— Det er et stort behov for nye ­antibiotika. Og nettopp derfor er det gledelig at vi ser en økende global innsats, og en mer samlet oppslutning om behovet for, og tilrettelegging av, mer forskning og utvikling av nye antibiotika, sier kommunikasjonssjef Espen Snipstad i Legemiddel­industrien (LMI) til NFT.

Ifølge regjeringen har forbruket av antibiotika vært økende i Norge fra 2005 til 2012, med en svak ­nedgang i 2013 og 2014. Moderat bruk og ­forskrivning av antibiotika har lenge vært en svært viktig faktor for å kunne stå imot en av de største ­helseutfordringene i tiden som kommer – multiresistente bakterier. Det er ­estimert at disse bakteriene hvert år tar livet av 25 000 ­mennesker innenfor EU og EØS, og at det ­koster samfunnet mer enn 1,5 milliarder euro i ­helseutgifter årlig. Med en stadig økning av nye multiresistente ­bakterier, har helsepersonell verden over stadig færre våpen i sitt arsenal i kampen mot bakteriene.

Lite nytt på markedet

Ifølge Folkehelseinstituttet er nye typer antibiotika et av de ­viktigste ­hjelpemidlene mot den skumle ­utviklingen. Det skulle man kanskje ikke tro, dersom man ser på antallet som har dukket opp på ­markedet de siste 30 årene. Så å si ingen nye antibiotika har blitt klare i løpet av denne perioden. Ifølge ­Innovative ­Medicines Initiative (IMI) har kun to nye typer ­anti­biotika blitt utviklet de siste tre tiår, og kun en håndfull av de store ­internasjonale selskapene har de siste årene jobbet aktivt med utvikling av nye antibiotika. 

Hvis utviklingen av nye antibiotika er det viktigste våpenet i kampen mot antibiotikaresistens, hvorfor velger da så få å satse på nettopp dette?

Espen Snipstad, LMI
INDUSTRIEN ER MED: Kommunikasjonssjef i LMI Espen ­Snipstad forteller at flere av organisasjonens medlemsbedrifter har gått aktivt inn i arbeidet med å utvikle nye antibiotika. Foto: LMI

I likhet med mange andre problem­stillinger i verden, er penger en viktig faktor også her. Utviklingen tar nemlig lang tid og koster legemiddelselskapene enorme ­pengesummer før de har klart å ­fremstille et produkt som kan selges og markedsføres. Dermed har firmaene ­naturlig nok ­forhåpninger om å tjene inn igjen ­investeringene de har lagt i det nye antibiotikumet, og kanskje også få en profitt på toppen av det hele.

Så enkelt er det allikevel ikke når det kommer til antibiotika. Legemiddel­industrien er i det lange løp avhengige av at ­pasienter går jevnlig og regelmessig på deres legemidler for at de skal tjene penger på ­produkter de har brukt årevis på å utvikle. Men når det ­gjelder antibiotika, er det ­annerledes. Det er flere grunner til at det er ­vanskelig å tjene penger på å utvikle nye antibiotikatyper:

• Kliniske forsøk på nye typer antibiotika krever en svært stor gruppe pasienter, og kostnadene ved slike forsøk vil være enorme.

• Enkelte typer antibiotika vil bare bli brukt på et fåtall pasienter. Pasientene går også ofte på kortvarige antibiotikakurer, noe som minsker inntektsmulighetene for legemiddelfirmaene.

• Antibiotikaresistens vokser i stor fart, og resistensen kan fort spre seg fra en bakterietype til en annen. Et nytt antibiotikum kan derfor få svært kort levetid før bakteriene har blitt resistente mot det.

• Ettersom overforbruk og feilbruk er en viktig årsak til oppblom­stringen av antibiotikaresistens, jobber ­myndighetene for en ­ytterligere redusering av antibiotikabruk i Norge og globalt. Det vil igjen føre til betydelig dårligere forutsetninger for å tjene penger på et nytt antibiotikum. 

Vil jobbe med myndighetene

LMI har tidligere uttalt at de sammen med myndighetene har et felles mål om å bekjempe antibiotikaresistens. Samtidig er de klare på at insentiver fra staten er nødvendig for å bidra i utviklingen av nye antibiotika.

