Harald Thidemann Johansen: Verdensmester i legumain

I 1998 ønsket farmasøyt og professor Harald Thidemann Johansen å gjøre noe annet og reiste på forskningsopphold til Cambridge. Der hadde en forskergruppe akkurat oppdaget et nytt enzym kalt ­legumain. Han kastet seg på muligheten til å forske på noe nytt og ukjent. Siden har han brukt all sin forskningstid på å utforske funksjonen til dette enzymet ingen frem­deles helt har forstått.

— Scopus (akademisk database for sammendrag, referanser og henvisninger for artikler i forskningstidsskrifter, red.anm.) rangerer hvem som har publisert og som har ­navnet sitt på artikler som har med det og det stikkordet å gjøre, og det er ikke så mange som har skrevet veldig mye om legumain. Så akkurat for øyeblikket så er jeg faktisk rangert øverst på den listen.

— Det er veldig morsomt faktisk, smiler han.

Les også: Farmasøyt ble kåret til årets foreleser på matnat

Koronafast i barndomshjemmet

Vi sitter 20 meter fra havet i hagen til ­Thidemann Johansens barndomshjem ­utenfor Tønsberg. Siden 2000 har huset ­fungert som familiehytte. Planen var å flytte fra Oslo til Tønsberg når han pensjonerer seg ved årsskiftet, men så kom koronaen.

— Det er et veldig spesielt år. Planen var å lande her, men nå har jeg blitt koronafast her litt før tiden. Det har blitt veldig rart, men det er jo veldig behagelig egentlig.

Han synes det har fungert bra å jobbe fra hjemmekontor med hyppig bruk av videokonferanser til forskningsgruppe­møter, vei­ledning og annen møtevirksomhet. Lab­arbeidet fikk et lite opphold, men resten av arbeidet har gått bra.

Nytt og ukjent protein

Forskningsgruppen han leder sammen med professor Rigmor Solberg, ProTarg (PROteases as pharmacological TARGets), forsker på flere enzymer, men legger mest vekt på ­arbeidet med legumain som har vært Thidemann Johansens hovedfokus siden han returnerte fra Cambridge for over 20 år siden.

Han husker det som litt krevende da han kom hjem og ville fortsette å studere det nyoppdagede enzymet. Det var veldig mange ubesvarte spørsmål, og det var metodologisk tungt siden han måtte ta i bruk nye metoder og sette seg inn i ny litteratur.

— Jeg synes det var spennende å begynne på noe helt nytt, men det er klart det har fordeler og ulemper. Fordelen var at det er mye ugjort og mye upløyd mark. Ulempen var at ingen visste hva dette var for noe, for det var såpass nytt og ukjent. Når du sender inn manuskripter til tidsskrifter, så er det et problem hvis redaktører og fagfeller aldri hørt om proteinet ditt. Så da er det ikke akkurat så lett å få gjennomslag, sier han.

Mulig kur for benskjørhet

Han er nysgjerrig og finner glede i å forske på et sært lite felt få andre kjenner til, menstort sett alle grunnforskere har en drøm om praktisk nytte.

— Jeg tror alle tenker på om dette er ­nyttig eller kan brukes til noe, og det gjør jo vi også. Enzymer er potensielle ­targets for legemidler, og et eller annet gjør de i kroppen. Hvis du hemmer enzymet, så kan du forvente en slags ubalanse i gunstig eller ugunstig retning, sier han og forklarer at gjennom årene har de ­jobbet med flere kliniske miljøer og sett på mulig betydning for kreft og hjerte- og karsykdom.

— Der vi er akkurat nå, går det på ben, sier han og forklarer at det nå, mot slutten av karrieren hans, har det dukket opp et ­spennende spor.

— Det som skjedde, var at vi holdt på med dette her og gjorde så godt vi kunne, og så fikk vi en e-post fra Danmark, fra folk som vi aldri hadde hørt om.

Danskene var fra en anerkjent forskningsgruppe innen osteporose (benskjørhet) og hadde gjennomført forsøk hvor de undersøkte en rekke proteiner med effekt på osteoblaster, som bygger ben.

— De fant flere proteiner som ble regulert opp og ned, og en av favorittene ble regulert litt opp og så ble det helt borte, og det het legumain. Det hadde de aldri hørt om, men de hadde søkt selvfølgelig og funnet ut at det var noen i Norge som drev med det.

— Sånn skjer av og til, når du driver med litt rare ting, legger han til med et smil.

