Detaljist med overblikk

Blant en så strukturert og kvalitets­bevisst gruppe som farmasøyter er det ­morsomt å registrere at studievalget for svært mange var en tilfeldighet. Slik var det også for Eirik Torheim da døren til Tranberg ­videregående skole i Gjøvik slo igjen for siste gang.
— Jeg hadde aldri noen klar idé om hva jeg skulle bli når jeg ble stor, og valget av farmasi var nok litt tilfeldig. Etter at jeg skjønte hva farmasifaget handlet om var imidlertid valget klart, forteller han.
Usikkerheten satt nok i flere av hans ­medstudenter, og flere valgte med tiden å søke seg over på medisin.
— På et tidspunkt vurderte jeg å gjøre det samme, men jeg liker å gjennomføre ting og valgte derfor å stå løpet ut. Den medisinske delen har imidlertid alltid interessert meg. Innen for eksempel kjemi kan man ofte sette to streker under svaret, selv om dette selvfølgelig er en sannhet med modifikasjoner. Slik er det ikke med menneskekroppen, og det finner jeg svært fascinerende.
Unge Torheim søkte på medisin to ganger etter farmasistudiet, og kom inn på studiet begge gangene – noe som jo er en smal sak når man har samlet studiepoeng i fem år.
— I første omgang var det førstegangs­tjenesten som stoppet meg fra å begynne. Den andre gangen valgte jeg å gå videre med en doktorgrad i stedet. Det hører nok med til historien at det aldri har fristet meg å jobbe som lege, det er faget som har interessert meg. I sum viser vel det at jeg traff rett beslutning.

Vi lurer på hvor motivasjonen for å søke videre faglige utfordringer kom fra?
— Den har jeg hatt siden barneskolen. Jeg hadde en veldig dyktig klasseforstander i disse årene, hun skjønte tidlig at jeg var en flittig elev og sørget alltid for å fylle på med nye oppgaver når jeg hadde gjort meg ferdig med pensum. Men jeg liker også å bryne meg på andre arenaer. Førstegangstjenesten avtjente jeg som operativ farmasøyt ved forsynings­enheten i Bardufoss, og det var forfriskende å prøve seg på ukjent territorium. Jeg hadde ansvar for et fullt utrustet feltapotek og et lag på fem soldater som jeg lærte opp i forsyning av legemidler og medisinsk materiell. I tillegg var jeg ansvarlig for troppens fysiske fostring, ettersom jeg var den eneste av befalet som jublet ved muligheten til å trene i ­arbeids­tiden. Stillingen ble opprettet i forbindelse med ­Norges engasjement i Afghanistan, og det var en veldig spennende og interessant tjeneste. Etter endt tjeneste ble jeg spurt om å reise ut, men da hadde jeg allerede bestemt meg for å gå videre med forskningen.
Det var gleden av å fordype seg som skulle føre farmasøyten videre.
— I løpet av førstegangstjenesten skrev jeg en artikkel fra hovedfaget, som ble ­publisert. På hovedfaget satte jeg stor pris på ­muligheten til å fordype meg i ett ­spesifikt tema. Tilsyne­latende små forskjeller kan bety mye i den store sammenhengen, og det er noe man raskt lærer seg å verdsette som forsker. Hovedfaget var på Wegeners granulomatose, og jeg studerte immuneffekter av en behandling for denne sjeldne sykdommen ved Institutt for indre­medisinsk forskning på Rikshospitalet. Sykdommen forløper i bølger hvor man behandler toppene, og jeg behandlet immunceller fra pasientenes blodprøver in vitro med legemiddelet i ulike doser. Dette var et spennende arbeid, og jeg håpet først å kunne fortsette i samme spor, men det var detikke midler til.
Dermed måtte Torheim søke andre steder, men mens vi er inne på utdanning avviker vi litt fra «sendeplanen», og ber om Torheims betraktninger rundt innføring av 3 + 2-modellen på farmasistudiet.
— Som enkelte kanskje kjenner til hadde vi, da jeg var leder i NFFs studentkrets, et kontroversielt forslag som ble behandlet i representantskapet. Dette gikk ut på å skille cand.pharm.er og reseptarer i foreningen for å synliggjøre at dette er to forskjellige grupper. Mange utenforstående er ikke klar over denne nyansen, fordi begge grupper omtales som ­farmasøyter. Jeg har ingenting imot reseptarer, og jeg synes som regel de gjør en god jobb, men jeg mener det ville være en styrke for farmasien som profesjon dersom man kunne tydeliggjøre at farmasøytene stiller på samme nivå som legene. Den største fordelen med en 3 + 2-modell, slik jeg ser det, vil derfor være at det blir lettere for studentene å gå løs på de to siste årene med masterutdanning.
