Prioritering i utdanningen: Hvordan ruster vi ­ fremtidens farmasøyter?

Thrina Loennechen (f. 1952) er utdannet cand.pharm. med doktorgrad fra 1983. Hun er professor i farmakologi og instituttleder. Kjell H. Halvorsen (f. 1977) er utdannet cand.pharm. med doktorgrad fra 2012. Han er førsteamanuensis og praksiskoordinator. Begge er ansatt ved Institutt for farmasi (IFA), Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø (UiT) – Norges arktiske universitet.
 

Bakgrunn 

I Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i ­pasientens helsetjeneste – Melding om ­prioritering, står det at «I pasientens helse­tjeneste skal hver enkelt ha likeverdig ­tilgang til helsetjenester» (1). 

Tilgangen på farmasøytiske tjenester har i årenes løp vært ulikt fordelt. De ­politiske ­vurderingene og prioriteringene som ble foretatt ved oppretting av farmasi­studiene i Tromsø, Bergen, Namsos og Trondheim har vært viktige og riktige i arbeidet mot flere, bedre og nasjonalt dekkende farmasitjenester. 

Det har skjedd store forandringer innen norsk farmasi de siste 25 år. Spesielt har vi sett dette innenfor apotektjenesten, med en dobling av antall apotek bare de siste 15 år. Hva de neste 15 årene vil bringe av endringer vet vi ikke, men at vi vil se forandringer innen apotekdrift, spesielt med tanke på distribusjon og logistikk, samt utvikling av helsetjenester som i større grad ­inkluderer farmasøyten som legemiddelekspert, er rimelig sikkert (2, 3). 

Individtilpasset terapi er i stadig utvikling ved ulike sykdomstilstander. Resultatene som nylig ble presentert fra Medisinstart-­studien viser at utvikling av farmasøytiske rådgivnings­tjenester både gir helsegevinst og er økonomisk ­lønnsom (4). Kunnskap om riktig antibiotikabruk – nasjonalt og globalt – er essensiell for å minimalisere resistensutvikling og for å unngå at vi «går tom for antibiotika» (5). Etablering av nytt regionalt PET-senter i Tromsø ­minner oss om ­viktigheten av å ivareta utviklingen av områder innen legemiddelteknologi og biofarmasi. 

Farmasiutdanningene må ha tilfreds­stillende kvalitet

Da vi utviklet en «3 + 2-modell» for farmasi­utdanning i Tromsø, fokuserte vi på at ­bachelorkandidatene skulle få et godt ­grunnlag for å kunne gå ut i arbeidslivet som reseptarfarmasøyter med fokus på apotektjenester. Samtidig var det viktig at de skulle få et godt grunnlag til å gå videre i et masterprogram. Trening i kommunikasjon og terapiveiledning var viktig i begge programmene. 

I det Nasjonale profesjonsrådet for utdanning og forskning innen farmasi har vi de siste årene hatt mange og lange diskusjoner om hvorvidt det bør være en felles «3 + 2-modell» for farmasiutdanningen i Norge. Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Oslo og Akershus, Nord universitet (tidligere Høgskolen i Nord-Trøndelag) og Norges ­teknisk-naturvitenskapelige ­universitet arbeider nå sammen om en slik modell. Ved Universitetet i Bergen og ­Universitetet i Oslo har man av ulike ­årsaker beholdt det fem­årige integrerte studie­programmet i farmasi. 