Myndighetenes ønske om å redusere ­bruken har allikevel industrien tatt til seg, og i januar i år gikk 85 bedrifter innen legemiddelindustri, bioteknologi og ­diagnostikk fra 18 ulike land sammen om en felles erklæring for å bekjempe ­antibiotikaresistens. I erklæringen ble blant annet bedriftene enige om å ikke drive for aggressiv markeds­føring av antibiotika og å oppfordre til riktigere bruk. Samtidig ble det varslet økte investeringer i forskning på nye antibiotika.

— Fra LMIs side kommer vi til å fortsette å jobbe mye med dette fremover, i et godt samarbeid med norske myndigheter, sier Espen Snipstad.

Myndighetene har også vært aktive for å bekjempe det voksende problemet. Helseminister Bent Høie ­presenterte 7. januar i år Helse- og omsorgs­departementets handlingsplan for å ­redusere antibiotikabruken i Norge med 30 prosent innen utløpet av 2020. Der ble det blant annet bevilget fem millioner kroner i 2016 øremerket dette arbeidet.

«Fortsetter dagens utvikling med økende antibiotikaresistens, kan vi om kort tid komme i en situasjon der infeksjonsrisikoen ved å gjennomføre standard­operasjoner som keisersnitt, hofteoperasjoner og ­hjertekirurgi blir for stor. En slik utvikling vil få store konsekvenser for nordmenns helse. Arbeidet mot antibiotikaresistens må derfor prioriteres høyere i helsetjenesten», står det å lese i handlingsplanen.

Her vil fastlegene få en viktig rolle i å forskrive mindre antibiotika. Rapporten «Reseptregisteret 2011–2015» fra Folkehelseinstituttet viser allikevel at innsatsen må skjerpes for å nå målsettingen om 250 resepter per 1000 innbyggere innen 2020. Foreløpig har tallet kun sunket fra 450 resepter i 2012 til 390 i 2015.

Veien mot målet

En felles erklæring og en handlingsplan er allikevel ikke nok for å redusere utviklingen av multiresistente bakterier. Den praktiske tilnærmingen til å løse problemet er også til stede, ifølge LMI.

— AstraZeneca, Bayer, GSK, MSD, Roche og Otsuka er LMI-medlemmer som er aktive med forskning på nye antibiotika. I tillegg jobber nå flere bedrifter som GSK, Janssen, MSD, Novartis, Pfizer og Sanofi med vaksiner som reduserer bruk av ­antibiotika. Av norske SME-bedrifter (små og mellomstore bedrifter, red.anm.) jobber Lytix Biopharma med antibiotikaresistens, forteller kommunikasjonssjef Snipstad.

Nettopp vaksiner er et tiltak det ­satses mye på for å forhindre at bruken av ­antibiotika øker. Og en bransje som ikke er rettet mot mennesker, har ifølge ­administrerende direktør i LMI Karita ­Bekkemellem kommet lenger enn mange andre.

— Antibiotikaresistens er foreløpig et begrenset problem i Norge, men man ser likevel at bruken øker mer enn omfanget av infeksjonssykdommene skulle tilsi. Både i helsevesenet og i landbruket ser vi et overforbruk, mens havbruksnæringen er et eksempel til etterfølgelse. Her er ­forbruket av antibiotika redusert med 99 prosent siden 1987. I stedet vaksineres fisken for å forebygge sykdom. Det bidrar til en friskere fisk, redusert bruk av antibiotika og et bedre havmiljø, sier hun.

Karita Bekkemellem, LMI
VAKSINELØSNING: LMIs administrerende direktør Karita Bekkemellem mener helsevesenet og landbruket må se mot havbruksnæringen, som har redusert antibiotikabruken med 99 prosent siden 1987. Foto: LMI

LMIs medlemsbedrifter har ifølge ­organisasjonen også engasjert seg i flere europeiske forsknings- og utviklings­program der ulike samarbeidsmodeller og insentiv­mekanismer mellom det ­offentlige og ­industrien ses nærmere på. Et av de ­sentrale prosjektene er New Drugs for Bad Bugs (ND4BB), som også drives av IMI. Programmet har sju prosjekter som skal dekke alle områder av utviklingen av antibiotika. Dette inkluderer forskning på mekanismene som fører til at bakteriene blir resistente, oppdagelsen av nye antibiotika, utviklingen av nye antibiotikamedisiner og innsikt i den økonomiske forvaltningen. 

