Tekst: Erik Pomp, apoteker, Apotek 1 Sotra

NFFs leder Markestad samt forskerne Haavik og Ekedahl kommenterer i NFT nr. 4/2008 mitt innlegg i NFT nr. 2/2008, i hvilket jeg tok meg den uvitenskapelige frihet å sammenlikne reseptintervensjonsstudier som er gjort i forskjellige land, til forskjellig tid, og på forskjellig måte. Jeg er klar over hvilke svakheter sammenlikningen innebærer, men hvorfor skal man bortforklare indisiene? I mitt innlegg har jeg forsøkt å sammenlikne frekvensen av farmasøytiske intervensjoner på formelt korrekte og entydige resepter som kalles correction prescription error i studien til Buurma og medarbeidere.

Haavik og Ekedahl undervurderer betydningen av et godt IT-varslingssystem ved feilaktig å hevde at bare én av åtte intervensjoner i den nederlandske studien ble utløst av et IT-varslingssignal. Denne andelen er andelen av samtlige reseptendringer, inkludert formelle mangler ved forskrivningen. Formelle mangler ved forskrivningen er ikke blitt tatt med i min sammenlikning. Intervensjonene utløst av IT-varslingssignaler inngår på grunn av deres egenart i kategorien correction prescription error. IT-varsling utløste ifølge Buurma og medarbeidere opptil halvparten av slike intervensjoner. Resten av intervensjonene skyldes dermed menneskelig årvåkenhet av hele apotekpersonale i fellesskap.

Haavik og Ekedahl regner videre med at forskjeller i feilfrekvens i reseptmaterialene, noe som er og blir en ukjent størrelse, kan forklare forskjellene i intervensjonsfrekvens. Andelen håndskrevne resepter i den nederlandske studien var 31 % mot 14 % i den norske studien, og dette har nok bidratt til forskjellen. Buurma og medarbeiderne finner litt over tre ganger så mange feil og mangler i håndskrevne resepter enn i maskinskrevne, godt i samsvar med det som Haavik og medarbeiderne selv refererte til i sin publikasjon. Ut fra andelen håndskrevne resepter ville den hypotetiske feilfrekvensen i den nederlandske studien derfor være om lag 30 % større enn i den norske. Antallet klinisk relevante intervensjoner var imidlertid 160 % større i den nederlandske studien. Dessuten er diskrepansen i intervensjonsfrekvens ikke jevnt fordelt over de ulike kategoriene, men kan tilsynelatende forklares av forskjellen i antall dosekorreksjoner. Det nederlandske doseringsvarslingssystemet peker seg dermed ut som en plausibel forklaring for de tallmessige forskjellene mellom den norske, svenske og nederlandske studien. Men siden dette ikke er vitenskap, velger man selv hva man tror på.

Markestad, Haavik og Ekedahl synes å være bekymret for en mekanisering av apotekfarmasien. Min henvisning til mekaniseringen i tekstilindustrien var selvsagt ironisk ment med tanke på laugmentaliteten som opponerer mot reelle forbedringer. Jeg er ikke ute etter fullstendig mekanisk utlevering av legemidlene uten personlig kontakt mellom farmasøyt og kunde. Man bør likevel stille seg spørsmålet hva som er kvalitet. Den gode samtalen med kunden, der man løser to legemiddelrelaterte og ett sosialt problem på en gang, og der man høster faglig og menneskelig anerkjennelse, er det kvalitet? Ja og nei. Kvalitet i reseptekspedisjonen må defineres som minstemålet av kvalitet som samtlige kunder får glede av hver eneste gang, uansett dagsform eller disponibel tid. For eksempel en standardisert doseringssjekk, interaksjonssjekk, kontraindikasjonssjekk, eller standardisert utleveringsinformasjon (ingen av delene er hensiktsmessig ordnet i dagens norske apoteksystem). Man må for all del ta seg tid til kundesamtalen, jeg er bare bekymret for at noen andre kunder kommer til å forlate apoteket med banale uløste LRP mensdenne samtalen foregår.

Haavik og Ekedahl refererer til en studie utført av Westerlund og medarbeidere for å understreke betydningen av kompetansenivå for oppdagelsen av LRP. Det er vel og bra, men det ubehagelige med Westerlunds studie var at den ikke fant holdepunkter for at svenske reseptarfarmasøyter oppdaget signifikant flere LRP enn sine apotekteknikerkolleger. Westerlund og medarbeidere foreslår å øke antallet provisorfarmasøyter på bekostning av andre kategorier apotekansatte. Westerlunds funn kan ikke tas til inntekt for dagens ansvarsskille i ekspedisjonsarbeidet, men er derimot til støtte for mitt kontroversielle syn på ekspedisjonsretten.

Markestad er uenig i dette synet, men hun mener at jeg stiller noen viktige spørsmål. Jeg trodde jeg ga noen svar også. Profesjonaliseringsprosesser innebærer delegering og spesialisering. Gi apoteket ekspedisjonsrett og norsk farmasi vil få en ny vår.

(Publisert i NFT nr. 5/2008 side 23.)