Tekst: Gro Rugseth, stipendiat, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

Epidemien søkes bl.a. forklart ved de store forandringene i folks arbeids- og dagligliv som har funnet sted. Disse forandringene skyldes delvis at teknologi har erstattet kroppsarbeid og at tilbud og tilgang til mat i vår del av verden er sterkt økende. Samlet sett blir disse forholdene ofte fremstilt som mulige årsaker til at folk blir tykkere. At det identifiseres flere overvektige personer i dagens samfunn, stiller både politikere, helsemyndigheter, behandlere og de overvektige selv overfor store utfordinger. Som andre epidemier, forstås også overvekt som både en personlig helserisiko og noe som kan true den fremtidige folkehelsen.

En selvforskyldt tilstand?

Jeg vil hevde at selv om økt forekomst av overvekt forklares i lys av endrede, strukturelle betingelser i folks liv, står en innenfor dagens forskning og ekspertdiskurser i fare for å plassere ansvaret for å bli og å være overvektig på personen selv. Det knyttes til folks såkalte valg av livsstil, som et resultat av dårlig selvkontroll og at folk mangler adekvat kunnskap om trening og kosthold. I det siste har myndighetene, helsepolitikere og forskere foreslått at å kontrollere eller overvåke kroppsvekten kan være et virkemiddel for å kunne bekjempe denne epidemien. Det synes å være etablert en slags enighet om at det å gjeninnføre regelmessig veiing av barn og unge kan være avgjørende for å oppnå varig vektreduksjon hos den enkelte. Samtidig viser forskning på behandlingsopplegg hvor veiing av deltakerne er sentralt, at målet om varig vektreduksjon i liten grad oppnås. Selv om dette kan dokumenteres, hevder enkelte forskningsmiljøer at det å ha epidemiologiske data vil medvirke til at vektutviklingen i befolkningen kan følges over tid, og at slike data er nødvendige for å kunne oppdage og gripe inn overfor enkeltpersoner som vurderes å være i faresonen for å utvikle overvekt og fedme.

Opplevelse av egen vekt

La oss se nærmere på utgangspunktet for dette perspektivet på vekt og veiing. En side ved det å overvåke befolkningens vekt er at helsemyndigheter da vil kunne få uttrykk for personers vekt som en målbar størrelse. Kroppsvekten kan på denne måten representeres av tall på en skala. Tallene kan videre inngå i nye skalaer som kan uttrykke fenomener som kroppsmasseindeks, fettprosent osv. Så har vi den andre siden av vekt, som jeg arbeider med i prosjektet Overvekt som livserfaring: Her er forskningsinteressen først og fremst å undersøke hvordan vekt oppleves. Som personlig erfaring antas det i prosjektet at folks opplevelse av egen kropps størrelse og vekt inngår som en av forutsetningene for det å gjøre erfaringer overhodet. Særlig er opplevelsen av kroppens størrelse og vekt noe som får betydning for hvordan den enkelte opplever verden rundt seg, andre mennesker og seg selv. Jeg har i dette prosjektet fått et omfattende materiale som viser at både egen opplevelse av vekt og det å bli veiet av andre er svært ladede og sårbare situasjoner.

Tåler ikke veiing

I intervjuer som inngår som en del av datainnsamlingen i prosjektet, uttrykker flere overvektige at de ikke liker veiing, at de nærmest ikke tåler det. Selv om mange uttrykker seg svært negativt om det å bli veiet, forteller de at de allikevel ikke har nektet å gå på vekten i sammenheng med vektbehandling. Når veiing er en del av en rutine eller inngår i et behandlingsopplegg «velger» folkå delta. Jeg har også materialet der erfaringer med å veies uttrykkes som noe nyttig. Både overvektige og behandlingspersonell hevder dette. Det de særlig fremhever som en nyttig side ved veiing er at det er nødvendig for å holde motivasjonen oppe og at veiing er avgjørende for å oppnå gode resultater.

Sviktet av helsetjenesten

Det å veie seg eller bli veid, som et konkret tiltak rettet mot den enkelte, viser seg altså å ha ulike betydninger, når informantene snakker om det i intervjuer. Jeg har imidlertid flere typer data og har blant annet vært observatør på vektreduksjonsbehandling og fulgt med når veiing foregår. I disse situasjonene kommuniseres det helt forskjellig om vekt avhengig av om en person har gått opp eller ned i vekt. Når en person har gått ned i vekt feires det gjennom positiv kommentering, anerkjennende blikk og smil. Dersom en person har gått opp eller vekten står stille, blir kommenteringen mer skjerpende, litt bedrøvet og trist, for eksempel «ja, ja, du får bare stå på» eller «det er ikke godt å si hva du gjør galt». Det å føle seg «redusert til sin målte vekt» er en vanlig erfaring. I slike tilfeller føler informantene seg sviktet av helsetjenesten. De ønsker seg omsorg, men møter kontroll og overvåking. At de viser frem sårbare opplevelser gjør det tydelig at vekt også merkes som noe mer enn bare målte kilogram.

Mitt bidrag her har vært å få frem at opplevelsen av vekt, og det å forstå vekt utelukkende som en målbar størrelse, er to ulike perspektiver. En viktig erfaring er det negative som åpenbart er forbundet med opplevelsen av at kroppen, dens størrelse og vekt, blir gjort til gjenstand for eksplisitt vurdering og påpeking. Det at veiing bare handler om målbare størrelser og tall på en skala problematiseres av mitt materiale.

Lange «slankekarrierer»

Teoretisk og etisk sett mener jeg det er viktig at helsemyndigheter, i den iveren etter å gjeninnføre veiing som vi nå ser, må være klar over risikoen for å forvalte et syn som ikke tillegger personen verdi utover sin egen målte vekt. Den som veier for mye blir plukket ut, kategorisert som for tykk og anbefalt vektreduksjon gjennom de samme programmene som har vist seg å ikke ha effekt. Målet er bedre helse gjennom redusert vekt. Det er like gjerne starten på lange slankekarrierer, ja hele livsløp med gjentatte slankeforsøk. Det er ikke nødvendigvis helsefremmende. Ved å bygge behandling av overvektige mennesker på deres målte vekt risikerer man å begå en grunnleggende feil.

(Publisert i NFT nr. 12/2007 side 20.)