De innledet samarbeid med danskene og i fjor fikk de ­til sammen 10 millioner kroner fra Olav Thon Stiftelsen over fire år for et prosjekt om legumain og benskjørhet.

— Du angrer ikke på at du pensjonerer deg nå når det skjer spennende ting?

— Nei, jeg har vært bestemt på det ganske lenge. Jeg har vært ansatt 38 år ved Farmasøytisk institutt, så jeg har lyst til å gjøre andre ting. Jeg føler kanskje litt på dårlig samvittighet, men jeg har gode kolleger som kan følge prosjektet videre, sier han.

Eventyrlysten dansk mor

Vi prater mens vi venter på ­kaffen, og før vi setter oss, viser Thidemann Johansen oss rundt på den lille eiendommen som ­ligger idyllisk plassert så nær vannet at han hele tiden må bygge opp foran hagen for å hindre den fra å bli vasket ut i havet. Foreldrene kjøpte huset i 1954, ett år før han ble født. Nesten ti år tidligere, like etter krigen, kom hans danske og eventyrlystne mor til Tønsberg. Et eventyr som fikk følger for flere enn ham.

— Jeg synes det er litt morsomt å tenke på, at senere så kom min mors søster og fant seg en norsk mann, og etter hvert så kom fetteren min, sønnen til en annen søster, til Norge og giftet seg norsk. Så da jeg hadde en opptelling av hvor mange barn det var kommet ut av min mors norgesreise i 1946, kom jeg til 25. Det er en morsom ­eksistensiell tanke, at du gjør en reise og resultatet er 25 nye mennesker som nok aldri hadde blitt til hvis hun ikke hadde reist.

Tiltrukket av det sosiale

I huset ved havet bodde han til han ble 18, og i 1974 flyttet han til Oslo for å starte på farmasi.

Han tror verken han selv var, eller at særlig mange andre er, i stand til å ta en klartenkt ­avgjørelse i den alderen. For hans egen del var det at ­søsteren studerte ­farmasi som fikk ham på ideen, men det som lokket var nok like mye det ­sosiale på kullet hennes som det faglige.

46 år senere kan han konkludere med at valget var godt og at han hadde en fin studietid hvor han kunne legge vekt på studier og det sosiale.

— Jeg hadde sommerjobber for å ha råd til å dra på ferie, men utover det jobbet jeg ikke noe mens jeg studerte. Nå er det så mange studenter som må jobbe ved siden av. Det synes jeg egentlig er litt synd. Egentlig så burde studiene være jobben, heltidsjobben, og så burde man ha fri når man ikke studerte.

To somre med sommerjobb på apotek er de eneste apotek­jobbene han har hatt. Høst­en etter studiene hadde den musikkinteresserte ungdommen
jobb på noteavdelingen i ­Musikkhuset på Karl Johan før han dro ut i militæret.

— Jeg var militærapoteker og satt på et kontor på Starum på Toten og kikket utover Mjøsa i ett år. ­Behagelig var det, men det var både kjedelig og litt bortkasta, mimrer han.

Når under­vis­ningen skal ­fordeles, så ­omtales det som å fordele ­belastning. Det, og det at vi snakker om «forskningsfri», sier jo en del egentlig.

Årets forelesers første forelesninger

Etter militæret fikk han sine første erfaringer som lærer; på Statens reseptarhøgskole.

— Det var et interessant år for meg. Jeg var helt fersk, så det handlet vel om å ligge en uke foran i ­pensum, sier han som gjennom hele karrieren har satt pris på undervisning selv om det ikke alltid er det som blir verdsatt høyest i akademia.

— Når undervisningen skal fordeles, så omtales det som å fordele belastning. Det, og det at vi snakker om «forskningsfri», sier jo en del egentlig. Men jeg må si jeg alltid har likt å undervise, sier han og legger til at instituttet har vært i forkant med det pedagogiske og legger nå vekt på undervisningsformer som stimulerer til læring hvor studenten er aktiv i prosessen. Instituttet fikk også Universitetets pris for godt læringsmiljø ­allerede på 1990-tallet.

At han er interessert i undervisningen, har tydeligvis skint gjennom, og i 2019 ble han kåret til Årets foreleser på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Mat-Nat).

— Det var veldig stas. Det var overraskende, men selvfølgelig gledelig.

— Hva er det for noe spesielt du gjør som foreleser?

— Det lurte jeg på også, ler han.

