Budskap

  • Ikke alle pasienter opplever god effekt av sentralstimulerende legemidler mot ADHD-symptomer.
  • Ved bivirkninger / manglende effekt bør behandling med sentralstimulerende legemidler seponeres.
  • Ved utilstrekkelig effekt uten bivirkninger på maksimal anbefalt dose må det vurderes nøye om videre doseøkning er rasjonelt.
  • Dosering utover anbefalinger gir forskriver økt ansvar, og valget bør dokumenteres i pasientens journal.

 

Bakgrunn

Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av ADHD / hyperkinetisk forstyrrelse angir at ­dersom det er indikasjon for utprøving av legemiddelbehandling, bør sentral­stimulerende legemidler være førstevalget. Den primære hensikten med utprøving av sentralstimulerende legemidler mot ADHD er en ­systematisk evaluering av effekt og bivirkninger ved behandlingen og vurdering av aktuell dosering (1).

Det skal gis informasjon om forventet nytte og risiko/bivirkninger på kortere og lengre sikt, og det er viktig at det lages en plan for hvordan kontakten mellom pasient og lege skal være dersom bivirkninger opptrer (1).

Ved en klar bedring av symptomer og funksjoner i hverdagen etter omtrent fire ukers utprøving anbefales fortsatt ­behandling med sentralstimulerende ­legemidler. Ved bivirkninger og/eller ­manglende nytte seponeres behandlingen og andre behandlingsalternativer vurderes (1).
 

Valg av sentralstimulerende legemiddel

Virkningsmekanismen til sentralstimulerende ­legemidler ved ADHD er ikke fullstendig ­klarlagt, men det antas at den stimulerende effekten ­skyldes hemming av noradrenalin- og dopaminreopptak presynaptisk, og økt utskillelse av disse monoaminene til den synaptiske spalten. Det antas at alle ­sentralstimulerende legemidler derfor ­virker på samme måte ved ADHD, og det er ­følgelig ikke teoretisk grunnlag for å anta at det skal være vesentlig forskjell i effekt eller bivirkningsprofil mellom dem. ­Forskjeller i ­formulering og frigjøringshastighet fra kapsel/tablett og halveringstid kan likevel påvirke både effekt og bivirkningsprofil i løpet av døgnet, og gjøre et legemiddel­alternativ mer gunstig enn et annet hos den enkelte pasient (2).

Retningslinjen angir at valg av legemiddel må gjøres ut fra ønsker fra pasient/­pårørende, forskjeller i tid for effekt, varighet av effekt, ­bivirkningsprofil, ­misbrukspotensial og annet (1).

I en metaanalyse av effekt og tolerabilitet ved behandling av ADHD, gjort for ­European ADHD Guidelines Group, ­anbefales metylfenidat til barn og ­ungdom basert på tolerabilitet, og ­amfetaminer til voksne basert på effekt. ­Forfatterne ­understreker at det er mangel på direkte sammenlikninger, og at studie­grunnlaget ikke var tilstrekkelig til å gjøre vurderinger for behandling lengre enn 12 uker. Studier hvor doser utover anbefaling i retnings­linjer var ­benyttet ble ekskludert, ­materialet hadde stor statistisk heterogenitet og lav ­GRADE-skår med tanke på risiko for ­skjevhet (3).

Det foreligger mest dokumentasjon på effekt og sikkerhet for metylfenidat. Bytte mellom ulike sentralstimulernede ­legemidler er i liten grad undersøkt, og det mangler ­følgelig god ­dokumentasjon for at det er ­fordelaktig å bytte fra ett ­sentral­stimulerende legemiddel til et annet dersom det først ­forsøkte ikke har effekt eller gir bivirkninger (4, 5).
 

Behandling av voksne med ADHD

En Cochrane-oversikt som vurderte effekt av henholdsvis deksamfetamin, lisdeks­amfetamin og racemisk amfetamin versus placebo eller ­guanfacin, modafinil eller paroksetin fant noe reduksjon i alvorlighetsgraden av ADHD-­symptomer hos voksne for amfetaminer. Studiene hadde en gjennomsnittlig behandlingsvarighet på 5,3 uker, slik at det i praksis er umulig å si noe sikkert om effekt over tid basert på disse (4). En annen Cochrane-oversikt vurderte ­metylfenidat med umiddelbar frisetting versus placebo eller litium i 6–18 uker hos voksne. Denne fant ingen sikker effekt på reduksjon av ADHD-symptomer av metylfenidat (5).

