I kjernen av PET-senteret

PET-senteret ved Universitetssykehuset ­Nord-Norge (UNN) sto ferdig i 2017 og åpnet juni 2018. Siden har det sakte, men sikkert blitt tatt i bruk av alle fra ­Stabssenteret og ­Kvalitets- og utviklingssenteret som bruker kontorene i overetasjene, legene og ­pasientene i midten og forskerne og farmasøytene nedover i etasjene hvor det er forskningslaboratorier og ­produksjonslokaler. Dypt nede bak to meter tykke betongvegger og en 16 tonn tung dør finner vi kjernen i bygningen, syklotronen.

— Den måtte vi senke ned før vi bygde taket, også bygde vi ting rundt, smiler leder ved avdeling for radio­farmasøytisk produksjon, Sykehusapotek Nord, Kristian L. Forsberg som viser NFT rundt i delene av PET-­sentret hvor de produserer radioaktive ­isotoper til skanningene som skjer i etasjen over.

Vi får ikke se det innerste indre fordi en produksjon er startet, og en rekke sikkerhetssystemer skiller oss fra radioaktiviteten i syklotronen.

— Her hvor vi oppholder oss er det trygt, men det er ikke spesielt helsebringende der inne, sier han og viser på en skjerm at radiofelt og magnetfelt er på, og akselereringen skal snart starte.

— Det er en partikkelakselerator, litt som i Cern (Den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning), men veldig mye ­mindre. La oss si at du skal lage fluor-18. Da bombarderer du oksygen-18-­anriket vann med protoner. Da får du ­fluor-18, og når ­fluor-18 henfaller, dør ned, så får du de her positronene som vi ­utnytter til å ta bilder med PET-­skanneren, forklarer Forsberg.

Les også: Statsminister Erna Solberg åpnet nytt PET-senter i Tromsø

Sykehusapoteket tok ansvar

Forsberg har fulgt prosessen med byggingen av PET-senteret siden 2014. Opprinnelig skulle han lede arbeidet med bygging av produksjonsavdelingen til sykehusapoteket som hadde fått plass i den nye og skinnende bygningen medfinansiert av Tromsø forskningsstiftelse, mens Universitets­sykehuset i Nord-Norge, som eier bygningen og infrastrukturen, skulle ha ansvar for radiofarmasidelen.

— Jeg og vår direktør i Sykehusapoteket Nord ble litt ambisiøse og la frem ideen om at vi kanskje skulle gjøre det, sier han.

Imens vi passerer gjennom en av de mange ­slusene hvor vi blir ­skannet for radioaktivitet og skifter plastposer på skoene, forklarer han at det var ­naturlig at apoteket, som allerede hadde mye ­farmasøytisk produksjonskompetanse, skulle kunne drive den radioaktive legemiddelproduksjonen, i ­stedet for at UNN skulle bygge opp en helt ny ­avdeling med ny kompetanse.

— Det ble åpenbart at det her er en produksjonsoppgave som vi er kompetente til å ta, og etter litt samtaler, så ble vi enige om at sykehusapoteket skulle involvere seg i radiofarmasøytisk produksjon.

Snart i full gang

Foreløpig er det Forsberg og to andre farmasøyter, som har tatt europeisk videreutdanning for radio­farmasøyter, og én apotektekniker fra sykehus­apoteket som jobber i avdelingen sammen med tre fra UNN. På sikt kan de bli mange flere, men selv om det snart er to år siden Erna Solberg klippet snora, gjenstår det fremdeles arbeid før alt er i full gang.

— Det er et veldig avansert bygg; et av de mer ­avanserte ifølge dem som forstår seg på det. Så det tar så klart tid å bli kvitt barnesykdommer, men alt utstyret fungerer, og deler av huset er i drift: ­Pasienter skannes, apoteket har sin tradisjonelle apotek­produksjon, og så er det vi som jobber med å oppfylle de nødvendige dokumentasjons- og kvalitetskrav. Nå er det det å bygge kvalitets­systemet, utvikle metodene og teste og validere dem, som er jobben, før vi kan søke om inspeksjon og tilvirkningstillatelse.

— Ambisjonen er at vi skal være oppe og gå i løpet av året, opplyser han.

I første omgang skal de søke om tilvirknings­tillatelse for fluormerket glukose, som Forsberg kaller arbeidshesten blant de radioaktive legemidlene som brukes til PET-skanning. Deretter vil de jobbe for å få ­tilvirkningstillatelse for flere typer radio­aktive ­spor­stoffer, eller tracere, og med det øke både ­produksjonen og behovet for farmasøyter ved laboratoriet.

Les også: Peptider for positronemisjonstomografi (PET)

Slipper flyfrakt

Fra syklotronen følger isotopen nedstøpte over­før­ingslinjer i betongen som går ved siden av gangen vi går i. Vi kommer inn i et produksjon­slaboratorium som de fleste farmasøyter vil kjenne seg igjen i. På andre siden av vinduet er det et rentrom klasse C. Der kobles isotopen til et bæremolekyl før det fylles på hetteglass som settes inn i en skjermet beholder og sluses ut i laboratoriet. I laboratoriet gjennomfører farmasøytene kvalitetskontroll, putter stoffet inn i en heis og sender det opp til klinikken hvor det endelig kan injiseres i pasienten som skal inn i skanneren.