Farmasøyten mener det dreier seg om mer enn utdanning og utdanningsnivåer.
— Man må ha motivasjon for å gjøre en god jobb i apotek, og her tror jeg reseptarer kan ha en fordel ved at de er mer innstilt på å ha ­apoteket som arbeidsplass fra starten av. Som master i farmasi har du mange andre ­muligheter som kanskje virker mer forlokkende, og noen vil nok derfor se på apotek som en «plan B».
— Ser du noen ulemper ved å innføre 3 + 2?
— Det kommer an på øynene som ser. For aktørene i apotekbransjen kan nok det nye studieløpet være en fordel. Reseptarer, eller bachelorer, byr på billigere arbeidskraft i en presset apotekøkonomi enn hva mastere gjør. Faglig er det best om så mange som mulig fullfører masteren, det vil bidra til å synliggjøre profesjonen. Masterstudiet gir også ­anledning til å gå dypere i farmakologien, noe jeg mener er en fordel – også i apotek. Man må fortsette å utvikle apoteket som faghandel slik at både arbeidstaker og arbeidsgiver opplever ­masterutdanningen som en god investering.

Skal flere mastere ha sitt daglige virke i apotek, forutsetter det betalte tjenester, ifølge Torheim.
— I disse dager arbeider vi med å få på plass oppstartsveiledning som en ny tjeneste i apotek, etter mønster fra New Medicine Service i England. Dette er en bransje­felles satsing som vi håper skal munne ut i en landsdekkende tjeneste. Tjenesten er ­beregnet på oppfølging av pasienter med kroniske ­lidelser som skal starte opp med forebyggende legemiddelbehandling.
Et forprosjekt er nylig avsluttet, og ­sam­tidig venter man på en avgjørende rapport fra ­England hvor deres praksis nå evalueres etter to år.
— Den engelske tjenesten er etablert med utgangspunkt i forskning som dokumenterer nytten av slik oppfølging, og som antyder at tjenesten i sum vil gi økonomisk gevinst for helsevesenet. Nå avventer engelske ­helsemyndigheter en omfattende evaluering av tjenesten før de eventuelt beslutter å ­forlenge finansieringen av den. Prinsippet for tjenesten innebærer at man i tillegg til vanlig ­reseptutlevering og veiledning gjennom­fører to samtaler med pasienten når han eller hun har startet på medisinene – den første etter en til to uker, og den neste etter tre til fem uker. Dette gir pasienten anledning til å bli kjent med ­legemiddelet, og farmasøyten kan gi informasjon og veiledningbasert på de ­problemstillingene som er aktuelle for vedkommende pasient. Informasjon som gis om et nytt legemiddel pasienten ikke kjenner vil ha mye vanskeligere for å sette seg, noe man ser igjen ved at så mange som 30–50 prosent av disse pasientene ikke bruker legemidlene sine riktig.
I denne tjenesten er det ofte enkle råd ­knyttet til å sikre etterlevelsen av behandlingen som skal til. Det kan for eksempel være å ­veilede dersom pasienten opplever bivirkninger, eller om han eller hun synes det er vanskelig å huske å ta medisinen.
— Dette er en tjeneste som fint kan ­utføres av både bachelorer og mastere. På sikt kan man imidlertid se for seg mer omfattende ­tjenester, hvor det å ha en masterutdanning i bunnen blir viktigere.

Der hopper vi inn i det planlagte ­programmet igjen, og tar opp tråden der Torheim tok fatt på doktorgradsarbeidet.
— Det ble tid til en tre måneders rundreise i Sør-Amerika før jeg endelig tok fatt på ­doktorgradsarbeidet våren 2005. Jeg fikk anbefalt av to medkullinger å søke meg til _Bioteknologisenteret ved Universitetet i Oslo, som vel er ett av landets største forskningsmiljøer innen immunologi. Ettersom jeg ­allerede hadde en artikkel i bagasjen fikk jeg greit ­innpass her, og jeg startet dermed på det som skulle bli fem års forskning på immunregula­toriske mekanismer med betydning for kroppens evne til å forsvare seg mot hivinfeksjon.
— Jeg trivdes godt med å grave i dybden på spesifikke temaer, og skjønte tidlig at det var forsker jeg ville bli. Mulighetene for fast ansettelse er imidlertid små, og den naturlige fortsettelsen etter en doktorgrad er derfor ­midlertidige stillinger, såkalte post doc.-stillinger.