Dette utelukker ikke at voksne ­enkelt­pasienter kan oppleve god effekt mot ADHD-symptomer av sentral­stimulerende legemidler, men det gir grunn til at behandlende lege må vurdere hvorvidt en videre doseøkning er rasjonelt og klinisk ­gunstig, selv om ­pasienten ikke rapporterer ­bivirkninger på maksimal ­anbefalt dosering.
 

Maksimaldoser

Både mest effektive og høyeste tolerable dose av sentralstimulerende legemiddel er individuell. Det er også variasjoner i hva som anses som ­maksimal anbefalt dosering, men i de norske godkjente preparat­omtalene (SPC) for ­metylfenidat er 60 mg/døgn generelt angitt som maksimal dose. For metylfenidat kapsler med modifisert frisetting er maksimal dose for barn angitt som 60 mg/døgn, mens det for voksne angis 80 mg/døgn. Norsk legemiddel­håndbok for helse­personell angir at vedlikeholdsdose med vanlige metylfenidattabletter er 30–80 mg/døgn, men av og til opptil 100 mg/døgn. ­Vedlikeholdsdose for metylfenidat depottabletter er oppgitt å være 36–90 mg som engangsdose om ­morgenen. Ved bruk av metylfenidat ­kapsler med ­modifisert ­frisetting angis doseringen til 40–60 mg/døgn som engangsdose om ­morgenen, men med ­vurdering av eventuell ettermiddagsdose i ­tillegg. BMJ Best Practice ­anbefaler opptitrering etter klinisk respons til ­maksimalt 108 mg/døgn av metyl­fenidat depottabletter. For vanlige metylfenidat tabletter angir de en maksimal døgndose på 100 mg (6–8). Dette indikerer at ­doseringsanbefalingene til en viss grad er preget av tilgjengelige styrker, og ikke nødvendigvis er basert på eksakt ­dokumentasjon. Det finnes også ­enkeltstående ­tilfeller med effektiv bruk av svært høye doser metylfenidat (9).

For lisdeksamfetamin angir norsk SPC at anbefalt maksimal dosering er 70 mg/døgn, og for deksamfetamin at det i sjeldne tilfeller kan være behov for opptil 40 mg/døgn. For racemisk amfetamin angir ­legemiddelhåndboken en maksimal ­dosering på 45 mg/døgn (7, 10).

Dette gir naturligvis grunnlag for ­usikkerhet og er en tydelig indikasjon på at dokumentasjon bak anbefalingene ikke er entydig og at individuell vurdering er nødvendig.
 

Serumkonsentrasjonsmåling

Ingen av de sentralstimulerende lege­midlene har et etablert terapeutisk område ved behandling av ADHD, men bruk av serumkonsentrasjonsbestemmelser kan ­likevel være et nyttig hjelpemiddel for å skille mellom farmakokinetiske og ­farmakodynamiske årsaker til behov for høyere doser enn anbefalt. Behov for høyere doser som følge av spesiell farmakokinetikk vil vises ved at pasientene har vesentlig lavere serumkonsentrasjoner enn det en forventer ut fra administrert dose. Det er her viktig at man gjør målingene under kontrollerte betingelser for å unngå at det reises tvil om at pasienten inntar legemidlet som avtalt (11).

Dersom både serumkonsentrasjoner og halveringstid er innenfor det man vanligvis forventer, er det liten grunn til å tro at ­farmakokinetiske faktorer er årsak til behov for høyere dose. Da vil behovet for høye doser enten skyldes farmakodynamiske og/eller miljømessige faktorer som reduserer responsen på legemidlet. Alternativt bør man vurdere muligheten for at pasienten misbruker eller videreselger legemidlet (11).
 

Er legemiddelbehandling det pasienten trenger

Retningslinjene er tydelige på at flere ­samtidige tiltak ofte er nødvendig når ­symptomer på ADHD er alvorlige og at disse bør ses i sammenheng med hverandre. ­Dersom en pasient ikke har tilstrekkelig effekt av behandling med sentral­stimulerende legemidler under utprøvingen, og doseringen har nådd maksimal anbefalt dose, bør det vurderes om økt fokus på andre tiltak enn videre doseøkning av legemidlet er det mest hensiktsmessige.
 

