Det mener farmasøyt og dr.philos. i farmakologi Anne Kjersti Fahlvik (44). Hun har gjort nettopp det, og med stor suksess. Forlatt resepturen altså. I de fem årene hun nå leder Divisjon for store satsinger i Norges forskningsråd har hun sågar forlatt farmasien og produktutviklerrollen. For i Forskningsrådet er de bare to farmasøyter. To av nær fire hundre ansatte.

— Som direktør kan du vel rekruttere noen. Gjør du det?

— Nei, ikke aktivt. Selv om Forskningsrådet kunne ha god nytte av flere.

Boblende kremmerblod

Direktøren svarer strengt og bestemt. Hun mener nemlig selvtilliten til å tenke utenfor det kjente og tradisjonelle bør komme innenfra. Det vil si innenfra farmasien som fag og bransje - og innenfra den enkelte farmasøyt.
— For det er det all grunn til! Farmasøyten sitter på en unik kompetanse som gjør at hun kan være en god strateg, sier Fahlvik og utdyper ivrig:

— Farmasiutdanningen er eksepsjonelt bred; den gir en grundig innføring både i helse- og realfag. Nytteverdien av denne kombinasjonen er enorm der tverrfaglighet og evnen til å kople ulike disipliner er påkrevd. Som for eksempel i forsknings- og utviklingsarbeid, understreker hun.

— Mot til å se dette, og ikke minst til å bruke det, skulle jeg gjerne sett mer av.

Selv har ikke Anne Kjersti Fahlvik vært særlig skuggeredd. Eller, for å si det på en annen måte: Hun har sjelden latt seg begrense av den typisk norske farmasøyts «skjønn og nøysomhet». Utfartstrangen hennes, som er geografisk betinget så vel som faglig, startet allerede etter gymnaset i 1982. Da flyttet haugesundsjenta til Oslo for å studere.
— Som mange andre flinke realfagsjenter begynte også jeg på farmasi litt halvreflektert. Jeg er skrudd sammen slik at jeg liker å holde muligheter åpne, heller enn å lukke dører, og slik var farmasi perfekt for meg: Faget åpner som sagt for et svært bredt spekter av retninger.

Og snart boblet også kremmerblodet opp av Fahlviks reagensrør.
— Jeg ble tidlig fascinert av å tenke helhet og anvendelse. Forskning for forskningens skyld passer ikke meg, og jeg var opptatt av at forskningsstrategi og markedsforståelse er en viktig del av det farmasøytiske mulighetsrommet, sier hun.

Ønsket om å kombinere forskning og nærhet til kommersielle aktører gjorde at Fahlvik tok hovedfag og doktorgrad i Nycomed-sfæren, men med blant annet et halvt år som gjesteforsker ved det farmasøytiske institutt ved Universitetet i Uppsala.
— En nyttig erfaring. Uppsala har tette, reelle bånd med industrien, noe jeg tror styrker svensk farmasøytisk forskning. Kanskje har Norge noe å lære her? undres Fahlvik og minner om evalueringen som nylig ga farmasøytisk forskning ved universitetene i Tromsø, Oslo og Bergen noe å tenke på hva angår strategi og samspill.

Sterk selvtillit

Det var Forskningsrådet som stod bak evalueringen, men et solid nordisk panel gjennomførte arbeidet.
— Panelet konkluderte at norsk farmasøytisk forskning sliter både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Den foregår dessuten for spedt og for spredt. Vi har ikke maktet å skape et knutepunkt og en nasjonal strategi for farmasøytisk forskning – enda!

— Og det er helt paradoksalt! Vi vet at dyktige, engasjerte studenter søker og kommer inn på farmasistudiene her til lands. Vi vet at deskoleres tverrfaglig. Så hva skjer underveis? spør Fahlvik.

— Norske farmasøyter er en uutnyttet ressurs, konkluderer hun.
Ja, rent bortsett fra henne selv, da. For Fahlvik har så visst tatt i bruk egen farmasifaglig dyktighet. Allerede under arbeidet med doktorgraden forlot hun altså Farmasøytisk institutt til fordel for forskning på MR-kontrastmidler i samarbeid med Nycomed. Doktorgradsstudiene ble finansiert via et treårig stipend fra Forskningsrådet.

— Slik fikk jeg virkelig smaken på å kombinere forskning, medisinsk nytteverdi og kommersiell tenking – og det i et internasjonalt miljø! I 1994 til 1995 fikk jeg sågar muligheten til å jobbe i Silicon Valley i California ved en nyanskaffet Nycomed-bedrift og på alvor oppleve reell nærhet til de beste universitetene, hospitalene, investorene og et krevende marked, forteller Fahlvik entusiastisk.

— Både det at jeg fikk erfare Nycomed-suksessen gjennom elleve år i ulike roller og de oppholdene i utenlandske forskningsmiljø ga meg en sterk selvtillit på at norsk farmasøytisk industri kan spille i internasjonal toppdivisjon i spennende og attraktive nisjer. Dersom vi vil.

— Hvordan da?

— Norge er for eksempel den 7. beste bioteknologinasjonen i Europa. Visste du det?

— Ikke akkurat den rangeringen, nei ...

— Vi har rundt 100 bioteknologiselskaper i Norge, og mange har spennende produkter i pipeline. Vet du hvorfor?

— Kanskje du vil fortelle?