Noe av det han har gjort, er å bruke Mentimeter som gjør at han blant annet kan quize studentene digitalt i løpet av forelesningen.

— Det har jeg syntes vært morsomt å bruke litt. Jeg har brukt det som en introduksjon til forelesningen eller underveis, og det har flere funksjoner. Det kan brukes, i beste fall pedagogisk, ved at du problematiserer et eller annet hvor studentene får tenkt seg om og krysset av på noe. Noen krysser av riktig og andre feil, og så kan det være grunnlag for en diskusjon etterpå.

— Og studentene synes det er gøy. Det har et kon­kurranseelement.

Samtidig fungerer det som en sjekk på nivået. Både foreleseren og den enkelte student kan få en ­kraftig ­vekker av å se hvordan det ligger an.

Til forelesninger tar han gjerne med gjenstander som kan illustrere dagens tema.

— Jeg har tatt med sykkelpumpe for å vise ­ejeksjonsfraksjon i hjertet. Hjertepumping av blodet er ikke så forskjellig fra en sykkelpumpe, ikke sant.

38 år ved Farmasøytisk institutt

Etter to og et halvt år ute i verden, var han i 1982 tilbake på ­Farmasøytisk institutt som stipendiat.

— Siden har jeg vært ansatt på instituttet.

Doktorgraden ble starten på det som skulle dominere hans første 15 år som forsker.

— Det jeg drev med på ­doktorgraden og senere, frem til 1998 egentlig, det handler om det som ofte kalles det interne koagulasjonssystemet, men som egentlig ikke er et koagulasjonssystem. Det er et system som aktiveres når blodet ­kommer i kontakt med overflater. Hvis du har blod opp i et vanlig ­glassrør, så vil blodet koagulere og stivne på grunn av dette aktiveringssystemet, og derav navnet koagulasjonssystem. Men inne i kroppen så ­fungerer ikke dette som et blodstansesystem, sier han og forklarer at en av tingene vi vet at systemet gjør er å generere et peptid som heter bradykinin.

Les også: Bradykininutløste angioødemer

Fra grunnforskning til klinikken

Tidlig begynte han et fruktbart samarbeid med Erik Waage Nielsen ved Nord universitet i Bodø.

— Det er kanskje noe av det meste spennende jeg har vært med på. De fant pasienter med en ­arvelig sykdom kalt ­hereditært angioødem som hadde en ukontrollert aktivering av dette systemet som vi hadde jobbet med.

Pasienter med hereditært angioødem mangler, eller har feil på, en hemmer som bremser frigjøringen av bradykinin, og når de får en skade kan det frigjøres store mengder bradykinin og føre til ødem.

— Det kan være helt trivielle ting, men det kan også være veldig farlig hvis det rammer luftveiene. Hvis du får ødemer i luftveiene, så kan du bli kvalt i ytterste konsekvens.

Han og hans forskningsgruppe gjorde analyser og målinger som viste at det skjedde aktivering av systemet og frigjøring av ­bradykinin under ødemanfall.

— Grunnforskning blir ofte ­veldig sært og spesielt, men akkurat på det prosjektet ble det plutselig veldig knyttet til klinikk og pasienter. De pasientene i nord som Erik og kollegene hans fant, de var klar over at det gikk en sykdom i slekta, men de visste jo ikke hva det var. Det var veldig spennende for dem å finne hva det var for noe og finne løsningen og behandlingen, sier han.

— I dag er det markedsført en bradykininantagonist som brukes til å behandle sånne ødemanfall som disse pasientene får, legger han til.

Mulig koronamedisin

Selv om det er over 20 år siden han forsket på det, følger han med og har fått med seg at det er fornyet interesse for og et litt endret syn på kontaktsystemet.

— Det kan se ut som at hvis du hemmer dette systemet, så reduserer det sjansen for å få trombose, altså blodpropp, uten at det gir økt blødningstendens, så det er ganske nytt, sier han og forklarer at det gir et litt annet bilde på spørsmålet om det skal regnes som et koagulasjonssystem eller ikke.

I tillegg kan det se ut som om systemet har noe å si for lungesymptomer ved korona.

— Det er spennende. Det har vært foreslått å bruke bradykininantagonister eller hemmere av kontakt­systemet for å dempe symptomene for covid-19­­pasienter, og jeg tror faktiske det er studier i gang.

