F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

— Ingen offisielle språkkrav til farmasøyter i Norge

Det finnes ingen offisielle språkkrav for fremmedspråklige farmasøyter fra EU/EØS som jobber i norske apotek. Men dårlig norsk kan i verste fall skape farlige situasjoner.

Jørgen Huse, seniorrådgiver i Legemiddelverket

Språkforklaring: Jørgen Huse, seniorrådgiver ved Legemiddelverket, ga ­apotekerne innsikt i hvilke språkkrav som stilles fremmedspråklige farmasøyt­er i Norge. Foto: Guri Wilhelmsen

Jørgen Huse, seniorrådgiver i Legemiddelverket, besøkte  Apotekerdagen for å snakke om språkferdigheter og forsvarlighet i apotek, og om hva som er en apotekers plikter.

— Jeg vil påpeke at det ikke ­finnes spesifikke språkkrav i ­verken helsepersonelloven eller apotek­loven. Dette er arbeids­givers ansvar, sa Huse til forsamlingen med apotekere.

Samtidig finnes det et krav til forsvarlig yrkesutøvelse.

— Og det kravet sier at enhver som yter helsehjelp må vurdere om de er gode nok i norsk til å gi forsvarlig helsehjelp. Og nettopp språk og kommunikasjon er en viktig del av dette.

— Språk sjelden tema i tilsynssaker

I forkant av foredraget for apotekerne hadde Huse tatt kontakt med Helsetilsynet. De ble forespurt om de hadde eksempler på generelle tilsynssaker mot enkeltpersoner eller mot apotek der språk hadde vært tema.

— De forklarte at det var meget sjelden at språk i seg selv blir et tema i tilsynssaker. Men i tilfeller der arbeidsgiver har et særskilt ansvar, er det gjerne når journaler blir ført på et fremmed språk, forklarte seniorrådgiveren.

I løpet av den siste tiårsperioden har Helsetilsynet hatt 40 tilsyns­saker mot apotekpersonell, og ikke en eneste av disse omhandlet språk. Legemiddelverket har også vært involvert i flere av disse sakene, og Huse kunne heller ikke erindre at språk har vært et tema.

— Det vi vet er at for flere år siden ble en fremmedspråklig farmasøyt i norsk rettsapparatet dømt til en bot fordi hun misforstod en resept fra en svensk lege. Ordet «spädas», som vedkommende da ikke forstod hva betød, betyr å fortynne. Og det er et viktig ord for farmasøyter å kunne.

— I prinsippet fri flyt av farmasøyter

Huse understrekte at lovgivningen ikke tar hensyn til farmasøytens etnisitet, men kun hvor man har tatt farmasiutdanningen.

— Dersom du har tatt provisorutdanningen i et EU/EØS-land eller i Sveits, er du i utgangspunktet god nok til å få deg jobb som farmasøyt i Norge. For reseptarfarmasøyter finnes det en litt annen lovgivning. Men det er i ­prinsippet fri flyt av farmasøyter, både ­provisor og reseptar, innenfor EØS-området. Og det ­finnes ingen språkkrav.

Ifølge Huse kan det enkelte land fastsette språkkrav i forbindelse med autorisasjon.

— Noen land har gjort dette, men Norge har ikke gjort det slik ennå. Jeg er litt usikker på hvorfor, men man har altså valgt å si at det her i Norge er arbeidsgivers ansvar.

Når det gjelder farmasøyter fra tredjeland, ble det for tre år siden innført et særegent språkkrav. De må gjennomføre kurs i ­nasjonale fag for å få autorisasjon.

— De må også dokumentere bestått norsk språkprøve eller dokumentasjon på tilsvarende nivå i norsk, svensk eller dansk.

Klare eksempler på uforsvarlighet

Huse gikk gjennom noen av erfaringene ­legemiddelinspektørene har gjort seg opp ­gjennom årene med tanke på språk hos ­farmasøyter. Et eksempel var fra en bekymrings­melding som gjorde at inspektørene gjennomførte et tilsyn ved det aktuelle apoteket.

— Ved et eksempel forstod apotekeren lite norsk, og det er noe av det mest alvorlige. Da vi ringte og ba om få snakke med apotekeren, fikk vi beskjed om at det ikke gikk, ettersom apotekeren ikke pratet norsk. Det ga oss en bekreftelse på at noe var galt. De fikk et kritisk avvik, og måtte handle ganske raskt for å få lov til å fortsette.

Et videre problem i en slik sak er at apotekeren da heller ikke forstår det norske lovverket, fordi  vedkommende ikke kan lese det.

— Vedkommende kan da ikke lese retningslinjer eller LAR-­veileder. Man faller utenfor, og må basere seg på at andre i apoteket tar på seg det som egentlig er apotek­ers plikt, som jo er å påse at det er forsvarlig drift.

Et annet eksempel er når apoteker har lært seg norsk nylig, men ikke forstår godt nok hva som skrives. Samtidig har man sett eksempler på at farmasøyt med dårlige norskkunnskaper blir satt som alenefarmasøyt på en lørdag. Dette har det også blitt gitt kritisk avvik for.

— Hvis apotekeren ikke har ant at farmasøyten har så dårlig språk, har ikke apotekeren gjort en god nok jobb! konstaterte Huse.

Reagerte på manglende stenging

Under spørsmålsrunden etter Huses innlegg kom det flere spørsmål fra salen. En av ­apotekerne stusset kraftig over at apotekeren som ikke kunne godt nok norsk til å ivareta sitt ansvar, ikke fikk ­apoteket stengt på dagen.

— Hvis ikke det fører til at ­apoteket blir stengt, hva skal da til for å stenge et apotek? Jeg ­tenker umiddelbart at dere i Legemiddelverket da ikke gjør jobben deres. Vi som driver forsvarlig, ­kommer jo i en ­situasjon der vi ser at andre kan drive uforsvarlig og slippe unna med det.

— I det tilfellet som ble nevnt, vurderte man at dette ikke gikk utover pasientsikkerheten. Dette gikk mer på at apotekeren ikke gjorde jobben sin. Så hvis vi skulle gjort noe annet, så måtte det vært å frata ­apotekeren driftskonsesjonen. Ettersom ­apoteket ellers ble drevet forsvarlig, krevde vi heller at apotekeren måtte lære seg norsk hurtig. Men vi har tidligere stengt apotek der språkkrav har vært en del av et helhetlig bilde, sa Legemiddelverkets seniorråd­giver avslutningsvis. 

(Publisert i NFT nr. 8/2018 side 40)