Det positive med slike arbeidsprosesser er ­diskusjonene angående hvilken kompetanse farmasøytiske kandidater på de ulike nivåene skal inneha og hva studiene bør inneholde (fag, pedagogikk, praksis) for at kompetansen skal oppnås. Kanskje var diskusjonene om hva som er tilfreds­stillende kvalitet og hvordan kvalitet skal måles, de vanskeligste. Samarbeid vi har om veiledning, sensur og karakter­setting på tvers av institusjonene, er viktige momenter for å holde samme nivå. Det er heldigvis slik at selv om vi kan være uenige på enkelte punkter, evner vi godt å samarbeide. Det er positivt at utdanningene sammen i regi av profesjonsrådet for utdanning og forskning innen farmasi, har definert det vi mener bør være de overordnede lærings­utbyttebeskrivelsene for henholdsvis bachelor- og masterkandidater i farmasi, det vil si hvilken sluttkompetanse kandidatene skal ha. Eksterne representanter fra Apotekforeningen, Norges Farmaceutiske Forening, Legemiddelindustrien (LMI) og Statens ­legemiddelverk som også deltar på profesjonsrådsmøter, har gitt sine tilbakemeldinger. Vi har også diskutert oss frem til en enighet om faglig innhold og omfang som må dekkes for at lærings­utbyttet for bachelorgraden skal kunne oppnås. Vi tror slike diskusjoner er, og vil være, avgjørende for at utdannings­institu­sjonene skal kunne uteksaminere ­farmasøytiske kandidater med ­relevant utdanning og tilfredsstillende kvalitet. Det er også ­nødvendig å sette en nasjonal standard for bachelorkandidatene, dersom vi skal ha mobilitet av bachelor­­k­andidater fra en institusjon til en annen for videre masterløp. 

Utdanningene må være relevante i forhold til samfunnets behov

Samfunnets behov for helsetjenester, ­herunder farmasøytiske tjenester, er i ­endring. Utdanningene har kanskje ikke alltid vært ute med «sine følere» og spurt seg «er vi i takt med verden utenfor?».

For at utdanningene vi tilbyr skal være relevante i forhold til samfunnets behov, er det helt essensielt at institusjonene er i dynamisk kontakt med praksisfeltet som skal motta kandidatene våre. Det bør ­jevnlig diskuteres hvilke fagområder som bør prioriteres innen studieprogrammene, hva som skal være innholdet i praksis­studiene, og hvordan praksisoppholdet skal ­kvalitetssikres. EU-direktivet stiller krav til apotekpraksis og omfanget av dette, men det er flere aktuelle læringsarenaer for farmasi­studenter, for eksempel sykehusavdelinger, sykehjem, legekontor og industri. Stortingsmeldinger og forskning peker på behov for farmasøytiske tjenester på apotek så vel som i spesialist- og kommunehelsetjeneste.

Et stort nasjonalt utviklingsprosjekt, gjennomført på oppdrag fra Kunnskaps­departementet (KD) i perioden 2014–2015, det såkalte «Praksisprosjektet», omfattet alle helse- og sosialfaglige profesjons­utdanninger, og bekreftet generelt behovet for tydeligere og bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet (6). Når det gjelder farmasi, har det vært et godt samarbeid mellom Apotekforeningen og utdanningsinstitusjonene med tanke på fordeling av praksisplasser i ­apotek. Vi har ved flere anledninger diskutert både innhold, kvalitet og kvalitetssikring av praksis­oppholdet. Det bør være et kvalitetsstempel for et apotek at de besitter kompetansen som gjør dem til en ettertraktet læringsarena.

Utdanning til morgendagens helsetjeneste

Et viktig element når de nye farmasi­programmene i Tromsø ble etablert, var å unngå «silotenkning». Man så behov for å sikre overføringsverdi mellom de ulike fagene som ble undervist innen studie­planene, men det var også viktig å skape arenaer for tverrprofesjonell samarbeidslæring. Institutt for farmasi i Tromsø ligger under Det helsevitenskapelige fakultet, og farmasi-, så vel som medisin- og helsefagbyggene, henger fysisk sammen med hverandre, og med Universitetssykehuset  Nord-Norge (UNN). Den organisatoriske og den fysiske nærheten mellom disse enhetene legger til rette for både forsknings- og undervisningssamarbeid, i tråd med fremtidens behov, noe vi utnytter og søker å utvide. Dette gjelder ikke bare klinisk ­farmasi og farmakologi, men også områder som biofarmasi og legemiddel­teknologi, ­mikrobiologi og ­legemiddel-/analytisk kjemi. 