Verdenshistorisk utsikt

Uansett hvor interessante utviklinger som skjer på hans forskningsområder, så gleder han seg til neste år hvor han skal nyte fritid, skjærgården og hobbyer. Han er historieinteressert og tror det blir mye lesing fremover, men han kan også forklare at halvøya vi sitter og ser rett ut på mens vi prater, har en fascinerende og ikke så lite viktig historie, hvor det er mer å sette seg inn i.

— Det er jo en veldig interessant lokal historie ­knyttet til den halvøya Vallø, sier han og forklarer at det var et stort saltverk der for lenge siden, siden var det tapetfabrikk før det ble oljeraffineri, og nå har ­eierselskapet Esso brukt mange år og store summer på å rense opp og etablere luksustomter i havgapet.

Den mest interessante hendelsen på Vallø skjedde den 25. april 1945.

— På de alliertes siste bombeflytokt til fastlands-­Europa var målet der, sier han og peker over vannet.

— Da kom det rundt hundre fly fra England tidlig om morgen og bombet sønder og sammen hele Vallø. Og de var ikke så gode til å bombe, så de traff hus litt rundt omkring på denne siden, og 53 sivile ble drept.

Bombingen har alltid vært et sårt tema innen historieskrivingen på grunn av tidspunktet.

— Bombeflyene hadde lagt Dresden, Hamburg og andre tyske byer i ruiner fra England. Til slutt var det ikke flere bombemål igjen. Det var allierte styrker overalt, og det var nesten ikke noe igjen av Nazi-Tyskland. Altså krigen var jo over 8. mai, så det var bare to uker før fredsslutningen, russiske styrker sto i Berlin og ­krigen var i praksis over.

Er å finne på strømme­tjenester

Thidemann Johansen antar han også får mer tid til musikk fra nyttår. Han har alltid vært glad i musikk og har spilt gitar helt siden han på ungdomsskolen skjønte at det var mye kulere enn piano. Etter hvert ble det mer klassisk gitar, og det har blitt mye spilling.

— De siste 20 årene har jeg faktisk spilt i noe som vi har kalt Oslo Gitarensemble med mange gitarer. Det har variert fra åtte helt opp til 12 gitarister, men nå er vi bare en kvartett igjen, sier han.

I en periode var det stor aktivitet og øvinger annenhver uke med profesjonelle instruktører, de har spilt mange konserter, spilt i Paris og ­Granada, og spilt inn plate, som er å finne på strømme­tjenestene, sammen med blindernkoret Vox Humana.

Han er også glad i å høre på musikk. Som ­akademiker født på 1950-tallet gled han lett inn i prog­rocken, og han er begeistret for den kreative og for mange litt utilgjengelige sjangeren.

— Dette er veldig gjennomkomponert musikk, og bør nå nærmest regnes som klassisk musikk, ofte med musikalske konstruksjoner som er mer komplisert enn mye av den tradisjonelle klassiske musikken, sier han som gleder seg til gjenforeningskonsert med Genesis i London i november.

Jakten på Syd Barrett

Pink Floyd er et av de største bandene både for den unge og den voksne Thidemann Johansen, og som mange andre var han fascinert av den ene grunnleggeren av bandet som gikk til grunne i psykiske lidelser, antakelig som følge av et i overkant aktivt dopbruk.

— Jeg hørte mye på Pink Floyd. Det har betydd mye for meg, og jeg hadde lest masse om den ­mystiske figuren som plutselig ble borte, og det gikk rykter om at han var død.

Han hadde vært i Cambridge ved the Babraham Institute en stund i 1998, da en av kollegene hans begynte å snakke om broren til gruppelederen Alan Barrett.

— «Harald, do you know Alan; he has a very famous brother.»

Broren var Syd Barrett, som etter noen år i Pink Floyd bodde resten av livet tilbaketrukket i barndomshjemmet med store psykiske problemer.

— Det var rart, for det var to veldig forskjellige ­v­­erdener som plutselig møttes, minnes han.

Med tanke på at media og fans allerede hadde brukt noen tiår til å spionere og oppsøke Syd ­Barrett, og siden Alan Barrett var en reservert mann som ikke likte å snakke om broren, kom ­Thidemann Johansen aldri nærmere sin musikalske helt, men tilstår at han lekte med tanken.

— Jeg torde ikke å gå inn på det, men selvfølgelig, ­tanken streifet meg. Jeg hadde jo med meg gitaren min. Kanskje jeg kunne slenge innom Syd og spille litt, smiler han.

(Publisert i NFT nr. 6/2020 side 36-40.)