Sammen med to andre foredragsholdere holdt Vindedal under Farmasidagene 2015 et innlegg der de tre presenterte medisinske behov og utfordringer for sine tre forskjellige terapiområder. Innen nevrologiske sykdommer, som Vindedal er spesialist på i legemiddelfirmaet AbbVie, og som hun holdt sitt innlegg om, har man flere utfordringer med utviklingen av nye legemidler.

—Det er annerledes og mer utfordrende med nevrologi enn med terapifelt der man behandler andre organer enn hjernen. I de fleste sykdommer kan man ta en sprøyte eller en pille, og virkestoffene vil gå systematisk rundt i kroppen via blodet og krysse fritt over i organene. Slik fungerer det ikke ved nevrologiske sykdommer, forklarer Vindedal, og spesifiserer:
— Hjernen er beskyttet av noe som kalles blod-hjerne-barrieren. Det vil si at blodårene i hjernen er ekstra «tette» for å kunne kontrollere hva som går fra blodet over til hjernevevet. I tillegg er den molekylære og kjemiske oppbygningen til mange reseptorer og molekyler i hjernen meget like hverandre på kryss av de forskjellige celletypene. Dermed kan det også være svært utfordrende å finne medisiner som effektivt binder seg til akkurat den celletypen eller reseptoren man ønsker å behandle.

Hun mener det er viktig å spre kunnskap om at det ikke står på viljen eller ønsket for å produsere medisiner som kan behandle flere sykdommer.

— Mange forstår kanskje ikke hvorfor det kan ta veldig lang tid å utvikle nye medisiner, men det finnes en rekke utfordringer å ta hensyn til i prosessen.

Stor innsats, få resultater

Under foredraget hun holdt i fjor, gikk Vindedal blant annet inn for å belyse det som flere kaller «krisen» i den farmasøytiske industrien.

— De siste årene har man sett at produktiviteten til de store legemiddelselskapene har sunket i forhold til hvor mange nye virkestoffer som lanseres. Det investeres stadig mer penger i forskning og utvikling, men allikevel ser man en fallende tendens i antallet nye virkestoffer som havner på markedet, forklarer hun.

Vindedal, som jobber som medisinsk rådgiver innen nevrologi i AbbVie, har forsøkt å se nærmere på hvor skoen trykker i den langtekkelige prosessen med å utvikle nye legemidler.

— Fra man starter prosessen preklinisk i laboratoriet, kan det fort ta 15-20 år før legemiddelet havner på markedet til bruk i mennesker. Hvorfor tar det så lang tid? spør Vindedal.

Det er flere studiefaser en skal gjennom før man er i mål med uttesting og markedsføringstillatelse av nye medisiner. Vindedal har zoomet inn på de ulike fasene, og har funnet ut det er spesielt ved fase 2, der man skal vurdere den terapeutiske effekten av legemiddelet, at suksessraten reduseres drastisk.

— Tall fra store farmasøytiske selskaper har i nyere tid vist at kun 25 prosent av potensielle nye virkestoffer går videre fra denne fasen. Ergo overlever ikke tre av fire legemidler til klinisk fase 3, avslører Vindedal.

Fase 2 er altså den første gangen i utviklingsprosessen at man tester ut virkningseffekt av legemiddelet hos pasienter.

— I fase 1 er man opptatt av å se om legemiddelet treffer målcellen eller reseptoren i det hele tatt, og man går deretter over på å se hva som er tålbart for friske kontrollpersoner og/eller pasienten, i tillegg til å studere dosetoleranse. I fase 2 ser man altså på den faktiske terapeutiske effekten av legemiddelet.

Nettopp i denne fasen tror Vindedal at den lave suksessraten kan indikere at utvelgelsen av potensielle legemidler ikke er optimal.

— Det kunne vært hensiktsmessig å fokusere på mer spesifikk utvelgelse av hvilke virkestoffer som kan ha terapeutisk effekt tidlig i løpet. Rett og slett velge mer spesifikke mål, og heller satse tid og våre krefter på disse, hevder hun.

For å bli bedre på dette vil det være utrolig viktig med mer kunnskap om sykdommene vi ønsker å behandle.

