Levanger først med farmasøyt i ambulansetjenesten

Klinisk farmasi har hatt medvind i Nord-­Trøndelag lenge, spesielt ved Sykehuset Levanger. Der var de tidlig ute med klinisk farmasøyt på avdelingene i 2007, og i 2015 var de først ute med farmasøyter permanent på plass i akuttmottaket.

— Helse Nord-Trøndelag med fagsjef Paul Georg Skogen i spissen var veldig opptatt av at vi skulle gjøre samstemming, og han ønsket å flytte oss i front. Vi hadde allerede begynt med samstemming på post, og han så det som veldig nyttig, sier farmasøyt ved Sykehuset Levanger, Kristine Lundereng, når NFT besøker Levanger i midten av juni.

— Han er glad i farmasøyter, smiler hun.

Les også: Kliniske farmasøyter: Fra skepsis til uunnværlighet

Farmasøyt i ambulansen

Fagsjefen er ikke den eneste som er glad i farmasøyter. Under vårt besøk på ­sykehuset møter vi mange som har godord å si om ­innsatsen og kompetansen farmasøytene stiller med.­ ­Anerkjennelsen av farmasøyter har også ført til at sykehuset i 2019 ønsket en farmasøyt til å se på legemiddelhåndteringen i ambulansetjenesten.

— Det er helt nytt. Det er den første farmasøyten som er ansatt i ambulansetjenesten i Norge, sier Lundereng begeistret litt etter vi har satt oss ned for å prate om hvordan det går etter fem år med farmasøyter i akuttmottaket, og vi skjønner at vi har snublet over noe enda mer interessant.

Lundereng ble headhuntet til ambulanse­oppdraget og har siden september 2020 hatt en 60 prosent prosjektstilling i ambulanse­tjenesten. Prosjektet startet fordi nedleggelser av ­ambulansestasjoner skapte behov for akuttbiler, som er en forenklet ambulanse, blant annet uten båre. Sykehuset ønsket å se på hva slags ­legemiddeloppsett som er nødvendig for en ­akuttbil, og så har det ballet på seg.

— Da jeg begynte, skulle de flytte ­medi­ka­mentrommet, og så endte vi opp med å bestille et legemiddelkabinett. Målet vårt der er å være med på å utvikle en lukket legemiddelsløyfe prehospitalt, så vi hele tiden vet hvilken bil det er hentet ut til og hvilken pasient det er gitt til, og hvem det er som har hentet det. Det ­jobber jeg med akkurat nå, forklarer hun og forteller ­samtidig at det nye legemiddelkabinettet er på vei og dessverre forventet å komme dagen etter vi er på besøk.

Les også: Kristine Lundereng: Norges best trente kriger for klinisk farmasi

Utvikler ny medikamentveske

I tillegg skal hun lage kurs om legemiddel­håndtering for ambulansepersonell og se på nytt opplegg for legemiddelenhetene i ambulansebilene.

— Vi driver og ser på utvikling av ny ­medikamentveske. Man vet aldri hvilke oppdrag ambulansen får, og det er ikke alltid vei helt ­inn til der hvor pasienten befinner seg. Av og til må de på oppdrag i skogen, ut på sjøen eller ut på øyer, og da må de kunne ta med seg ­medikamentvesken uten at ampullene ødelegges. Og så er det noe med at veldig mange av legemidlene vi ­bruker, er ømfintlig for lyspåvirkning, og det er ikke plass til å oppbevare legemidlene i originalemballasjen i ­medikamentveskene. Når medikamentveska ­ligger oppe, så blir de eksponert for lys, sier hun og ­forklarer at de i samarbeid med Hanne Hjorth ­Tønnesen på Farmasøytisk institutt ved ­Universitetet i Oslo tester om plastikk med farger beskytter legemidlene bedre.

— Og vi skal designe en ny veske sammen med lokale Fosen Tools, smiler hun.

Jeg tror det er flere ­ambulansetjenester som ville vært tjent med å ha farmasøyt med på laget.

