F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Betjening av innvandrerkunder på norske apotek

Masteroppgave, samfunnsfarmasi

Karine Lees
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO)
E-post: karine.spb@gmail.com

BAKGRUNN OG HENSIKT
Antall innbyggere med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge er økende. Det er påvist at innvandrere får livsstilssykdommer ­tidligere enn befolkningen generelt og at en stor del av dem vurderer helseproblemene sine som alvorlige (1). En norsk studie blant førstegenerasjons pakistanske ­inn­vandrere i Oslo viste at noen av ­del­takerne som var brukere av blodtrykksdempende, antidiabetiske og/eller kole­sterol­senkende midler, gikk på inntil 28 forskjellige legemidler samtidig. Omtrent halvparten endret medisinbruken sin under fastemåneden ramadan. De tok sine medisiner før soloppgang og/eller etter solnedgang (2). Blant dem som ble intervjuet brukte 10 prosent to generiske preparater (origi­nal/kopi eller kopi/kopi) med samme virkning samtidig, uten å vite det, og gikk dermed på dobbel dose medisin (3).

Som farmasøyt på apotek er man ­­sta­dig i kontakt med innvandrere. Hvordan ­norske farmasøyter opplever utfordringene knyttet til betjening av innvandrere er ikke tidligere undersøkt i Norge. Hensikten med studien har vært å undersøke hvilke problemer som oppstår ved betjening av innvandrerkunder i norske apotek. Problemene som ble sett nærmere på var: legemiddelbruk blant innvandrere, språk, kultur, religion samt problemer vedrørende generisk substitusjon. Det ble blant annet undersøkt hvordan farma­søyter oppfatter sin rolle som informasjonsgiver til disse kundegruppene.

METODE
Studien ble gjennomført som fire fokusgruppeintervjuer. Deltakerne besto av 19 etnisk norske farmasøyter (17 kvinner og to menn) rekruttert fra 13 apotek i deler av Oslo med høy andel innvandrere (Søndre Nordstrand, Groruddalen, Gamle Oslo, Sentrum og et apotek fra bydel Sagene). Alle tre apotekkjedene (Apokjeden AS, Vitus­apotek og Boots apotek) var representert. Det ble gjort en pilotstudie.

Gjennomsnittlig alder på deltakerne var 40,6 år. Farmasøytene hadde jobbet i apotek fra ½ år til 45 år, i gjennomsnitt 14,2 år. To farmasøyter hadde jobbet på apotek i mer enn 40 år.

Før hvert fokusgruppeintervju ble deltak­erne bedt om å signere en samtykkeerklæring. Forskningsprosjektet ble godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS.

RESULTATER
Farmasøytene i denne studien hevdet at når det gjelder legemidler, forventer ­enkelte grup­per innvandrere å kunne kjøpe mange legemidler uten resept. Det ble dessuten bemerket at de kjøpte mye paracetamol og D-vitaminer foruten ­fuktighets- og kortisonkremer. Farma­søytene var svært opptatt av den høye forekomsten av diabetes som kom til syne gjennom den høye bruken av antidiabe­tika.

De fortalte unisont at det ofte oppstår ­vanskeligheter med å gi tilstrekkelig informasjon til innvandrerkunder på grunn av språkbarriere. Det viste seg imidlertid at det var stor variasjon blant farmasøytene i forhold til hvor mye de var villige til å legge i vei­ledningen av disse kundene når kommunikasjonsproblemer oppsto. Flere fortalte at det var lett å fraskrive seg ansvar og håpet at legen ga nok infor­masjon om bruken av de aktuelle legemidlene.

Ett av problemene som ble tatt frem i fokusgruppene var at noen innvandrere er analfabeter. Dette er vanskelig å oppdage fordi de prøver å skjule det og det er veldig lett for farmasøyten å glemme det. Det viser seg at det er behov for mer og bedre informasjon rettet til den gruppen, for eksempel med piktogrammer.

Det var mange eksempler i allefokusgruppene på at barn opptrer som tolk for en mor eller far, som ikke kan kom­munisere på norsk. De fleste farmasøyter syns at det er ille når barn blir brukt som tolk. De føler at det er veldig begrenset informasjon som kan formidles gjennom barn.
Deltakerne var mindre opptatt av ­kulturelle barrierer. Selv om de ofte ­ekspederte muslimske pasienter i apoteket, hadde de i liten grad tenkt på at ­medisinering under fasten kunne være et problem hos enkelte. Majoriteten av ­deltakere ga klart inntrykk av at de var mer opptatt av det de oppfattet som ­faglige spørsmål enn av det religiøse.

Av temaer som ble snakket om som ­vanskeligst å kommunisere med innvandrere om, ble refusjonsordninger og generisk substitusjon nevnt spesielt. Alle farmasøytene mente at det skaper mye frustrasjon både blant farmasøytene og kundene. De fleste farmasøytene sa at mangel på språk skaper enda større ­vanskeligheter å formidle tilstrekkelig informasjon om generisk substitusjon.

KONKLUSJON
Denne fokusgruppestudien viser at det ­eksisterer klare barrierer når etnisk norske farmasøyter betjener innvandrerkunder. Dette dreier seg om alt fra variabel ­språkforståelse til religion og ellers kultur generelt. Disse kundene har spesielt stort behov for legemiddelinformasjon da de gjennomgående har et større legemiddelforbruk enn det man er vant til blant ­etniske nordmenn.

Referanser

  1. Blom S. Innvandreres helse 2005/2006. 2008 (cited 2011 05.04); Available from: www.ssb.no/emner/00/02/rapp_200835/rapp_200835.pdf
  2. Håkonsen H, Toverud EL. Cultural influences on medicine use among first-generation Pakistani immigrants in Norway. Eur J Clin Pharmacol 2012; 68: 171–8.
  3. Håkonsen H, Toverud EL. Special challenges for drug adherence following generic substitution in Pakistani immigrants living in Norway. Eur J Clin Pharmacol 2011; 67: 193–201.

    (Publisert i NFT nr. 12/2012 side 34.)