Nittendeplass av 33 vurderte land og bak nasjoner som Kypros, Estland og Slovenia. Slik lyder konklusjonen etter European Innovation Scoreboards niende måling. Ser vi bort fra oljebransjen, er vi knapt nok middelmådig i oppfinnsomhet. Og legemiddelbransjen er intet unntak.

— Farmasøyter må tenke nytt
— Vi har myndigheter som i liten grad bryr seg om innovasjon og nyskaping. De snakker mye, men gjør lite. Og så har de sørget for en patentlov som gjør det ekstra vanskelig for legemiddelfirma å være til stede i Norge, sier professor og multigründer Jo Klaveness.

For her i landet var det inntil 1992 produksjonsprosessen, ikke legemiddelet, som ble patentbeskyttet. Én konsekvens er at generisk konkurranse oppstår tidligere på det norske markedet enn andre steder. Dermed mister originalprodusenter verdifulle år med enerett.

— Dette får farlige ringvirkninger, for originalprodusentene kan ikke følge generikaprodusenten ned i pris; da ødelegger de for andre markeder ved parallellimport til utlandet. Dermed må de redusere aktiviteten sin her i landet. Og jo mindre den farmasøytiske industrien blir i Norge, desto svakere blir fagressursene, for færre ansatte totalt betyr også færre farmasøyter, forklarer Klaveness.

Klaveness’ sympati med originalprodusentene er en kjent sak. Neste rettssak han deltar i på en originalprodusents vegne, er i september – i Malaysias høyesterett. Vedrørende et blodtrykkslegemiddel.

— Vi trenger patentbeskyttelse. Uten den vil ikke industrien ha insentiv til å fortsette å utvikle legemidler, understreker han.

Når det gjelder situasjonen her hjemme, ser farmasiprofessoren tross alt lys i enden av tunnelen:

— Mange farmasøytstudenter er i dag interessert i jobbmuligheter utenfor apotek, observerer professoren, som blant annet leder kurset Legemiddelutvikling ved Universitetet i Oslo (UiO) – for øvrig universitetets eneste kurs som tar for seg patentering. Her lærer studentene å skape et legemiddel, fra idé til marked.

— Jeg håper og tror dette vil stimulere mange til kreativitet! Så kanskje blir morgendagens farmasøyter gründere eller oppfinnere, sier Klaveness, som tror ytre press også vil sørge for nytenking:

— Arbeidsmarkedet på apoteksiden vil mettes, og da må farmasøytene reorientere seg, spår han.

Akkurat passe smart
Selv gjør legemiddelkjemikeren lite annet enn å tenke nytt, og kona – som også er farmasøyt – synes at han bestandig jobber.

— Jeg synes det er gøy! forsvarer han seg med et skjelmsk smil.

Nå har Klaveness plassert kona i sjefsstolen til DDL Biopharma AS, den nyopprettede avlederen til ett av selskapene hans, Drug Discovery Laboratory (DDL). Innovasjon Norge har gitt det lovende selskapet god starthjelp. Samtidig haster gründeren videre. Full stilling ved UiO, oppstart og delvis ledelse av fire suksessrike bedrifter og en del styrearbeid, hindrer ham ikke i å fortsette å skape. Siden 1984 har farmasøyten fått godkjent over hundre patenter i USA og har 60 søknader inne. Han er blant annet oppfinner av mange av GE Healthcares patenter, de fleste av Photocures, flere av PCI Biotechs, noen av Pronovas og en del egne. Listen er lang.

— En ekte Petter Smart?

— Nei, slett ikke. For de fleste patenter er ikke så veldig smarte. Er du en Petter Smart, skaper du nemlig så kompliserte ting at ingen tør å ta risikoen på å investere i dem.Oppfinnelsen må være akkurat passe god. Og så må den møte et kommersielt behov, forteller han.

— Å være en god oppfinner handler om å ha et godt tverrfaglig blikk. Da oppstår nye ideer. Du må anvende kunnskap på tvers, kombinere teknologier.

— Eller sagt på en annen måte: Jeg bruker mitt eget fagfelt og jukser litt med andres.

Dyr beskyttelse
— Når sender du inn patentsøknaden?

— Ved såkalt proof of concept; når jeg har en indikasjon på at her ligger det noe fornuftig. Så liten som verden er blitt og så tett som vi er på hverandres forskning, er det viktig å søke tidlig.

— Jeg søker, som de fleste andre norske oppfinnere innen legemiddelbransjen, normalt i Storbritannia. Det koster 50 000 kroner. Etter ett år søker jeg om internasjonal opprettholdelse av patentet og må igjen ut med minst 50 000. Etter totalt 30 måneder må jeg velge meg ut hvilke land, det vil si markeder, jeg ønsker å eie oppfinnelsen i. Da begynner virkelig kronene å rulle, for da må jeg også oversette all informasjonen til de ulike språkene. Normalt velger en bedrift seg 20 til 30 ulike land. Med 400 000 kommer du langt i denne fasen, mener han.

— Patentering er med andre ord ikke noe for privatpersoner.

— Hva er egentlig et patent?

— Jeg vil kalle det en samfunnskontrakt. Oppfinneren beskriver nøye en ny teknologi, får eneretten til å bruke den i noen år, for så å gi den tilbake til samfunnet. Normalt varer patentbeskyttelsen i 20 år, men for legemidler kan vi få fem års utvidelse fordi produktet tar spesielt lang tid å utvikle.

— Men flere legemidler er ikke patentbeskyttet. Hvorfor?

— Den vanligste årsaken er at legemiddelet ikke tilfredsstiller kravene til å få patent, sier han og utdyper:

— Et patent skal være nyttig, nytt og ha en oppfinnelseshøyde, hvilket vil si at teknologien ikke kan være opplagt for en fagmann.

— Hvem bestemmer hvilke legemidler som gis patent?

— En gruppe fagfolk sitter og vurderer patenterbarhet, i vår bransje stort sett kjemikere, og dessverre altfor sjelden farmasøyter, forteller Klaveness.

— Jeg vet om kun én farmasøyt som har jobbet i det norske Patentstyret. Det er synd, for patentmyndighetene trenger farmasøytisk kompetanse.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2010 side 6–7.)