utdanningen ble uteksaminert nå i slutten av 2009.

For å bli «pharmacy technician» må man gå tre år på college i Lilongwe. Hvert år tas det opp omtrent 20 studenter, mens det var over 600 kvalifiserte søkere ved siste opptak. Mange av dem som utdannes reiser til land med bedre lønninger, så antallet med fagkompetanse i Malawi (med omkring 14 millioner innbyggere), er ikke stort. Jeg ble fortalt at det på CHAM sine 166 sykehus/helsesentre jobber til sammen kun seks personer med utdanning som «pharmacy technician».

Det er planlagt å starte opp en utdanning av «pharmacyassistants». Dette skal være et deltidsstudium over to år som har som formål å øke kompetansen innen farmasi på helsesentre og lokalsykehus rundt omkring i landet. En av de store utfordringene innenfor utdanning er mangel på lærekrefter. For å få dekket opp alle undervisningstimene innhentes det farmasøytisk kompetanse fra de lokale apotekene i hovedstaden til å undervise på kveldstid. Det er ytret ønske om et samarbeid med norske farmasøyter i forbindelse med oppstart av utdanning av «pharmacy technicians». Jeg er spent på hvor raskt denne utdanningen kan komme i gang og om det vil være mulig å utvikle et samarbeid.

Legemiddeldonasjoner
Saint Anne’s Hospital mottar støtte fra Europa, enten i form av pengegaver eller i form av legemidler og utstyr. Dette er noe sykehuset er avhengig av, men det innebærer samtidig store utfordringer. Mens jeg jobbet ved Saint Anne’s gikk mye av de apotekansattes tid med til å forsøke å sortere og systematisere ting som var blitt sendt tidligere.

Det sendes stadig enkeltpakninger, noe som sjelden blir brukt. Det sier seg selv at det er liten vits i å starte opp langtidsbehandling når man kun har tilgang på en enkeltpakning.

En del legemidler kommer med etiketter med pasientnavn på. Man gjør seg da tanker om dette er medisin som ikke er hentet på apoteket eller om det er returnert medisin, noe man i Norge ikke ville tillatt brukt. WHOs retningslinjer for god donasjonspraksis sier nettopp at legemidler man ikke mener har god nok kvalitet i donorlandet, heller ikke skal sendes til Afrika.

Enkelte pakninger kommer med uforståelig språk, hvilket vanskeliggjør en trygg og riktig legemiddelbruk. Sendinger som ankommer kort tid før preparatenes utløpsdato skaper problemer med hensyn til lagringsplass, og det krever ressurser å destruere legemidlene.

Noe av det som kommer er overflødig eller ikke relevant for lokalt sykdomsbilde. P-piller kommer gratis fra malawiske myndigheter, så det gjør donasjoner av dette overflødig. Det kom forstøvervæske uten forstøverapparat, og vi fikk tilsendt barrierekremer og antidepressiva da vi sårt trengte smertestillende som ibuprofen og paracetamol.

Innholdet i forsendelsene varierer mye, og ofte kommer legemidlene i annen form og styrke enn det som vanligvis brukes. Denne variasjonen skaper en del forvirring og muligheter for feilbruk og feildosering. I så måte viste det seg nyttig og nødvendig med farmasøytveiledning ved flere anledninger.

Apotekets beholdning vil variere mye på grunn av den ustabile tilgangen på legemidler. Dette vanskeliggjør at klinikerne kan bli kjent med bruken av bestemte legemidler og derved kunne ordinere legemidler som de har god klinisk erfaring med til sine pasienter. Det er en jobb for apoteket å fortelle det kliniske personalet hva apoteket sitter inne med og bruken av ukjente preparater. WHOs retningslinjer sier at legemidlerdonasjoner skal være basert på et uttrykt ønske fra mottakerne og det skal ikke sendes noe uten at det er kommunisert på forhånd. Her er det tydelig at man ennå har en vei å gå.

Spennende tid som farmasøyt
De største utfordringene jeg opplevde var mangelen på penger og derved nødvendige legemidler. Samtidig finnes det donorer som ønsker å hjelpe, men dette er ikke uproblematisk. Farmasøytisk arbeidskraft er mangelvare i Malawi så det er et stort behov for å utdanne flere med farmasøytisk kompetanse. Til dette kreves ressurser, blant annet iform av lærekrefter. Det er også en utfordring å få dem som utdannes til å bli i landet. Det er i hvertfall liten tvil om at det er bruk for farmasøyter!

Jeg har hatt en utrolig spennende tid som farmasøyt i Malawi. Det har vært en tid preget av masse inntrykk; gleder og frustrasjoner – og ikke minst av møter med mennesker med erfaring, pågangsmot og et smittende humør.

Takk!

Jeg søkte om og fikk økonomisk støtte fra flere hold før jeg dro. Dette samt oppbakking på forhånd og underveis har vært viktig for meg. Jeg vil sende en stor takk til NMD og Rolf-Arne Bertheussen, Farmasøyter Uten Grenser, Ellen Øyehaug, Stiftelsen til fremme av norsk apotekfarmasi, Nyegaard & Co’s fond, Kari Øyen og Kirkens Nødhjelp i Lilongwe samt kollegaer og venner ved Sykehusapoteket i Tromsø.

(Publisert i NFT nr. 1/2010 side 25–27.)