Ansvar og juridiske forhold

Av prinsipielle vurderinger kan det ikke uten videre gis anbefalinger om behandling med metylfenidat (eller andre legemidler) utenfor godkjent indikasjon, for eksempel i høyere dosering eller som på annen måte ikke er i samsvar med SPC. Behandlende lege har full rett til å forskrive også ­sentralstimulerende legemidler utenfor godkjent indikasjon. I helsepersonelloven er forskrivning utenfor godkjent indikasjon (og dose) begrenset av kravene til forsvarlighet, godt beskrevet i andre artikler (12, 13).

I de tilfeller hvor man vurderer å forskrive sentralstimulerende legemidler i høyere doser enn anbefalt påtar man seg altså et større ansvar, både medisinsk og juridisk, og det er derfor viktig å fremskaffe så mye dokumentasjon som mulig for å underbygge valget. I den grad det er mulig, bør man også skille mellom farmakokinetiske og ­farmakodynamiske årsaker til det økte dosebehovet. For sentralstimulerende ­legemidler omfatter dette både å vurdere serum­konsentrasjonsbestemmelser, men også å utelukke misbruk og/eller videresalg (11).
 

Konklusjon

Hos pasienter hvor man har nådd øvre anbefalte doseringsanbefaling bør behandlende lege vurdere nøye om det er hensiktsmessig med en videre doseøkning eller om pasienten vil være bedre tjent med andre tiltak. Dersom det er aktuelt å gi sentral­stimulerende legemidler i høyere dosering enn godkjenning/anbefaling, er det ­juridiske ansvaret for behandler og dermed kravet til dokumentasjon større. Det ­anbefales journalføring av vurdert effekt, ­bivirkninger og eventuell misbruks­problematikk for den aktuelle pasient. I tillegg til klinisk ­oppfølging bør det ­vurderes om pasienten skal følges med serum­konsentrasjonsmålinger. Oppfølgingen må tilpasses den enkelte pasient.
 

Referanser

  1. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse. www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd (Sist oppdatert: 13. juni 2018).
  2. RELIS database 2016; spm.nr. 6291, RELIS Midt-Norge. Forskjell i effekt av sentralstimulerende midler ved ADHD hos voksne. (www.relis.no).
  3. Cortese S, Adamo N et al. Comparative efficacy and tolerability of medications for attention-deficit hyperactivity disorder in children, adolescents, and adults: a systematic review and network meta-analysis. Lancet Psychiatry 2018; 5: 727–38.
  4. Castells X, Blanco-Silvente L et al. Amphetamines for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in adults. Cochrane Database Syst Rev 2018; nr. 8: CD007813.
  5. Cândido RCF, Menezes de Padua CA et al. Immediate-release methylphenidate for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in adults. Cochrane Database Syst Rev 2021; nr. 1: CD013011.
  6. RELIS database 2019; spm.nr. 7543, RELIS Midt-Norge. Maksimalt anbefalt døgndose metylfenidat. (www.relis.no).
  7. Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell. Metylfenidat og lisdeksamfetamin/deksamfetamin/amfetamin. http://legemiddelhandboka.no/ (Sist oppdatert: 16. januar 2020).
  8. Eek AK, Westergren T. Dosering av metylfenidat utover anbefalt døgndose. https://relis.no/content/4952/ (Publisert: 2. juli 2018).
  9. Liebrenz M, Hof D et al. High dose methylphenidate treatment in adult attention deficit hyperactivity disorder: a case report. J Med Case Rep 2012; 6: 125.
  10. Eek AK, Westergren T. Maksdose av lisdeksamfetamin. https://relis.no/content/4739/ (Publisert: 10. juni 2016).
  11. RELIS database 2013; spm.nr. 4663, RELIS Midt-Norge. Høye doser metylfenidat. (www.relis.no).
  12. Rygnestad T. Bruk av legemidler utenfor godkjent indikasjon. Tidsskr Nor Lægeforen 1998; 118: 932–3.
  13. Raknes G. Gamle legemidler, nye muligheter. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 62–5.


(Publisert i NFT nr. 5/2021 side 15–16)