Tekst: Lisbeth Damlien og Jon Rusten

Den 10. mars satte vi oss på flyet til Bamako i Mali hvor vi skulle jobbe med Pharma Aide-prosjektet. Pharma Aide er samarbeidsprosjekt mellom farmasistudenter i Norge og Mali, der målet er å forbedre vilkårene for drift av et helsesenter i landsbyen Sido. Prosjektet startet i 2007 og har siden ført til en kraftig økning i standarden på senteret. Innkjøp av legemidler og medisinsk utstyr samt opplæring av de ansatte har gjort at helsesenteret i dag er velfungerende.

Varmt møte
En smilende professor Drissa Diallo tok oss imot på flyplassen. Vi hadde valgt den tørreste og varmeste tiden av året for utreisen, og ble møtt av 40 svært varme grader i en støyende og stinkende by. Lukten og bråket ble vi fort vant til, men tilvenning til den afrikansk temperaturen tok lengre tid for oss vinterinnstilte nordmenn.

Etter å ha blitt innlosjert i et hus eid av Universitetet i Oslo, møtte vi studentene Mamoudou Diarra og Kara Niari som er ledere av den maliske delen av Pharma Aide-prosjektet. Vi hadde et langt møte der vi planla de neste ukene og spesielt reisen til helsesenteret i Sido. Stemningen var god, selv om vi famlet litt medfranskkunnskapene våre i begynnelsen.

Helsesenteret hadde kommet med en ønskeliste for medisinsk utstyr i forkant av oppholdet som vi gikk grundig gjennom. Vi kom til enighet om hva som skulle prioriteres, og det føltes godt å være i gang!

Den påfølgende dagen møttes vi igjen for innkjøp av nødvendig utstyr til helsesenteret. I norsk målestokk var grossisten vi handlet hos knøttliten, på størrelse med en vanlig kiosk. Et overraskende stort og variert utvalg av medisinsk utstyr var stablet på rundt 30 kvadratmeter og vi fikk med oss det meste på første forsøk. Det var forbausende fort gjort, og vi rakk en tur på frukt- og grønnsaksmarkedet før mørket senket seg. Vi fant raskt ut at vi befant oss midt i mangosesongen, hvilket vi nøt fullt ut.

I festens tegn
En grytidlig morgen ble vi hentet av privatsjåføren vår, Doumbia. Tiden var inne for første tur til Sido. Etter to relativt klamme biltimer, ble vi møtt av borgemesteren og hans entourage. Vi ble geleidet inn på hans kontor hvor vi presenterte oss høflig, før vi gikk i prosesjon til selve helsesenteret der resten av landsbyen ventet i feststemning. Her var det sang, musikk og maskedans etterfulgt av en lang rekke taler fra blant annet undertegnede. Denne dagen stod i festens tegn og i tillegg til den høytidelige overrekkelsen av det medbrakte utstyret, ble det også tid til en rask omvisning på helsesenteret. Vi fikk et godt førsteinntrykk av helsesenteret selv om standarden ikke kan sammenliknes med norske forhold.

Nyttige infomøter om hiv og malaria
Etter en natt på skumgummimadrass under myggnetting i Sido, våknet vi opp til nok en glovarm sommerdag. Det var tid for planlagte informasjonsmøter om hiv og malaria for landsbybeboerne.

Mali er ikke blant landene i Afrika som er hardest rammet av hiv og aids, men har likevel rundt fem prosent smittede. Siden flerkoneri er vanlig, spres smitten raskt. Derfor var det et ønske fra Mali-studentene å informere om sykdommen og ikke minst smittevern. Malaria er et av de største helseproblemene, spesielt blant barn som ikke har utviklet immunitet. Det er viktig å kjenne symptomene og hvordan sykdommen sprer seg.