Vært med ut i ambulansen

Arbeidet til Lundereng er på et overordnet nivå, og det er ikke snakk om å ha farmasøyter i ­ambulansene, men det har vært viktig for henne å være med ut og se hvordan ambulansepersonellet håndterer legemidler i felten.

— Det er ikke der jeg skal gjøre jobben min, men du må liksom være med for å se, og jeg har vært med og hospitert på tre ulike ambulansetjenester. Det må jeg si at var rimelig interessant. Jeg ser ting som jeg aldri har sett som en problemstilling før, ikke sant. Det er en helt annen verden på et vis, og jeg har lært ekstremt mye av å være med ut.

I løpet av arbeidet har Lundereng fått god ­kontakt med ambulansepersonellet ved ­sykehuset, og under vår tur rundt på sykehuset går vi innom ambulanse­garasjen for å ta bilder og ­treffer Lise Tangen Jønvik som setter stor pris på det ­Lundereng har å komme med.

— Vi har jo bare kortere kurs om legemidler, og det føles trygt å kunne sende forespørsler når det er noe en lurer på. Det er en trygghet i å vite at ­farmasøyt har ordna systemet og veskene, smiler hun.

Lundereng har også blitt med i Helse Midt-­Norges fagråd for ambulanse og drømmer om å få jobbe videre med ambulansetjenesten og at flere ­ambulansetjenester ønsker farmasøytisk kompetanse.

— Jeg håper at jeg skal drive på videre. Det er veldig spennende og mange ting å ta tak i knyttet til legemidler. Og jeg tror det er flere ­ambulansetjenester som ville vært tjent med å ha farmasøyt med på laget.

Vi har jo bare kortere kurs om legemidler, og det føles trygt å kunne sende forespørsler når det er noe en lurer på. Det er en trygghet i å vite at farmasøyt­ har ordna systemet og veskene.
_{Lise Tangen Jønvik, ambulansearbeider}

Fryd med farmasøyter på akutten

Vi fortsetter videre over sykehusområdet i Levanger og kommer til akuttmottaket som årlig tar imot så vidt over 13 000 pasienter. Inngangspartiet er stort og åpent etter at det som før var utendørs har blitt bygd inn. Den ombyggingen ga også bedre flyt for ambulansene og åpnet for å sette inn lege­middelkabinettet som er på vei. En håndfull pasientrom omkranser vaktrommet som består av kommunikasjonssentralen, et pauserom og et felles arbeidsrom hvor leger, ­sykepleiere og ­ambulansepersonell flyr ut og inn. Midt i ­vaktrommet foran et bord fullt av skjermer står akutt­koordinator Ingunn Haugskott og holder oversikten over hva slags pasienter som er på vei inn, fordeler pasienter på legene og styrer hvem som skal hvor.

— Har du vært i Trondheim!? Da må vi nesten si dere skal ta det ute, sier hun strengt når vi kommer.

Vi besøker mottaket noen dager etter at ­Trondheim har begynt å åpne igjen etter et større koronautbrudd.

Etter litt diskusjoner med de andre på akutten spør hun hva vi gjorde i Trondheim og om vi er vaksinert. Når vi oppklarer at vi stort sett har holdt oss i ro og har fått første vaksine, får vi slippe inn.

— Beklager. Vi er litt forsiktig, smiler hun og siden vi tydeligvis virker bekymret bedyrer hun at hun ikke er så skummel.

Noen hun definitivt vil ha på akuttmottaket sitt, er farmasøyter.

— Vi har hatt det en stund, og vi er veldig ­fornøyde. De er en veldig ressurs for oss med ­pasientflyt og alt i hop. Vi får oppdaterte ­medisinlister, og det har vi stor hjelp i, konstaterer hun.

Farmasøytene sparer legene for arbeid, og de sikrer at informasjonen i legemiddellistene er korrekte.

— Det er en veldig trygghet for både oss og ­pasienten at de får rett behandling, sier hun.

— Det er en fryd å ha dem her. Virkelig!

