Stortingspolitiker Nicholas Wilkinson (SV) sitter i helse- og omsorgskomiteen. Han kommer fra en familie med mange helsearbeidere og har alltid vært engasjert i helsepolitikk, men 17. mai 2018 endret alt seg.

— Jeg fikk sepsis, blodforgiftning, som gjorde at bakteriene fylte hodet mitt, og jeg fikk mange små hjerneslag, forklarer 32-åringen når vi møter ham på behørig avstand utenfor Stortinget en solfylt formiddag før påske.

Etter å ha vært døden nær og tilbrakt nesten to år i helsevesenet har han vært tilbake på Stortinget siden januar i år, og engasjementet hans for helsepolitikk har vokst seg stort. Ikke minst engasjementet rundt antibiotikabruk.

— Jeg har jobbet mot antibiotikaresistens før, men nå er det en av de viktigste tingene. Jeg lever på grunn av at antibiotika virket for meg.

— Det er samme politikk, men nå kjenner jeg det i hjertet mitt.

Les også: Forskere i nord samles til krig mot antibiotikaresistens

Blodforgiftning og hjerneinfarkt

Wilkinson hadde store hodesmerter dagene før 17. mai 2018, men legene oppdaget ikke blodforgiftningen før slagene kom og hjernen fikk gjennomgå. Han fikk ekspressiv afasi og mistet taleevnen. Afasien gjør at ordene som blir sagt ikke alltid henger helt sammen med det som blir tenkt, og intervjuet vårt er gjort ­delvis skriftlig på e-post og delvis i en prat. Snart to år etter at han bare kunne si «mamma», er han nesten god som ny, og det er ikke lett å merke afasien under samtalen vår.

 

Jeg lever på grunn av at antibiotika virket for meg.

 

Kamp om liv og død

Da legene innså at Wilkinson hadde sepsis, fikk han antibiotika og ble frisk fra selve blodforgiftningen etter kort tid.

— Hvis jeg ikke fikk antibiotika da, ville jeg ha dødd. Kampen mot antibiotikaresistens er en kamp om liv og død, slår han fast.

I etterkant har han satt seg mer inn i problematikken rundt antibiotika. Han mener at selv om Norge ikke har store problemer med resistente bakterier, er dette et problem alle må ta mye mer alvorlig. Han har i hvert fall tenkt å gjøre det han kan.   

— Jeg håper at mine erfaringer og forslagene som vil komme fra meg, vil bedre politikken og bygge opp saken slik at andre partier blir med. Vi trenger å ­samarbeide med alle partier i Norge og også i andre land siden antibiotikaresistens er et globalt problem. Jeg eller Norge kan ikke minimere antibiotikaresistens alene.

I tillegg til å stille helse- og omsorgsministeren spørsmål om antibiotika, jobber han med flere tiltak han mener er viktige. Av umiddelbare grep må Norge få ned helseturismen til land med mye antibiotika­resistens, kutte ned på import fra land som bruker mye antibiotika i landbruket og lage en ny antibiotika­plan for sykehusene. I tillegg må vi øke den nasjonale ­produksjonen av legemidler, og ­Sosialistisk ­Venstre­p­arti har blant annet foreslått et statlig ­legemiddelfirma for å sikre at viktige legemidler ­produseres i Norge.

— SVs plan er å bygge opp StatMed og samarbeide med firmaer med dyktige folk i Norge. Når oljealderen er ferdig, trenger vi flere bein å stå på. Legemidler er ett av dem, og det er spesielt viktig å lage antibiotika, sier han.

Antibiotikafarmasøyter

I forbindelse med sykehusplanen som helse- og omsorgskomiteen jobber med, foreslår Wilkinson at sykehusene skal ansette antibiotikafarmasøyter. ­Kliniske farmasøyter som har spesielt ansvar for ­antibiotikabruken har blitt testet noen steder med hell, men han er redd stillingene ofte forsvinner når prosjekt­periodene er over.

— Antibiotikafarmasøyter er veldig viktig! Da er det lettere å bruke mindre og riktig antibiotika. Når vi kutter antibiotikafarmasøyter, kan sykehuset spare penger neste uke, men det vil koste mye mer hvis vi får mer antibiotikaresistens etterpå.

Les også: Optimal antibiotikaforskrivning på sykehus – kan kliniske farmasøyter på post utgjøre en forskjell?

Helsepersonell må gis bedre kår

I løpet av de siste to årene har SV-politikeren vært innom mange deler av det norske helsevesenet, fra akuttinnleggelse og koma til rehabilitering og det å være i jobb med en funksjonsnedsettelse, og ­engasjementet hans dekker mye mer enn antibiotika.

— Jeg har lært så mye. Vi vet at vi har dyktige helsepersonell, men nå vet jeg det i hjertet mitt, sier han og er klar på at det må gjøres en større innsats for å bedre arbeidssituasjonen for dem som jobber i helsevesenet. Blant annet trengs det flere, hele, faste stillinger for sykepleiere og helsefagarbeidere.

— Og jeg har lært at vi har mange gode rettig­heter i Norge, men mange av dem er papirrettigheter. Hvis du forstår systemet, hvis du har jobbet i helse- og omsorgskomiteen, da kan du klage og få det du ­trenger. For meg, som er sosialist, er det viktig at alle kan få de gode rettighetene de trenger og ikke at det bare går til dem som forstår systemet.

Må lære av koronakrisen

Viktigheten av arbeidet for å styrke helsevesenet og trygge Norges tilgang på legemidler har ikke blitt ­mindre siden Wilkinson kom tilbake på Stortinget i januar. Han håper arbeidet for bedre helseberedskap får ny fart og at de som ikke har sett behovet før, har endret syn.

— Det kan komme nye liknende situasjoner, og det er viktig å lære av dette på sikt, sier han.

Ikke lenge etter at han var på plass på kontoret, ble han, som mange andre, sendt på hjemmekontor. Når vi møtes i solen utenfor Stortinget, hvor det jobbes frenetisk med krisepakker for økonomien og krise­løsninger for helsevesenet, er det første dag på flere uker at han har vært ute av leiligheten, og han synes det er rart å måtte holde avstand.

— Jeg liker å klemme folk, smiler han og ler.

Les også: Ny rapport: Norsk legemiddelindustri trenger bedre insentiver for produksjon