Muligheten ble undersøkt i 2008 mens Torheim arbeidet på et spennende prosjekt i samarbeid med en forskningsgruppe fra San Francisco.
— Prosjektet ble presentert i posterformat på flere konferanser, blant annet en i Boston. Der ble jeg gjort oppmerksom på en gruppe ved Harvard som arbeidet med noe av det samme, og jeg ble invitert dit for å diskutere tematikken og mulige samarbeidsprosjekter. Jeg trodde min avhandling nærmet seg slutten, og var klar for å planlegge fortsettelsen, men det skulle gå ytterligere to år før den ble ferdig. Dermed rant dette samarbeidet ut i sanden.
Det samme gjorde stipendet da kalenderen viste februar/mars 2009.
— Det er dessverre altfor vanlig at norske doktorgrader går ut over normert tid, særlig innenfor medisinsk forskning. I mine øyne er det veileders oppgave å sikre at stipendiaten blir ferdig før pengene er brukt opp, og jeg synes det er urimelig å legge regningen på ­stipendiaten. Men slik var det nå engang. Jeg var uansett innstilt på å bli ferdig, men måtte vente på publiseringen av et samarbeids­prosjekt. I mellomtiden deltok jeg på et kurs i vaksinelære ved Pasteurinstituttet i Paris. Kurset, som gikk over fem uker, var veldig grundig, og samlet folk fra hele verden, og fra hele bredden av faget.
Midler til deltakelsen ble søkt og innvilget fra UiO, og dermed satte Torheim kursen mot den franske hovedstaden.
— I løpet av kurset fikk jeg god kontakt med de to professorene som ledet det hele. Utviklingen av vaksiner mot hiv viste seg å være et hett tema på kurset, og jeg følte jeg hadde mye å bidra med. Senere tok jeg kontakt med professorene for å be om hjelp til å finne en lab på instituttet som kunne egne seg for en post doc.
Laboratoriet fant forskeren selv,ved Unité de Régulation Immunitaire et Vaccinologie (enheten for immunregulering og vaksineforskning).
— Det arbeider over 2000 forskere ved Pasteurinstituttet, på mange forskjellige ­fagfelt. Til slutt kom jeg over denne gruppen, som blant annet forsker på terapeutiske vaksiner mot kreft. Jeg visste også at de benyttet mus i studiene sine, og jeg tenkte det kunne være nyttig med erfaring fra museforsøk, ettersom dette er en modell som er mye brukt i immunologisk forskning.
Professorene formidlet den nødvendige ­kontakten, og i løpet av sommeren ble det klart at Torheim både var ønsket og finansiert for ett år.
— Jeg tok selv jobben med å skaffe midler til ytterligere to år, og det første møtet med min nye sjef fant faktisk sted mens min tvillingbror og jeg syklet gjennom Europa.
Det hører med til historien at farmasøyten er en ivrig syklist som har syklet Norge på langs, Provence rundt og nesten gjennom Europa.
— Et trøblete kne satte en stopper for deler av turen per sykkel, men jeg prøver gjerne igjen. Sykkel er en fin måte å reise på, man har mulighet til å ta inn opplevelsen med alle sanser. I tillegg er jeg glad i å fotografere, så det blir en del stopp underveis, sier han.

Oslo – Paris –  Oslo
— Jeg holdt min disputas i februar 2010, og var i Paris en uke senere med flyttelass. Da var jeg veldig innstilt på å komme meg videre og over i en betalt jobb. Det skal sies at jeg tjente mer som stipendiat i Norge enn ved ­laboratoriet i Paris, men så må man også huske å sammenlikne kostnadsnivå.
Ved Pasteur var det museforskningen som gjorde størst inntrykk, og det var langt fra ­entydig positivt.
— Man tenker seg mer om når hvert enkelt forsøk innebærer å ta livet av noe. Hvert eksperiment jeg gjennomførte krevde livet av minst åtte mus, noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. De jeg jobbet med var ikke vant til annet, og tenkte ikke videre over det. For meg var det ikke helt greit, og jeg opplevde også at modellen vi arbeidet etter ikke var god nok til å forsvare museforsøkene. Museforsøk er en viktig modell med tanke på bidragene slike forsøk har gitt for å komme dit vi er i dag, men jeg synes det er på tide å finne alternative ­løsninger. For meg går det ut på ett om det er mus eller aper som brukes i forsøk, alle ­pattedyr er intelligente vesener som forstår hva de blir utsatt for. Vi ga musene kreft, og fulgte dem over uker til de ble så syke at de måtte avlives. Jeg stelte dem flere ganger i uken og var aldri i tvil om at det var en sjel til stede når jeg holdt i dem. Det beste jeg kunne gjøre var å sørge for at de fikk lide minst mulig. Jeg valgte også å avlive dem selv, til tross for at dette er noe mange setter bort. Det opplevde jeg som en forpliktelse.