— Norge er jo et lite land og tettheten mellom miljøene derfor stor. Dette gjør at fagmiljøene gjerne samarbeider tett. Kvaliteten i helsevesenet er god og dedikasjonen sterk. Kompetansenivået er høyt og det tekniske utstyret vårt bra. I tillegg er Norge et kostnadseffektivt land å bedrive forskning i: Vi lever i et egalitært samfunn, hvilket blant annet vil si at kompetanse koster lite her sammenliknet med i mange andre land. Dette gjør det billig for investorer å gå inn i norske forskningsprosjekter. Hvilket de altså gjør når det gjelder bioteknologi, sier hun heseblesende og stiller et nytt spørsnål:

— Men hvor er farmasøytene? Ikke her. Og det burde de være!

Heier på bio

Mens den gestikulerende direktøren endelig trekker til seg hendene og pusten, klarer undertegnede å smette inn et spørsmål også:
— Funksjonell genomforskning (FUGE) er det programmet i din divisjon som støtter blant annet slike selskap. Siden 2003 har 20 prosent av norske bioteknologiselskap mottatt støtte fra FUGE, mens annen farmasøytisk industri blir avspist med ingenting. Må et selskap kalle seg bioteknologisk for å bli omfavnet forskningspolitisk i dag?

— Du liker å bruke ordet farmasøytisk industri, du, spør hun heller som svar og bekrefter i det minste at hun er opptatt av ordvalg.

— Ja, gjør ikke du?

— Jeg synes det avgrenser. Jeg vil heller inkludere. Farmasi er jo så mye mer enn piller, bransjen er en del av det medisinske feltet. Internasjonalt brukes begrepet «life science». Det liker jeg godt. Biomedisin er også et godt begrep. Av de rundt 100 biotekselskapene i Norge opererer rundt halvparten innen biomedisin; terapi, diagnostikk og farmasi. Over 3000 er ansatt i disse bedriftene, men de aller, aller fleste har få ansatte og er i oppstartfasen – eller det økonomiske blodbadet som vi ofte sier – uten positiv bunnlinje. I samme åndedrag avslører hun at hun som gründer innen life science-feltet foretrakk Abelia, NHOs forening for kunnskaps- ogteknologibedrifter, fremfor eksempelvis Legemiddelindustriforeningen (LMI).

— Jeg oppfatter at LMI har lite fokus på forskning og innovasjon – og er mer opptatt av refusjon for medlemmene sine. Dette må jeg nok undersøke nøyere, sier hun ettertenksomt.

— Men tradisjonell norsk farmasøytisk industri er jo i dag mer selgende enn utviklende og produserende. Skal vi ikke ha det sånn, mener du?

— Nei, vi har jo et kjempepotensial for å dra ut nye substanser fra naturen. Bioprospektering er et godt eksempel på et område der Norge kan skape en industri, sier hun.

Og opplyser samtidig at Forskningsrådet har som intensjon å kunne lyse ut 300 millioner til slike prosjekter dersom de finansierende departementene tenner på feltet.
— Norge, særlig nordområdene, har et hav av muligheter innenfor bioprospektering. For hvilke biologiske substanser finnes på land og i havene i nord? Og hvordan kan de eksistere under ekstreme lys-, temperatur- og saltvariasjoner? Vi vet ikke. Kanskje finnes nok til å bygge et «biologisk Statoil» – et Statbio sammen med store og små kommersielle aktører. Dette må vi finne ut av!

Særlig godt mener farmakologen at vi som nasjon hadde egnet oss i den tidlige og verdiøkende fasen; til å finne molekyler, patentere og kople oss til nettverk internasjonalt.
— Og igjen: Her burde en entreprenørfokusert farmasibransje gå i bresjen.

Sensorer til folket

Anne Kjersti Fahlvik har selv vært gründer. Mellom 2001 og 2005 ledet hun biosensorselskapet Alertis Medical. Utålmodighet og et konstant ønske om selvutvikling gjorde tilbudet om å drive produktutvikling sammen med Rikshospitalet og internasjonale investorer lett å akseptere.
— Vi utviklet biosensorer som legges inn under huden og i ulike vev for å måle CO2-nivået i vevene. Vev-CO2 er god parameter for blodgjennomstrømningen, og redusert blodtilførsel fører til komplikasjoner og kostnader til byrde for pasient og helsevesen. Utfordringen var å forske frem en sensor som var liten nok, billig nok og kompatibel med kroppen og sykehusrutiner. Og det klarte vi, forteller hun stolt.

— Biosensorer – og helst de som trådløst kan legges inn i kroppen – er fremtiden. Men vi har ennå et stykke å gå før vi er I mål; kunnskap fra mange disipliner trengs for å lykkes.

— Hva er du mest glad for å ha gjort karrieremessig til nå?
— Å hele tiden ha bevegd meg utenfor egen comfort zone, tørret å prøve ut nye ting. Det har vært spennende, særlig fordi det med tiden har gitt meg muligheten til å få ansvar og å kunne påvirke.

— Hva skjer når åremålet ditt i Forskningsrådet går ut i 2011?

— Usikker. Karrieren min er ikke planlagt. Men jeg tror muligens jeg har lyst tilbake til industrien.

— Har du noen råd til farmasistudenter som ønsker å jobbe med produktutvikling?

— Å ja! utbryter en nå tydelig inspirert farmakolog, før hun trekker pusten og skyter:
— Skaff deg forskningskompetanse og husk at translatorkompetansen din som farmasøyt er unik. Bruk og vis frem denne kompetansen i de riktige miljøene. Lær deg de kommersielle spillereglene. Ikke vær beskjeden, for det har du ingen grunn til. Og vær nysgjerrig.

Sånn. Da er resepten ekspedert. Nå er det bare ut og anvende.

(Publisert i NFT nr. 9/2007 side 12–14.)