Når radiofarmakaproduksjonen er klar, vil PET-­senteret gjøre situasjonen mye enklere for pasienter i nord. De første PET-skanningene i Tromsø ble gjort i en PET-skanner som kom på trailer gjennom Baltikum med ujevne mellomrom og med tracere som ble fløyet inn fra Finland. I 2011 fikk UNN egen PET-skanner som har stått i en konteiner utenfor sykehuset. I tillegg ble en del pasienter sendt sørover.

Nå kommer de fleste tracerne med fly fra Oslo. Det i seg selv er problematisk siden noen av de radioaktive stoffene har kort halveringstid.

— De står opp i otta for å produsere en enorm ­aktivitet for at det skal nå frem og ha en fornuftig bruk hos oss, sier Forsberg.

I tillegg til at de slipper flyfrakt, trenger de mindre produksjon når den foregår nærmere skanneren. Ikke minst blir leveringen sikrere. Om vinteren kan det fort være problemer med flytrafikken som stopper ­leveransene. Noen stoffer har halveringstid helt ned i to minutter, og da kan de uansett ikke sendes fra Oslo.

Alle gleder seg til produksjonen er i full gang i ­kjelleren. Da vil senteret få utnyttet sitt fulle ­potensial – nå skannes pasienter bare tre til fire dager i uken.

Når du har et legemiddel som oppfører seg som softis i Sahara, kan man da anvende reglene på det samme viset på det som man gjør på tradisjonelle legemidler som har fem års holdbarhet?

Softis i Sahara

I fremtiden håper Forsberg at de får muligheten til å produsere mange forskjellige tracere, utover ­radioaktiv glukose, i Tromsø, men de møter de samme ­utfordringer som andre PET-sentre i Norge og Europa. Små pasientgrupper og kort holdbarhet på legemidlet gjør at mange mener det er urimelig at de er underlagt samme strenge og dyre krav som ­produsenter som lager millioner av tabletter i samme batch.

— Når du har et legemiddel som oppfører seg som soft­is i Sahara, kan man da anvende reglene på det samme viset på det som man gjør på tradisjonelle legemidler som har fem års holdbarhet? spør han og understreker at han ikke mener det skal fires på ­kvalitetskravene, men at det bør være mulig å finne litt mer fleksible løsninger.

Han mener det ferske ­senteret, med den moderne og avanserte utstyrsparken og nærheten mellom ­produksjon, klinikk og forskning, gir unik mulighet til en mer fleksibel produksjon uten å senke kvaliteten.

Sett fra Nord-Norge er det også et distriktspolitisk argument.

— Vi mener at alle pasienter i Norge, uansett hvor de bor, skal ha det samme tilbudet. Når du ikke kan ­transportere legemidlet, bør det være åpent for å ­produsere for en liten gruppe.

Kort mellom forskning og klinikk

I et laboratorium som ligger mellom produksjons­laben og syklotronen finner vi forsker Marcel ­Lindemann og radiokjemiker Angel Moldes-Anaya. Siden de skal bruke tracerne de produserer til forskning og ikke på pasienter, har de den fleksibiliteten Forsberg ønsker seg og er i full gang med å utnytte mulighetene i PET-senteret.

Moldes-Anaya forklarer at bak de tykke glassene og dørene er de akkurat i ferd med å koble isotopen til et bæremolekyl.

— Så akkurat nå skjer det noe kjempeviktig, sier han med et stort smil og forklarer detaljert den kompliserte prosessen som skjer fra syklotronen er ferdig til de kan hente ut det ferdige isotopmerkede molekylet og sende det videre med den lille heisen som går rett opp til ­f­orskerne som gjennomfører forsøkene.

At forskerne sitter så tett på, er avgjørende for at senteret skal utnytte sitt potensial, mener Forsberg.

— Tanken er at det skal være kort vei fra forskning til klinikk. Det er et artig tverrfaglig arbeid som jeg tror beriker oss gjensidig, sier han.

— Vi får innsikt i forskning, og de får innsikt i en rigid GMP-verden, smiler han og erkjenner samtidig at det kan være en pedagogisk øvelse å skape gjensidig forståelse mellom sykehuset og forskerne som ikke er vant til å forholde seg til strenge GMP-krav på den ene siden og farmasøytene på den andre.

Les også: Liten legemiddelfabrikk med stort potensial

Best og mest avansert i verden

På vei ut tar Forsberg oss med innom etasjen over hvor sykehusapotekets tradisjonelle produksjons­avdeling holder til. Hovedsakelig produserer farmasøytene ­cytostatika og andre sterile legemidler, og de nye, store og fine lokalene med flere topp­moderne ­laboratorier har gitt dem muligheten til å øke ­aktiviteten. Sykehuset er positiv til å slippe å produsere på post, og apoteket har allerede tatt over mer av produksjonen.

I pasientinngangen, som ligger på samme plan som hovedinngangen til sykehuset, erkjenner han at det har vært en lang prosess, men arbeidet har vært interessant, og nå gleder han og alle andre seg til at ­produksjonen endelig settes i gang.

Leder for PET-senteret, Rune Sundset, har en uttalt ambisjon om at senteret skal bli et av de beste og mest avanserte PET-sentrene i verden, og Forsberg støtter fullt opp om de store ambisjonene.

— Får vi en fleksibel anvendelse av lovverket som gir oss muligheter innen trygge rammer, så er det mulig: Vi har bygget til det, og vi har utstyret til det, og jeg mener vi har kompetansen til det også.

(Publisert i NFT nr. 2/2020 side 20-25)