Ny forskrift

  • I dag kan apotekene i teorien prissette kopilegemidler på blå resept til null kroner uten å tape på det. For staten refunderer 64 prosent av maksimalbeløpet uansett. Kunden betaler 36 prosent. Jo lavere utsalgspris apoteket setter, jo mer må staten betale. Ved å gi fra seg legemidler, kunne staten fått hele regningen, hevder Jostein Lønberg, markeds- og innkjøpsdirektør i Apokjeden overfor Sandefjords Blad.
  • Den 1. juli forsvinner denne muligheten. Da trer den nye blåreseptforskriftens § 7 i kraft. Endringen går i korte trekk ut på at dersom apoteket setter utsalgspris lavere enn trinnpris (maksimalpris), refunderes inntil legemiddelets faktiske utsalgspris.

Det frittstående apoteket Kilen i Sandefjord tar 220 kroner for kopilegemiddelet Omeprazole, mens Apotek 1 Hvalen i samme by priser medikamentet til 477 kroner. Hvordan forklarer du som farmasøyt dette til kunden – eller nysgjerrige venner? Svaret er enkelt: uetisk grossistgrådighet, avanseønske, konkurranse og et system som tillater alt dette.

Feilslått prissystem

Direkte og indirekte betaler staten for to tredeler av legemidlene i Norge. Apotekloven og påfølgende liberalisering skulle fra 2001 redusere disse utgiftene. Det har ennå ikke skjedd. Store priskutt fra legemiddelindustrien har ikke kommet forbrukerne og staten til gode, men har blitt liggende igjen som skyhøye avanser i grossistleddet. Spørsmålet er grundig avdekket i en serie i Aftenposten i mars og april, blant annet med det resultatet at helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad (A) har bedt om en uavhengig granskning av norske legemiddelpriser.

Problemet er generikamarkedet som siden inngangen av 2005 har vært regulert av det såkalte trinnprissystemet. Det er her produsentkonkurransen og dermed det store innsparingspotensialet ligger i dag. Men mens legemiddelfirmaene har kuttet prisene opp mot hundre prosent, er prisene til sluttbruker lite endret.

Det frittstående apoteket Kilen i Sandefjord tar 220 kroner for kopilegemiddelet Omeprazole, mens Apotek 1 Hvalen i samme by priser medikamentet til 477 kroner. Hvordan forklarer du som farmasøyt dette til kunden – eller nysgjerrige venner? Svaret er enkelt: uetisk grossistgrådighet, avanseønske, konkurranse og et system som tillater alt dette.

Feilslått prissystem

Direkte og indirekte betaler staten for to tredeler av legemidlene i Norge. Apotekloven og påfølgende liberalisering skulle fra 2001 redusere disse utgiftene. Det har ennå ikke skjedd. Store priskutt fra legemiddelindustrien har ikke kommet forbrukerne og staten til gode, men har blitt liggende igjen som skyhøye avanser i grossistleddet. Spørsmålet er grundig avdekket i en serie i Aftenposten i mars og april, blant annet med det resultatet at helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad (A) har bedt om en uavhengig granskning av norske legemiddelpriser.

Problemet er generikamarkedet som siden inngangen av 2005 har vært regulert av det såkalte trinnprissystemet. Det er her produsentkonkurransen og dermed det store innsparingspotensialet ligger i dag. Men mens legemiddelfirmaene har kuttet prisene opp mot hundre prosent, er prisene til sluttbruker lite endret.

Uregulert grossistavanse

Det er systemet for prisfastsettelse som tillater denne skjevheten (se figur).

I Norge maksimalprisreguleres alle reseptpliktige legemidler. Prisen fastsettes på AIP-nivå, det vil si apotekenes innkjøpspris. Deretter reguleres avansen apotekene maksimalt kan ta og vi får apotekets utsalgspris (AUP). Apotekavansen er med andre ord gjennomregulert. Grossistavansen er derimot uregulert, dermed skaper monopolistisk konkurranse og vertikalt integrerte selskaper trøbbel for myndigheter og forbrukere med høye ønsker om lavere legemiddelpriser for folkehelsens skyld. For de tre norske apotekkonsernene har enorm markedsmakt, og den nøler de ikke med å bruke.

Konkurransen mellom generikaprodusentene er enorm her til lands. De har i realiteten bare tre kunder å forholde seg til og må dumpe prisene. Kravet i henhold til trinnprismodellen er at et legemiddel umiddelbart skal falle 30 prosent i pris når patent bortfaller. Etter seks måneder skal prisen ned med 55 eller 75 (85 for simvastatin) prosent av tidligere maksimalpris, avhengig av salgstall.Grossistene forhandler imidlertid byttbare legemidler med over 90 prosents rabatt i forhold til AIP (maksimalpris), men lar altså ikke denne rabatten komme sluttforbrukerne til gode. For grossistenes innkjøpspris (GIP) eller avansen i grossistleddet er ikke regulert.