I diskusjonen rundt dyreforsøk viser Torheim til et eksempel med hivvaksine i aper.
— En vaksine som for noen år siden ble utviklet for å hindre hivsmitte i mennesker hadde vist gode resultater i forsøk på aper. Det skulle imidlertid vise seg at mennesker som ble vaksinert med den samme vaksinen tvert imot fikk økt risiko for infeksjon. I utviklingen av nye medisiner er altså verdien av dyremodeller begrenset, og så langt det lar seg gjøre bør man derfor unngå å bruke dyr. Dette var noe av bakgrunnen for at jeg valgte å ikke forlenge oppholdet i Paris ut over det første året.
Farmasøyten forteller om skarpkonkurranse innen forskningsmiljøene, noe som øker ettersom nye store fagmiljøer vokser frem blant annet i Asia.
— Skal man lykkes i medisinsk forskning, må man lykkes fra starten av. Jeg arbeidet mye selvstendig på doktorgraden, med ideer som min veileder hadde tatt med seg fra utlandet. Det betød at jeg arbeidet på siden av hva laben for øvrig drev med, en modell jeg ikke vil ­anbefale. Man blir sterkere gjennom sam­arbeid, og man trenger et sterkt miljø for å skape gode resultater.
Allerede før returen til Oslo hadde Torheim planen klar.
— Jeg var i Paris frem til mars 2011, men skjønte allerede før jul året i forveien at jeg ikke kom til å fortsette. Jeg begynte å tenke på muligheten for å starte for meg selv, med utgangspunkt i tidligere erfaring fra frilans­jobbing i apotek. Dette er en spennende tilværelse hvor du får sett mange steder og reist rundt. Virksomheten ga meg økonomisk fotfeste, men aller helst ville jeg drive med oppdragsforskning.
Det ble halvannet år som omreisende apotekvikar.
— Denne tiden ga meg en unik innsikt i bransjen som er nyttig i arbeidet jeg gjør i dag, så slik sett er det jo en rød tråd her.
Et rekrutteringsbyrå gjorde ham oppmerksom på stillingen som utviklingsleder i Apokus, og resten er historie – som det heter.

Men hva driver en utviklingsleder med?
— Jeg kjenner ikke mange andre som er utviklingsledere, men mye av stillings­beskrivelsen finner du igjen i denne tittelen. Tanken er at Apokus skal involvere seg i utviklingsprosjekter som har betydning for bransjen, og at jeg skal lede dette arbeidet. I begynnelsen hadde jeg tid til å holde meg oppdatert på hva som skjedde rundt om, noe de som følger meg på Twitter vil se at det er blitt mindre av. Ettersom jeg er alene om å jobbe med prosjektutvikling i Apokus, har jeg etter hvert måttet bruke all min tid – og litt til – på prosjektene. Det startet med informasjons­kampanjen Nye blodfortynnende 2013 (NB 2013), noe helt nytt innen norsk apotekbransje. Initiativet kom fra Apokus og Apotekforeningen med bakgrunn i Legemiddelverkets bekymringer knyttet til byttet fra Marevan til nye antikoagulantia. For Apokus, som den gang var ferske på prosjektområdet, var dette et greit sted å starte som samtidig ga oss mye oppmerksomhet.
Viktige aktører på området, som Legemiddelverket og ulike legeforeninger, samlet seg for å diskutere i forkant av NB 2013, og ­Torheim legger ikke skjul på at legeforeningene hadde en tendens til å sette seg på bakbena.
— Det blir dessverre ofte steile fronter når leger og farmasøyter møtes på dette nivået, det er heldigvis ikke slik i apotekhverdagen. Håpet er på sikt å få til et bedre samarbeid med legeforeningene. I forhold til NB 2013 var de med på både møtene og notene, men ville ikke spille noen aktiv rolle. Legemiddelverket trakk seg også ut på slutten da de fremdeles arbeidet med egne retningslinjer på området, og dermed ikke ønsket å sette sitt navn på noe før disse var ferdige.
Selv om NB 2013 fortsetter ut året har man allerede dratt nytte av erfaringene fra denne kampanjen i arbeidet med tjenesten Oppstartsveiledning.
