Tirsdag formiddag samlet over 80 legemiddelinteresserte fagfolk representanter fra pasientforeninger seg på Grand Hotel i Oslo sentrum for å diskutere prioriteringer i forhold til legemidler. Det helsepolitiske møtet ble gjennomført i regi av Norges Farmaceutiske Forening.

Etter en kort introduksjon fra seniorrådgiver Cathrine Klerck Fransson, holdt Foreningens leder Tove Ytterbø et kort inlegg om dagens tema.

— Prioriteringsmeldingen ble offentliggjort på fredag. Legemidler har gått gjennom de klart største endringene. Det er ikke overraskende, da de har fått klart størst oppmerksomhet i mediene. Da er det jo paradoksalt at legemidler  kun står for seks prosent av de totale helsebudsjettet, understrekte Ytterbø, som også la trykk på at det er viktig å ikke henge seg opp i kun prisene. 

— Det er en enkel kostnad å regne på. Tilgang til personell, ressursbruk, fokus på riktig legemiddelbruk er minst like viktig.

Stortingspolitiker Sveinung Stensland (H) var andremann på talerstolen, og tok for seg kriteriene som vi legger til grunn for prioriteringene som gjøres.

— Stortinget skal ikke bestemme hvem som skal få hva av legemidler. Folket må stille seg bak de kriteriene, sa Stensland, som la til at det allerede før prioriteringsmeldingen skjedde store endringer i legemiddelmeldingen.

— Store deler av det er takket være mange av de dedikerte folkene i salen. Gode prioriteringer sikrer tillit hos pasientene.

Stensland snakket varmt om mulighetene og tryggheten for å få medisinsk hjelp i Norge. Han la allikevel til at det finnes grenser for frihet i behandlingstilbudet.

— Når dine valg og valgmuligheter går utrover andre, og du får og andre ikke får, da er det ikke frie valg. Så det er en forutsetning å kjenne grensen, ellers blir det en alles kamp mot alle. Muligheten og behovene vil alltid overstige ressursene. Har du fått tofeltsvei, vil du gjerne ha firefeltsvei, sa Stensland.

Avslutningsvis skrøt han av å igjen ha fått økt bagatellgrensen fra 25 til 100 millioner kroner.

— Nå kan den nesten ikke lenger kalles en bagatellgrense.

Trygve Ottersen, førsteamanuensis ved institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo, gikk nærmere inn på om prioriteringskriteriene vil gjøre det lettere å velge. På forhånd hadde møteleder Fransson bedt om å få noen fun facts om foredragsholderne, men det hadde ikke Ottersen sendt inn.

— Når man synes prioriteringer er gøy, da er det ikke mye å hente. Det var derfor du ikke fikk noen fun facts, sa han til rungende latter fra salen.

Ottersen mente man må gjøre vurderinger på om kriteriene bør ha en generell eller spesifisert utforming.

— Og det er lett å se hvor kritikken kommer fra avhengig av hvor man plasserer kriteriene på dette rutenettet, sa Ottersen og pekte på presentasjonen sin. 

I tillegg fikk de fremmøtte høre foredrag fra Ånen Ringard i LMI, Peter Brelin i Norsk forening for allmennmedisin, Eva Fosby Livgard fra TNS Gallup, svenske Per Carlsson fra Nationalt senter for prioriteringer ved Linköping universitet, og Ole Aleksander Opdalshei fra Kreftforeningen.

Det tre timer lange møtet ble avsluttet med en paneldebatt der temaet var tilgangen til legemidler uavhengig av betalingsevne, og hvordan dette skal oppnås. Panelet, som hovedsakelig bestod av foredragsholderne, fikk tøffe spørsmål blant annet fra interesseorganisasjonene til HIV-smittede, pasienter med lavt stoffskifte og pasienter med sjeldne sykdommer.

— Vi har sett på dette møtet som en slags «voksenopplæring», og håper dere sitter igjen med noe nytt i dag, avsluttet konferansier Cathrine Klerck Fransson til applaus fra publikum.