Så når de tre grossistene har kjøpt inn store legemiddelkvanta for en slikk og ingenting, setter de prisene opp til maksimalprisnivået staten har satt. Avansen går rett i lommene på konsernets eiere. Apotekkjedene har selvsagt lov å sette ned prisen, men har hittil ikke hatt incentiv til det. En endring i blåreseptforskriftens § 7 vil forhåpentligvis endre på dette fra 1. juli i år (se notis), men trolig får ikke kjedene mer incentiv til å sette ned prisen av denne grunn.

Vil tjene penger, helt enkelt

Tilbake til Sandefjord, der Sandefjords Blad nylig publiserte en prissammenlikning mellom frittstående apotek og kjedeapotek. De fant at det var forskjeller for samtlige byttbare medikamenter i testen, og at kunden kan ha mye å spare på økt prisbevissthet. For de fleste legemidlene i testen står på refusjonslisten, hvilket betyr at staten betaler mesteparten av regningen. Slik systemet er i dag, vil apoteket uansett få refundert trinnpris minus pasientens egenandel fra staten på kopilegemidler, dermed kunne de i teorien satt prisen til null kroner.

Men man driver butikk, må vite. Og når et frittstående apotek kan ta under halvparten så mye på ett legemiddel som et kjedeapotek, så handler det ikke om snillhet eller hokus pokus. Bare ren konkurranse. De ønsker å konkurrere på pris. For det er vel innlysende for alle og enhver at en doning som Apokjeden klarer å forhandle frem minst en like god avtale fra produsent som grossisten de frittstående apotekene benytter seg av. Sistnevnte nyter ikke godt av grossistavansen engang.

Det er systemet for prisfastsettelse som tillater denne skjevheten (se figur).


Figur.

I Norge maksimalprisreguleres alle reseptpliktige legemidler. Prisen fastsettes på AIP-nivå, det vil si apotekenes innkjøpspris. Deretter reguleres avansen apotekene maksimalt kan ta og vi får apotekets utsalgspris (AUP). Apotekavansen er med andre ord gjennomregulert. Grossistavansen er derimot uregulert, dermed skaper monopolistisk konkurranse og vertikalt integrerte selskaper trøbbel for myndigheter og forbrukere med høye ønsker om lavere legemiddelpriser for folkehelsens skyld. For de tre norske apotekkonsernene har enorm markedsmakt, og den nøler de ikke med å bruke.

Konkurransen mellom generikaprodusentene er enorm her til lands. De har i realiteten bare tre kunder å forholde seg til og må dumpe prisene. Kravet i henhold til trinnprismodellen er at et legemiddel umiddelbart skal falle 30 prosent i pris når patent bortfaller. Etter seks måneder skal prisen ned med 55 eller 75 (85 for simvastatin) prosent av tidligere maksimalpris, avhengig av salgstall. Grossistene forhandler imidlertid byttbare legemidler med over 90 prosents rabatt i forhold til AIP (maksimalpris), men lar altså ikke denne rabatten komme sluttforbrukerne til gode. For grossistenes innkjøpspris (GIP) eller avansen i grossistleddet er ikke regulert.

Så når de tre grossistene har kjøpt inn store legemiddelkvanta for en slikk og ingenting, setter de prisene opp til maksimalprisnivået staten har satt. Avansen går rett i lommene på konsernets eiere. Apotekkjedene har selvsagt lov å sette ned prisen, men har hittil ikke hatt incentiv til det. En endring i blåreseptforskriftens § 7 vil forhåpentligvis endre på dettefra 1. juli i år (se notis), men trolig får ikke kjedene mer incentiv til å sette ned prisen av denne grunn.

Vil tjene penger, helt enkelt

Tilbake til Sandefjord, der Sandefjords Blad nylig publiserte en prissammenlikning mellom frittstående apotek og kjedeapotek. De fant at det var forskjeller for samtlige byttbare medikamenter i testen, og at kunden kan ha mye å spare på økt prisbevissthet. For de fleste legemidlene i testen står på refusjonslisten, hvilket betyr at staten betaler mesteparten av regningen. Slik systemet er i dag, vil apoteket uansett få refundert trinnpris minus pasientens egenandel fra staten på kopilegemidler, dermed kunne de i teorien satt prisen til null kroner.

Men man driver butikk, må vite. Og når et frittstående apotek kan ta under halvparten så mye på ett legemiddel som et kjedeapotek, så handler det ikke om snillhet eller hokus pokus. Bare ren konkurranse. De ønsker å konkurrere på pris. For det er vel innlysende for alle og enhver at en doning som Apokjeden klarer å forhandle frem minst en like god avtale fra produsent som grossisten de frittstående apotekene benytter seg av. Sistnevnte nyter ikke godt av grossistavansen engang.

(Publisert i NFT nr. 5/2007 side 10.)