Til møtet kom femti kvinner i alle aldre, men ingen menn. Dette var visst ikke uventet. Det ble noen interessante timer med god dialog mellom foredragsholderne(Diarra og Kara) og kvinnene på det lokale stammespråket bambara. Vi kunne med andre ord ikke gjøre annet enn å sitte og smile. Infodagen viste seg å være et nyttig tiltak, ettersom kunnskapsnivået var delvis skremmende lavt. Før vi dro hjem avtalte vi med lederen for helsesenteret å komme tilbake senere i uken for en tilsynsrunde. Dette ble tatt godt imot av den alltid smilende og luekledde sjefen.

De neste dagene hadde vi litt tid til å se andre sider av Mali. Vi tok med oss kamera og flere kasser med flaskevann og la ut på veien med vår trofaste sjåfør. Morsomt å kunne være turist også!

Unik mulighet for observasjon
Etter utflukter og hodet fullt av nye inntrykk var det på tide å reise tilbake til helsesenteret i Sido. Denne gangen uten Kara og Diarra. De fleste på senteret snakket heldigvis fransk, så kommunikasjonen viste seg å gå helt fint. Siden vi hadde noe tid før pasientene kom, fikk vi tatt en grundigere titt på både kvinne- og fødeavdelingen samt resten av senteret som besto av en allmennavdeling, en hiv/aids-avdelig og et apotek. Vi hadde mange spørsmål som ble besvart etter beste evne. Oppbevaring av legemidler og destruksjon av risikoavfall var blant annet temaer som ble grundig gjennomgått.

Så begynte pasientene å strømme inn. Diskresjon var tydeligvis ikke et tema. Vi ble begge invitert til å være med på et vidt spekter av konsultasjoner. Helsepersonellet avbrøt gjerne pasienten for å forklare oss hva som ble gjort underveis. Vi fikk en unik mulighet til å se nærmere på rutinene og de daglige oppgavene på senteret. Det var lett å se at Pharma Aide-prosjektet hadde hatt mye å si for arbeidsforholdene: Bruk av engangshansker var nå standard ved sårbehandling, noe som ikke hadde vært tilfelle før. Journaler ble ført på hver enkelt pasient, om noe enklere enn i Norge. Det var naturligvis ting å sette fingeren på, men alt i alt var driften tilfredsstillende, forholdene tatt i betraktning.

Vi ble invitert med på vaksinasjonsprogrammet der spedbarn også ble veid og målt, for å sjekke tilfeller av underernæring. En litt spesiell situasjon, kan man si; 20 skrikende småbarn som blir stukket, strukket og veid i en paviljong midt på gårdsplassen. Det var to fødsler denne dagen og de gikk raskt og uten komplikasjoner. Dette var vel å merke kvinner som hadde født et dusin unger fra før (ingen overdrivelse). Siden bare rundt 70 prosent av barna overlever de første årene, er det ikke uvanlig å føde opptil 10–15 ganger.

Det var en begivenhetsrik dag i Sido. Vi fikk en god oversikt over hvordan arbeidet på senteret foregår og ikke minst svar på mange av spørsmålene våre.

Tilsyn og opplæring må fortsette
Før vi vendte nesa hjemover, samlet vi Mali-studentene i Bamako for å diskutere funnene fra tilsynet og prosjektets vei videre. Vi var enige om at helsesenteret begynner å bli velutstyrt. På sikt kommer den økonomiske støtten til å fases ut, da man ikke lenger er avhengig av denne for daglig drift. Oppfølging vil likevel fortsette i form av tilsyn og nødvendig opplæring av ansatte. Mali-studentene kommer nå til å begynne prosessen med å finne et nytt helsesenter som trenger økonomisk bistand.

Oppholdet var vellykket, både rent faglig og med tanke på kontakten som ble knyttet med de lokale farmasistudentene. Etter endt oppdrag kunne vi konstatere at detmeste av det vi hadde satt oss fore faktisk var blitt gjennomført. Vi fikk dessuten tid til å oppleve flere sider av landet, som vi rakk å bli svært glade i.

(Publisert i NFT nr. 6/2010 side 12–14.)