— Her bygger vi videre med NB 2013 som grunnstein. Den standardiserte kampanje­informasjonen representerer den første ­informasjonen som gis om det nye legemiddelet. Deretter supplerer man med de to oppfølgingssamtalene mellom pasient og ­farmasøyt. Hensikten med denne tjenesten er at alt somskaper usikkerhet hos pasienten, og står i veien for god etterlevelse av behandlingen, skal lukes bort gjennom informasjon og farmasøytisk rådgivning. Jeg tror dette kan bli inngangsporten til betalte tjenester i apotek. Tjenesten er gjennomførbar i dagens apotekhverdag, den er konkret og krever lite planlegging, samtidig som myndighetene ser hva de får. Det er nok også lettere for legene å se dette som en arena for samarbeid med ­apotekene, ettersom man på ingen måte beveger seg over i deres domene, diagnostiseringen. Derimot er dette god anvendelse av apotekfarmasøytens kompetanse – det er nemlig farmasøyten som kan legemidler. Det må snart både leger og farmasøyter forstå, slår Torheim fast.
Han mener også apotek kunne gjort mer i forhold til å trygge bruken av de nye antikoagulantia, dersom informasjonen hadde vært tilgjengelig.
— De nye legemidlene elimineres hovedsakelig via nyrene, noe som krever god nyrefunksjon hos pasienten. Dette harmonerer ikke helt med den aktuelle pasientgruppen, som i hovedsak består av eldre personer – vi vet jo at nyrefunksjonen svekkes med alderen. Nyrefunksjonen til disse pasientene må ­derfor følges nøye, og her kunne apotekene ha spilt en viktig rolle. Man kunne for eksempel tenke seg at den siste målingen av nyrefunksjon ble gjort tilgjengelig i FarmaPro. Da kunne farmasøyten forsikre seg om at pasienten fikk en dosering som var tilpasset nyrefunksjonen, og han kunne varsle legen om det var gått for lenge siden siste måling. Slik det er i dag må farmasøyten vurdere den enkelte pasient så godt det lar seg gjøre ut ifra møtet i ­apoteket, og ta kontakt med legen når det oppstår ­mistanke om sviktende nyrefunksjon – en langt fra enkel oppgave. Jeg håper slike relevante helseopplysninger blir gjort tilgjengelige for apotekene via kjernejournalen når den kommer. Dette kan igjen bidra til at man ser økt nytte av en femårig utdanning.

Så tilbake til hovedpersonen.
— Hva motiverer deg?
— Først og fremst muligheten til å gjøre en forskjell. Om det så dreier seg om å finne ut hvorfor kroppen ikke klarer å kvitte seg med hivviruset eller «lese» behovene til en reseptkunde i apoteket, handler det om å kunne yte noe for andre. Som forsker må man se den store sammenhengen og dermed også behovet for de små detaljene. Jeg har aldri drømt om å jobbe i apotek, men synes det er en spennende plass å arbeide. Her må man ta hver enkelt for den de er, og evne å se de ­individuelle behovene. Å gjøre en forskjell for den enkelte kan være like givende som å besvare de store spørsmålene vi arbeider med.
— Det ryktes at du er god til å lage mat?
— Jeg er opptatt av god mat, men er ingen matsnobb. Gode matopplevelser, og det å kunne bidra til å skape dem, setter jeg pris på. Det er alltid hyggelig å finne en unnskyldning til å innby til et godt måltid, og ettersom jeg er svak for søtsaker blir det som regel en treretters – da har jeg mulighet til å servere dessert. Mat skaper en fin sosial ramme, enten ved at man lager den sammen eller at man nyter den i fellesskap. Gode matopplevelser finner man dessuten i alle prisklasser, og det er alltid moro å oppdage en perle til en fornuftig pris når man er ute og reiser. Det er også en opplevelse å gå til de beste – her får man gjerne de virkelig store smakseksplosjonene, som oppstår når man treffer på kombinasjonen av god mat oggod vin.
Torheim går heller ikke av veien for å ta med en kake på jobb dersom anledningen byr seg, noe som garantert bidrar til at han verdsettes for mer enn sin faglige kompetanse av sine kollegaer.
— Hva med andre interesser – har du tid til annet en forskning, sykling og kokkelering?
— Ikke mye, men jeg er som nevnt ­interessert i fotografi. Her kjøpte jeg meg opp på utstyrsfronten for noen år siden da jeg besøkte Boston, forteller Eirik A. Torheim.
Ikke uventet er det ofte de små detaljene i landskapet han passerer via pedaltråkk som får farmasøyten og forskeren til å forlate ­sadelen for å fotografere.

(Publisert i NFT nr. 9/2013 side 32–35.)