Ut med språket!
Skriv tydelig og ha et klart budskap til den du skriver for. Det var gjennomgangstonen under Språkrådets konferanse «Ut med språket!» i Oslo på forsommeren. Akademikere som deltok fikk råd om hvordan man skal nå ut med de gode tekstene og drive formidling på godt norsk. Farmasøyter har kanskje litt å hente?
Rosablogger
Doktorgradsstipendiat i kjernefysikk: Sunniva Rose ønsker gjennom bloggingen sin å lære bort noe viktig til så mange som mulig. Foto: Krisitn Rosmo
— «Forskning viser». En slik måte å si det på inviterer ikke akkurat til dialog og innsikt. Tvert imot – uttrykket brukes ofte for å overføre informasjon og å unngå debatt, påsto professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), Kjell Lars Berge, da han innledet seminaret.
Deling av ny kunnskap forventes
Han mener at å vise til forskning gir troverdighet, men at det ikke respekteres av folk hvis de ikke skjønner hva som er skrevet.
— Også politikere leser forskningsrapporter, og de forventer at de akademiske miljøene deler ny kunnskap med samfunnet, påpekte Berge.
Han presiserte at akademikere må delta aktivt i offentligheten – ikke bare gjennom faglitteratur, artikler og forelesninger, men også gjennom massemedia og sosiale media.
— Jeg synes ikke farmasøyter utmerker seg med spesielt stor
deltakelse i offentligheten, kommenterte professoren i pausen.
— Forskningsformidling på norsk er en del av samfunnsoppdraget til universitetene, bekrefter Anne-Brit Kolstø, leder av Norsk forskerskole i farmasi.
Hun forteller at mange stipendiater føler at presisjonsnivået reduseres når de ikke bruker fagterminologi.
— Derfor er det så viktig med skrivetrening, understreker hun.
Forskerskolens administrative koordinator, Birgit Undem, er utdannet journalist og har bakgrunn innen kommunikasjon.
— Hun hjelper til med å formidle de resultatene stipendiatene oppnår til media, forteller Kolstø i en kommentar til NFT.
Å skrive kunnskapen frem
Forskning og formidling er to sider av samme sak, mener sosialantropolog og professor i henholdsvis medievitenskap og sakprosa ved Universitetet i Bergen (UiB), Anders Johansen.
– I strevet med å skrive når man frem til det faglige innholdet man vil formidle, og språket er faktisk det viktigste vitenskapelige instrumentet. Det er som om kunnskapen blir til idet vi skriver den frem gjennom teksten, forklarte professoren, som selv fikk Språkprisen for fremragende bruk av norsk språk i sakprosa i 2008.
Konserverende
Han mener det kan være skjerpende å velge en annen målgruppe enn «kollegene» når man formidler forskning.
– Da tvinges vi til å se og begrunne forskningen på nye måter, og vi må raskt komme til sakens kjerne. Å skrive for likesinnede og «innvidde» kan virke konserverende, hevdet Johansen.
— «Vi skriver ikke». Det er en holdning som er en del av kulturen i mange fagmiljøer, mener Sunniva Rose, doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved UiO, rosablogger og tidligere danselærer. Etter jordskjelvet, tsunamien og problemene ved Fukushima-kraftverket i 2011 startet hun bloggen «SunnivaRose – om kjernefysikk og forskning og sånn».
Kjernefysikk i rosa drakt
— Jeg er fullstendig meg selv når jeg skriver bloggen, derfor blir det nokså rosa, ironisk og humoristisk, fortalte hun under språkseminaret.
Sunniva Rose opplever at bloggingen gir henne god skrivetrening.
— Jeg lar det gå sport i å skrive så kort og enkelt som mulig om fagfeltet mitt, og samtidig lære bort noe viktig til så mange som mulig. Det «akademiske snobberiet», der det gjelder å vise kolleger hvor vanskelig man kan gjøre det, har jeg ikke noe til overs for, poengterte Rose.
(Publisert i NFT nr. 7–8/2014 side 20.)