— Vi trenger forskningsresultater og mer detaljorientert sykdomsinformasjon, som for eksempel biomarkører og nye subklassifiseringer av diagnoser, som kan hjelpe oss til å tenke mer rettet mot det som kalles persontilpasset medisin (PM) - altså et mer individuellfokusert behandlingsprinsipp der personer får behandling som er skreddersydd til akkurat sin diagnose og sin type sykdom. Dette vil også føre til en annen oppbygning av de kliniske testfasene, med et større fokus på å følge faktiske pasienter over tid etter oppstart på en ny medisin. Det vil gi oss verdifull informasjon om pasientens effekt og sikkerhet over tid.

Må bedre samarbeidet

Vindedal, som har en master- og doktorgrad i nevrovitenskap, mener det ligger et stort potensial i å forbedre det akademiske og kliniske samarbeidet, som ofte ikke blir initiert før langt ute i utviklingen av et potensielt nytt legemiddel.

— Fokuset bør ligge på å bedre samarbeidet mellom de ulike partene tidlig i forsknings- og utviklingprosessen. De som jobber med å oppdage nye molekyler og virkestoffer, er gjerne akademiske eller kliniske basalforskere som jobber med dyremodeller eller humant vev i laberatorier.

AbbVies medisinske rådgiver i nevrologi kommer selv fra en slik akademisk tradisjon, og har erfaringer med at akademiske forskningsmiljøer gjerne struktureres separert fra klinikken og særlig fra legemiddelindustrien.

— En del forskningsmiljøer sliter med manglende finansiering, noe som kan føre til at arbeidet kan ta ekstra lang tid, for eksempel fordi man ikke har midler til å lage studiene så omfattende og spesialiserte som man ønsker. Man bør trakte etter å skape en bro over gapet mellom de forskjellige aktørene, og heller effektuere samarbeidet med legemiddelindustrien, som er eksperter på å utvikle legemidler og ofte har midler til å kjøre store kliniske studier, sier Vindedal.

Dette samarbeidet bør prioriteres allerede i de tidlige fasene, ifølge Vindedal.

— Særlig med tanke på kravet vi har til å optimalisere kunnskapen om mer spesifikke mål-molekyler. Dette kan komme til å endre måten vi utvikler nye legemidler på, ved at hele prosessen blir mer tilspisset og at man med dette kanskje kan unngå lange utprøvingsfaser i store pasientgrupper, men heller kan satse på kortere og mer spesifikk uttesting, sier hun.

Vindedal understreker at det innenfor en del forskningsmiljøer fortsatt råder en del skepsis til samarbeid med farmasøytisk industri.

— Enkelte er ikke komfortable med et slikt samarbeid, og føler kanskje at resultatene deres skal detaljstyres. Men det er absolutt ikke tilfellet. Alle vil det samme, nemlig at pasienten skal behandles optimalt med sikre og effektive legemidler. Det er viktig at vi i industrien bidrar til å fjerne denne skepsisen ved å være faglig dyktige, balanserte og gjennomsiktige i vår interaksjon med helsepersonell og forskere. Før var denne interaksjonen dårligere regulert og ga rom for uheldige episoder. Men jeg tror jeg snakker for alle innen farmasøytisk industri når jeg sier at mye har endret seg til det bedre i bransjen vår de siste tiårene.

Hun tror også mer spesialisering hos de ulike legemiddelselskapene kan være en fordel i fremtiden.

— I dag er det en del konkurranse mellom ulike farmasøytiske selskaper om å være først ute med nye legemidler. Det kan være smart i fremtiden at selskapene heller spesialiserer seg innen enkelte sykdommer og terapifelt.

Flere med nevrologiske sykdommer

Behovet for nye legemidler for nevrologiske sykdommer har ikke blitt noe mindre, skal vi tro Vindedal.

— Ta for eksempel Alzheimers sykdom, som fortsatt utgjør en stor utfordring på global basis. Antallet diagnoser øker i takt med den aldrende populasjonen. Dette vil fortsette å øke – ikke bare i takt med «eldrebølgen», men også fordi vi stadig blir flinkere til å sette korrekte diagnoser tidligere i sykdomsforløpet, og fordi vi stadig blir flinkere til å behandle andre sykdommer som gjør at folk generelt sett lever lengre.

Hun understreker at det finnes utrolig mange dyktige forskere som har jobbet hardt i flere tiår med å fremskaffe nye og effektive medisiner for å behandle symptomene til Alzheimers-pasienter.

