Statsbudsjettet for 2011 ble nylig lagt frem av regjeringen. Traust og kjedelig, er dommen fra opposisjonen og andre sentrale kritikere. Et innstramningsbudsjett, ja vel, men muligheten til å sprøyte inn penger til diverse gode formål er likevel ikke ubetydelig. For alt i alt er Norges økonomi meget solid.

Gledelig er det at samhandlingsreformen får totalt 580 millioner kroner (en økning på 200 mill.). Av disse midlene skal 50 millioner gå til utvikling og modernisering av IT-­løsninger i helsesektoren. Her nevnes etablering av elektronisk kjernejournal spesielt.

Skuffende er det at den generelle satsingen på forskning og utdanning er så defensiv. Bortsett fra noen lysglimt som etablering av nye forskningssentre for innovasjon, flere studieplasser innen universitets- og høyskolesektoren samt styrking av bevilgning til den åpne konkurransearenaen for fremragende forskning (fri prosjektstøtte), blir dette for tamt. Regjeringens forslag står ikke i forhold til de målene den selv har satt i Soria Moria 2-erklæringen. Totalt sett legges det nå opp til nærmest nullvekst i forskningsinnsatsen.

Siden NFT startet serien om farmasøytisk industri i vår, har vi ønsket å kartlegge hvem som egentlig tar det politiske ansvaret for å utvikle norsk legemiddelnæring? Er det i det hele tatt noe håp om å se en mer offensiv holdning? Ifølge signalene fra statsbudsjettet, må vi dessverre konkludere med at regjeringen holder «stø kurs» på det legemiddelpolitiske området også inn i 2011.

I denne utgaven etterlyser både Karita Bekkemellem, adm. dir. i LMI, og Geir Gogstad, leder for forskningsadministrativ seksjon ved Oslo universitetssykehus, en mer utviklingsvennlig legemiddelpolitikk her til lands. De mener det er på høy tid at nærings­ministeren engasjerer seg.

Tidsskriftet har gjort flere forsøk på å få Trond Giske i tale det siste halve året, men han er fortsatt taus. Om det er NFT eller næringen som er for ubetydelig, vites ikke.

(Publisert i NFT nr. 10/2010 side 5.)