Viktig å være der det skjer

Innerst i fellesrommet, farmasøytkroken kaller Lundereng den, finner vi farmasøytene Natasha-Anne Moe og Yvonne Bergin. De 12 ­farmasøytene ved ­sykehuset deler på arbeidet på akutt­mottaket. Hver dag er det to farmasøyter der, og de ­overlapper cirka tre timer midt på dagen. Lundereng er glad de har fått en fast plass i ­fellesarealet hvor alt skjer, tett på koordinatoren som styrer alt.

— I og med at hun står her, så får vi med oss det som skjer hele tiden, og da er det lettere for oss å prioritere. Også er vi litt mer synlig. Når vi er synlig, så husker de å bruke oss. Når vi ikke er synlig, så går vi litt fort i glemmeboka.

— Vi synes det er så viktig og en suksessfaktor å være her, slår hun fast.

I kommunikasjonssentralen registrerer de ­pasi­entene, som blir meldt inn til sykehuset, i ­akutt­databasen. Deretter kommer de opp på ­skjermen til akutt­koordinator. Pasienter på ­akuttmottaket blir kategorisert som rød, ­oransje og grønn utfra et ­prioriteringssystem som kalles ­triagering. Utfra blant annet triageringen, årsak til ­innleggelse og hvilken avdeling de ­antakelig ­havner på avgjør ­farmasøyten i hvilken ­rekkefølge de skal samstemmes. Når rekkefølgen er avgjort, starter farmasøyten med å krysse av i ­akuttdatabasen for å vise at farmasøyt har begynt å se på ­pasienten. I ­akuttdatabasen er det blant annet ­kolonner for å markere at legen og sykepleier har vært inne hos pasienten, men det ­manglet en kolonne for ­farmasøyten. Derimot er det en kolonne for klinikkoverlege, forkortet KAV, men den ­funksjonaliteten brukes ikke på ­Levanger. ­Dermed omdøpte de løsnings­orienterte nord­trønderne den til klinisk apotekvakt.

Klarer å samstemme godt over halvparten

Farmasøyten henter så inn informasjon om ­pasient­ens legemidler via kjernejournal, tidligere journal­notat og mer og går inn for å intervjue ­pasienten om ­legemiddelbruken. Det kan være vanskelig å finne passende tidspunkt å prate med pasienten, og det krever godt samarbeid med ­sykepleierne og legene og erfaring for å vite når det passer.

— I starten var vi veldig forsiktig, og stod det en sykepleier eller en lege der, så trakk vi oss tilbake, sier Lundereng som legger til at nå har de andre blitt vant til dem og ber dem ofte komme inn, i tillegg til at farmasøytene har blitt tøffere.

— Jeg har stått og tatt samstemming mens en har fått gipset en fot, mens sykepleier har vært inne og tatt blodprøver og litt sånn, smiler hun og ­påpeker at selv om det ofte haster på ­akutt­mottaket, så er det mange pasienter som ligger lengre enn man skulle tro.

— Og mange er bare glad for å få noen å prate med.

Målet er å samstemme alle pasientene, men det er ikke alltid de rekker, og det er ikke alle ­pasienter det er mulig å prate med, som demente eller bevisstløse. Det går litt opp og ned, men hun vet de ofte klarer å samstemme mellom 50 og 80 prosent av pasientene.

Legemiddelintervjuet

Vi kommer ned i akuttmottaket litt før 12 da rushet pleier å begynne. Mange pasienter er meldt inn, men det er relativt rolig, og de første som dukker opp er koronasmittet, så det blir ikke noe samstemming. Etter hvert kommer det inn en pasient som synes det er greit at vi er med, og vi følger ­farmasøyt Yvonne Bergin inn på rommet.

Mens sykepleieren jobber i bakgrunnen, ­presenterer Bergin seg for pasienten og spør henne grundig ut om legemiddelbruken. Pasienten har en relativ kort legemiddelliste, er selv ansatt i ­helsevesenet og har god oversikt over legemidler. Likevel dukker det opp noe hun ikke har tenkt på, og det er legemidler hun ikke helt husker hva heter.