Samhandling er satt på dagsorden­en i norsk helsevesen. Økning i andelen eldre gjør at behovet for kvalifisert ­helse­personell øker, og man utfordres stadig til nytenkning for å møte fremtidens behov. Det samme må man gjøre i utdanningene. For å ­forberede studentene på å møte morgendagens ­utfordringer gjennomf­ører alle helse­­­fag­studenter ved UiT, ­herunder farmasi­studentene, et felles emne ­(HelFel,10 stp) det første semesteret i ­studieplanen (7). Her danner man et grunnlag for tverr­profesjonell samarbeidslæring og ­samarbeid med ­praksisfelt. Bachelor­studentene i ­farmasi ved UiT har også ­allerede det første semesteret et eget ­farmasi grunnemne der de introduseres for mulige yrkesroller på henholdsvis bachelor- og masternivå. Blant annet sender vi alle studentene ut i apotek en dag, slik at de skal få et innblikk i hvordan apotektjenesten er og hvordan ­helsepersonell i apotekene ­jobber. Tilsvarende utplasserer vi nå våre 3. års studenter to halve dager i sykehus­avdeling for å gi dem kjennskap til ­pasientflyt, organisering og legemiddelhåndtering i sykehus. Disse pasientene treffer man så igjen i apotekpraksis. Utdanning til en helseprofesjon krever gode ­kommunikasjonsevner og god evne til å søke opp og vurdere ny informasjon. Dette er ferdigheter som trenes og evalueres i de fleste av emnene. 

I bachelorprogrammet i farmasi ­arbeides det mye kasusbasert (problembasert læring), både i farmakologi- og farmakoterapiundervisningen. I det siste emnet før ­studieopphold i praksis, ­introduseres Integrated Medicines Management (IMM)-modellen hvor man fokuserer på lege­middelsamstemming, legemiddelgjennom­ganger og legemiddelinformasjon til pasientene. Allerede på dette stadiet ­introduseres pasientsamtaler. Vi mener dette er en viktig trening i forberedelsen av senere kommunikasjon med pasienter både ved sykesengen og i apotek.  

I masterprogrammet følges undervisningen i farmakoterapi og klinisk farmasi opp med et avansert emne i klinisk ­farmasi. I løpet av en periode på sju uker har ­studentene praksis ved ulike avdelinger to dager per uke. I løpet av denne perioden foregår det også tverrfaglige prosjekter, som i første omgang har involvert ­farmasi og sykepleie, men som etter hvert vil ­bygges ut til å ­involvere medisin og andre helse­profesjonsstudenter. I tillegg møter studentene på sykehuset flere kategorier helsepersonsonell og diskuterer terapi med disse der det er relevant. 

Som en oppfølging av Samspillsmeldingen (8) ble det etter oppdrag fra KD og i Universitets- og høgskolerådets regi i 2015 utført et prosjekt, «Felles innhold». Rapporten som ble utarbeidet la frem et forslag til hva som kan være et minste felles multiplum av kompetanse for helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger, og presenterer flere gode ideer og eksempler på tverrprofe­sjonelle samarbeidssituasjoner.

På UiTs campus og i tilknytning til ­Universitetssykehuset (UNN) bygges det nå i regi av Tromsø kommune et Helsehus som skal stå klart i løpet av 2017 (9). Bakgrunnen for bygget er samhandlingsreformen og nye oppgaver i kommunen. ­Helsehuset skal ha 69 senger med ­funksjoner som for eksempel akutte ­døgnplasser, ­senger for lindrende behandling, og rehabilitering og ettervern for pasienter med rus og ­psykiske lidelser. Huset vil også romme ­arealer for tverr­profesjonell ­sam­arbeidslæring for ­helseprofesjonsstudenter. ­Institutt for ­farmasi har også meldt seg på det fremtidig samarbeidet her og inngår som en naturlig del av Helsefakultetets tverr­profesjonelle arbeidsgruppe. 