— For ikke å snakke om alle som forsker for å finne bakgrunnen for hvorfor tilstanden oppstår. Men suksessraten er dessverre lav, og per i dag – 23 år etter det første legemiddelet for Alzheimers sykdom ble lansert i USA  – er det kun tre ulike virkestoffer med indikasjon innen Alzheimers sykdom på markedet. Man bør derfor se til andre måter å jobbe på i tiden som kommer, råder den medisinske rådgiveren.

Noe av det mest utfordrende med nevrologiske sykdommer, er ifølge Vindedal at man i mange tilfeller ikke vet hvorfor sykdommen oppstår. Og å finne en kur eller behandling for en sykdom eller lidelse der man egentlig ikke vet hvorfor det gikk galt, kan mildt sagt være utfordrende. Hun tror allikevel at flere selskaper vil satse mer på å utvikle medisiner mot nevrologiske sykdommer fremover.

— Det er et økende behov. Generelt sett rammes én av tre personer av en nevrologisk sykdom i løpet av livet, og antallet øker med en økende befolkningsmengde. For Parkinsons sykdom er det forventet en fordobling i antall rammede innen 2030. Demens spås på verdensbasis en tre- til firedobling i antall diagnoser innen 2050. Dette er vår nære fremtid. Allerede nå burde vi kjenne på presset i forhold til samfunnsansvar og forventninger om å kunne behandle flere.

Finnes gode eksempler

Vindedal er allikevel glad for å kunne fortelle at det allerede er startet opp det gode eksempler på nysatsing og tverrfaglig samarbeid. Prosjektene tror hun kan være nyttige i kunnskapsutvikling og i utviklingen av nevrologiske legemidler.

— Særlig ved å tette gapet mellom basalforskning, klinikk og legemiddelindustrien ved å satse direkte på å kartlegge mekanismene bak hjernesykdom. I Norge har vi blant annet prosjektet «DigiBrain» ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo, som er et stort satsingsområde der man ønsker å forstå hvordan sykdommer i hjernen oppstår. Ved hjelp av et slikt prosjekt vil vi over tid styrke vår evne til å velge ut de rette kandidatmolekylene og reseptorene for videre arbeid innen legemiddelutvikling. Forskningsrådet har gått inn med finansiell støtte i prosjektet, som sender et signal om at nevrologisk forskning er et nasjonalt satsingsområde i tiden fremover.

Hun trekker også frem Centre for Integrative Neuroplasticity (CINPLA), som setter folk fra forskjellige yrkesgrupper sammen.

— Her jobber ikke bare forskere innen nevrologi og nevrovitenskap, men også matematikere og fysikere, som regner seg frem til modeller for hvordan hjerneceller fungerer. Dette har vist seg som en nyttig strategi ved tidligere store forskningsprosjekter, som for eksempel ved «The Human Genome Project», der forskere skulle kartlegge alle genene i menneskekroppen. Det var et kjempeinitiativ der man raskt begynte å se resultater – mye på grunn av den kollektive innsatsen som ble lagt inn, sier Vindedal.

I det daglige jobber Vindedal med et anti-parkinson-legemiddel som har vært på markedet siden 2004. I praksis håndterer hun alt av medisinske henvendelser, sikkerhetsspørsmål, indikasjoner og kontraindikasjoner, samt underviser i korrekt legemiddelbruk og i faglige temaer innen nevrologi. Selv om hun trives godt med å jobbe med et eksisterende legemiddel, håper hun at det vil komme nye nevrologiske preparater til markedet i nær fremtid.

— Da kan vi bistå flere pasientgrupper innenfor andre sykdomstilstander, sier hun, og legger til:
— Det er fortsatt mange klinikere og forskere som ikke er klar over at det er fullt mulig å kontakte legemiddelselskaper for å diskutere potensielle forsknings- og studiesamarbeid. Slike diskusjoner er vi alltid interesserte i og åpne for.

Tidligere har man sett mye mot utlandet for førende medisinsk forskning. Og selv om man ikke skal slutte med det, mener Vindedal at vi må huske hvor mange utrolig flinke forskere og klinikere vi har her i til lands.

— Kunnskapsnivået i Norge er meget høyt, og dersom fokuset også er riktig politisk, skal vi gjøre vårt til å løfte norsk legemiddelforskning frem, sier hun, og legger til:
— Det legemiddelet jeg jobber med blir faktisk produsert i Halden. Det er vi veldig stolte av.

(Publisert i NFT nr. 6/2016 side 20-21)