F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Ut med språket!

Ut med språket!

Foto: Krisitin Rosmo

Skriv tydelig og ha et klart budskap til den du skriver for. Det var ­gjennomgangstonen under ­Språkrådets konferanse «Ut med språket!» i Oslo på forsommeren. ­Akademikere som deltok fikk råd om hvordan man skal nå ut med de gode tekstene og drive formidling på godt norsk. Farmasøyter har kanskje litt å hente?

— «Forskning viser». En slik måte å si det på inviterer ikke akkurat til dialog og ­innsikt. Tvert imot – uttrykket brukes ofte for å ­overføre informasjon og å unngå debatt, påsto professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), Kjell Lars Berge, da han innledet seminaret.

Deling av ny kunnskap forventes
Han mener at å vise til forskning gir ­troverdighet, men at det ikke respekteres av folk hvis de ikke skjønner hva som er skrevet.

— Også politikere leser forsknings­rapporter, og de forventer at de akademiske miljøene deler ny kunnskap med samfunnet, påpekte Berge.
Han presiserte at akademikere må delta aktivt i offentligheten – ikke bare gjennom faglitteratur, artikler og forelesninger, men også gjennom massemedia og sosiale media.

— Jeg synes ikke farmasøyter ­utmerker seg med spesielt stor
deltakelse i offentlig­heten, kommenterte professoren i pausen.

— Forskningsformidling på norsk er en del av samfunnsoppdraget til universitetene, bekrefter Anne-Brit Kolstø, leder av Norsk forskerskole i farmasi.

Hun forteller at mange stipendiater føler at presisjonsnivået reduseres når de ikke bruker fagterminologi.

— Derfor er det så viktig med ­skrivetrening, understreker hun.

Forskerskolens admini­stra­tive ­koordinator, Birgit Undem, er utdannet journalist og har bakgrunn innen kommunikasjon.

— Hun hjelper til med å formidle de ­resultatene stipendiatene oppnår til media, forteller Kolstø i en kommentar til NFT.

Å skrive kunnskapen frem
Forskning og formidling er to sider av samme sak, mener sosialantropolog og professor i henholdsvis medievitenskap og sakprosa ved Universitetet i Bergen (UiB), Anders Johansen.

– I strevet med å skrive når man frem til det faglige innholdet man vil formidle, og språket er faktisk det viktigste vitenskapelige ­instrumentet. Det er som om kunnskapen blir til idet vi skriver den frem gjennom ­teksten, forklarte professoren, som selv fikk ­Språkprisen for fremragende bruk av norsk språk i sakprosa i 2008.

Konserverende
Han mener det kan være skjerpende å velge en annen målgruppe enn «kollegene» når man ­formidler forskning.

– Da tvinges vi til å se og begrunne ­forskningen på nye måter, og vi må raskt komme til sakens  kjerne. Å skrive for ­likesinnede og «innvidde» kan virke ­konserverende, hevdet Johansen.

— «Vi skriver ikke». Det er en ­holdning som er en del av kulturen i mange ­fagmiljøer, mener Sunniva Rose, doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved UiO, rosablogger og ­tidligere ­danse­lærer. Etter jord­skjelvet, ­tsunamien og pro­blemene ved Fukushima-kraft­verket i 2011 startet hun ­bloggen «SunnivaRose – om ­kjernefysikk og forskning og sånn».

Kjernefysikk i rosa drakt
— Jeg er fullstendig meg selv når jeg ­skriver bloggen, derfor blir det nokså rosa, ­ironisk og humoristisk, fortalte hun under ­språkseminaret.
Sunniva Rose opplever at bloggingen gir henne god skrivetrening.

— Jeg lar det gå sport i å skrive så kort og enkelt som mulig om fagfeltet mitt, og samtidig lære bort noe viktig til så mange som mulig. Det «akademiske snobberiet», der det gjelder å vise kolleger hvor vanskelig man kan gjøre det, har jeg ikke noe til overs for, poengterte Rose.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2014 side 20.)


Kristin Rosmo

Les flere av mine artikler.

Kristin Rosmo er frilansjournalist og utdannet farmasøyt.


Rosablogger

Doktorgradsstipendiat i ­kjernefysikk: Sunniva Rose ønsker gjennom bloggingen sin å lære bort noe viktig til så mange som mulig. Foto: Krisitn Rosmo