— Det er en sånn bitte liten flaske med noe på «s», smiler hun og synes selv det er ganske ­beskrivende for hvor vanskelig det er for folk å ha full oversikt over legemidlene sine.

  — Alle pasienter roter med medisiner. Å huske alle og riktig tid er helt umulig, sier hun og mener det er en viktig jobb farmasøytene gjør.

Praten avsluttes med at Bergin ønsker ­pasienten god bedring, går ut, skriver et samstemmings­notat i journalen. Notatet skrives ut og legges inn i hylla til legen som går gjennom notatet og ­skriver det inn i legemiddelkurven. Prosessen kan ta alt fra et ­kvarter til halvannen time avhengig av ­kompleksi­teten, ­diagnosen, antallet legemidler, hvor godt de er ­dokumentert og en rekke andre faktorer. ­Lundereng opplyser at det ble skrevet en masteroppgave som viser at det på det jevne tar det en halv time per pasient.

— Men jeg har følelsen av at det tar mer enn en halvtime per pasient. Det går med litt tid til logistikk, og vi har noen bomturer, påpeker hun.

Vi er veldig prisgitt jobben farmasøytene gjør, altså. Det er et felt som krever mye kompetanse og tar mye tid, og det er ­veldig fint å ha ­et samarbeid på det.
_{Ingrid F. Platou, lege}

Da vi kommer ut, står Natasha-Anne Moe og ­prater med lege Ingrid F. Platou. De forklarer at legene ofte ønsker en dialog om legemidler med farmasøytene i etterkant av samstemmingen. ­Platou er glad for å kunne støtte seg på ­farmasøytenes legemiddelkunnskap.

— Vi er veldig prisgitt jobben farmasøytene gjør, altså. Det er et felt som krever mye kompetanse og tar mye tid, og det er veldig fint å ha et samarbeid på det, medgir hun.

— Jeg er ekstra fornøyd med ho dama her, da. Ho er rådyktig, legger hun til med et stort smil.

Fremragende akuttmottak

Tilbake på kontoret til Lundereng får vi selskap av prosessleder for klinisk farmasi, Marte Rodum. Hun kan fortelle at sykehuset er med på et ­prosjekt for fremragende akuttmottak, hvor målet er å ­forbedre pasientflyten, og hun føler farmasøytene blir ­inkludert i arbeidet.

I det hele tatt føler hun at de blir satt pris på av de andre på akuttmottaket, og de har fått gode tilbakemeldinger på spørreundersøkelser.

Helse Midt-Norge har en plan for oppbygging av klinisk farmasi, og Levanger trapper jevnt opp, så det er mange muligheter for kliniske farmasøyter. For tiden er problemet like mye å skaffe folk, ikke minst å holde på farmasøytene de har. Det har vært en del blest rundt den kliniske farmasien i Levanger, og farmasøyter ønsker seg dit, men etter en stund søker de ofte videre.

— Folk har veldig lyst til å komme hit for de vet at det var vi som startet opp, og vi har gjort mye bra. Så føler de at de får opplæring, også drar de, sier ­Lundereng som viser til at bare det siste året har to dratt videre til Trondheim og én til Tromsø.

— Og de er jo så flinke, legger Rodum til med et trist smil.

Farmasøytenes arbeid på akuttmottaket har utviklet seg siden de startet, og de er overbevist om at ­arbeidet har en viktig funksjon, men de har lite konkrete tall å vise til utover antallet samstemte pasienter.

— Det er kanskje ulempen vår: Vi bare gjøre det, også får vi det til, men vi har ikke hatt så mye tid til å forske på det, og vi får jo liksom ikke noen ­dokumenterte fakta. Derfor er det kjempe­prosjektet i nord er så spennende, sier Lundereng og viser til prosjektet Farmasøyt i akuttmottak som er en stor ­systematisk studie av farmasøytene på ­­­­
akutt­­­mot­takene i Harstad, Tromsø og Bodø.

— Men vi har hele veien sett at det fungerer, og fungerer det ikke, så tilpasser vi oss, slår hun fast.

(Publisert i NFT nr. 7/2021 side 28-35)