Prioriteringer

Prioritering i helsevesenet innebærer store utfordringer, men vil alltid være nødvendig. Prioriteringer gjøres med bakgrunn i samfunnets behov og er avhengig av tilgjengelige ressurser. For utdanningsinstitusjonene og det enkelte studieprogram vil prioriteringer alltid være nødvendig, både når det gjelder ressurser til utdanning ­versus forskning, hvilke fagområder som skal ­prioriteres i omfang, og hvor det skal tilføres ressurser. Målet er å utdanne farmasøytiske ­kandidater med en slutt­kompetanse som dekker behovet for dagens og morgen­dagens farmasøyter. 

Derfor må vi til enhver tid spørre oss og «samfunnet for øvrig»: Hvordan gjør en farmasøyt mest nytte for seg? Er det i møte med pasient/pårørende på apotek, i spesialisthelsetjenesten ved sykesengen, i primærhelsetjeneste/kommune­helse­tjen­este, i legemiddelproduksjon for å sikre nasjonal tilgang på legemidler, i forskning og på «jakt etter nye antibiotika og midler mot kreft» eller er det som legemiddel­rådgiver ved datamaskinen, interaktivt på nett med pasientene?

Skal vi være samfunnsrelevante, må vi være fremtidsrettede. Tar vi inn nye ­elementer i utdanningene, må andre nedprioriteres eller tas ut. Vi må til enhver tid vurdere hva ­kandidatene skal ha av kunnskaper, ferdigheter og ­generell kompetanse i det øyeblikket de uteksamineres, og hva de kan finne ut av selv og lære seg i ­etterkant. Vi må gi kandidatene våre tilstrekkelig med verktøy til å møte forskjellige yrkes­roller etter endt studietid. 

Det vil hele tiden være et spørsmål om et treårig, femårig, eller et sju–åtteårig løp (med doktorgrad) er tilstrekkelig til å møte ­samfunnets behov. 

En mulig strategi for å møte fremtidige behov kan være en arbeidsdeling mellom ­utdanningsstedene. Arbeidsdelingen kan gå på å utdanne kandidater med noe ulik profil som alle på hver sin måte møter samfunnets behov, og til sammen utgjør en helhet. En annen mulighet er å dele undervisnings­materiale og lage felles­emner (eksempelvis digitale læringsressurser), slik at kostnadene til undervisning for hver ­institusjon kan holdes på et visst nivå selv om undervisningstilbudet utvides.

Konklusjon

Farmasiutdanning må ha høy kvalitet og være fremtidsrettet i takt med samfunnets behov. Det vil derfor være viktig å ha kontinuerlig kontakt mellom utdanningsinstitusjonene og det potensielle arbeidsmarkedet. Praksisfeltet er viktig som læringsarena, samtidig som vi må sørge for at våre ­kandidater er forberedt på en kontinuerlig endring av yrkesrollen.

Prioriteringsdebatten vil til enhver tid også ramme universitetene og vil være viktig for å utvikle farmasien i tråd med samfunnets behov for kompetanse.
 

Referanser

1. Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering.

2. Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldin­gen. Riktig bruk – bedre helse.

3. Meld St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Samspill i praksis. (Samspillsmeldingen).

4. Medisinstart-studien.
www.apotek.no/medisinstart.

5. UiT Norges arktiske universitet. Får 1,8 millioner euro til forskning på antibiotikaresistens.
https://uit.no/nyheter/artikkel?p_document_id=494487&p_dim=88108

6. Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning: Praksisprosjektet 
www.regjeringen.no/contentassets/86921ebe6f4c45d9a2f67fda3e6eae08/praksisprosjektet-sluttrapport.pdf

7. HEL-0700 Felleskurs Helsefakultetet – 10 stp (https://uit.no/utdanning/program/281335/farmasi_-_bachelor);(https://uit.no/utdanning/emner/emne?p_document_id=465205)

8. Felles innhold i de helse- og sosialfaglige utdanningene. www.uhr.no/documents/ferdig_rapport­_Felles_innhold_290515_1500.pdf

9. Helsehuset i Tromsø.
www.skanska.no/no/media/pressemeldinger/visa-pressemeldinger/nid=BabLSnNH