— IMI-programmet New Drugs for Bad Bugs er et enestående samarbeid ­mellom industri, akademia og bioteknologi­organisasjoner for å kjempe mot resistens­utviklingen og finne nye løsninger. Det samme gjelder IMI-prosjektet DRIVE-AB (Driving reinvestment in research and development and responsible antibiotic use), forteller Bekkemellem.

Kommunikasjonssjef Snipstad informerer også om annen norsk innsats på feltet.

— Det er også norske forskere sammen med AstraZeneca, Roche, Pfizer, Astellas og Sanofi i DRIVE-AB.

Ser på ulike modeller

Sistnevnte er et prosjekt bygd opp av 16 offentlige og sju private samarbeids­partnere fra 12 ulike land, og finansieres av ­Innovative Medicines Initiative, som drives av EU gjennom den europeiske organisasjonen for legemiddelindustrien (EFPIA). DRIVE-AB jobber med å utvikle nye ­økonomiske modeller der insentiver skal bidra til oppdagelse og utvikling av nye antibiotika.

John-Arne Røttingen er direktør for ­smittevern, miljø og helse ved Folkehelse­instituttet, og er aktiv i prosjektet DRIVE-AB. Han forteller at de involverte i prosjektet har vurdert en rekke ulike tilnærminger til hvilke insentivordninger som vil gi størst effekt.

— Den vanlige tilnærmingen ville vært å enten øke verdivurderingen og prisingen av antibiotikaene eller forlenge patentperioden, noe som ville gitt en forlenget «premium ­pricing». Men de fleste analyser viser at det ikke vil ha tilstrekkelig effekt på nåverdi­vurderingene. I tillegg er det krevende å prise antibiotika på høyt nivå, ettersom det ofte er snakk om kortvarige behandlinger, og at det er legemidler som konkurrerer mot allerede billig medisin. Det er i tillegg ­krevende i forhold til tilgjengelighet for grupper som har særskilte behov, forteller Røttingen til NFT.

John-Arne Røttingen, FHI
ULIKE MODELLER: Divisjonsdirektør John-Arne Røttingen ved Folkehelse­instituttet mener det er flere ulike måter å innføre insentivordninger, slik at det skal bli mer attraktivt for legemiddelindustrien å satse på utvikling av nye antibiotikatyper. Foto: Universitetet i Oslo

Basert på disse vurderingene vurderer nå prosjekter som DRIVE-AB nye former for insentiver. 

— Vi ser i praksis på modeller der man betaler mer direkte for innovasjonen i nåtid, så ikke alle inntekter baseres på salg i ­markedet. Ulike modeller og tilnærminger er vurdert, sier Røttingen, som opplyser at de blant annet ser på en løsning kalt ­«Market Entry Rewards».

— Det er enten en høy engangssum eller en tjenesteavtale for nye antibiotika som det er store folkehelsebehov for. Greier et firma å levere et produkt ut fra en produkt­s­pesifikasjon, kan man få én stor engangs­utbetaling. En tjenesteavtale betyr derimot at man gjør en avtale om at firmaet får en viss årlig sum for å levere antibiotika i ­markedet. Det vil gi en sikkerhet og garanti for at man har en portefølje av antibiotika i markedet, forklarer områdedirektøren.

En annen måte å tenke på er et mer direkte offentlig-privat samarbeid, der­ ­firmaene og det offentlige deler på risikoen det er å utvikle et nytt antibiotikum.

— I dag tar firmaene all risiko, men sitter også igjen med all profitten hvis de lykkes. Modeller der man deler risiko og profitt kan struktureres i egne prosjekter, men det kan også gjennomføres ved milepæls­utbetalinger i et innovasjonsløp. Man kan for eksempel få en viss sum ved gjennomføring av prekliniske utprøvinger, og en ny sum dersom man har kommet til en ny fase. En slik ordning vil sørge for finansieringen av innovasjonen tidligere, sier Røttingen.

LMI-sjef Karita Bekkemellem under­streker at det både nasjonalt og internasjonalt i alle fall er enighet om én bestemt ting.

— Utvikling av nye antibiotika er et ­felles ansvar mellom det offentlige og det ­private, altså mellom myndigheter og industri.

(Publisert i NFT nr 5/2016 side 6-8)