Kunnskapsjegeren

Apoteker Sissel-Marie Grøttebø er ­lettere nervøs når hun møter NFT til intervju. Det er ingen PR-kåt dame vi har med å gjøre. Men hun har likevel mye på hjertet, der hun kommer direkte fra kurs om legemidler og eldre hos RELIS. «Det gjeld å halde seg ­fagleg på høgden», ­bedyrer hun på frodig sognemål.
Da Grøttebø hadde jobbet halvannet år som reseptarfarmasøyt på apotek, tok hun en beslutning om å lære mer farmasi. Faget fenget den unge vestlandskvinnen, og hun ble tatt opp til farmasistudiet ved ­Univer­sitetet i Oslo (UiO) i 1990. Den gangen var ­normal praksis at ­reseptarer måtte bruke fire år på å oppnå cand.pharm.-graden ­(provisorfarmasøyt). ­Første studiedag ved UiO fikk hun ­imidlertid en gedigen overraskelse: ny studieplan var ­innført, og hun måtte belage seg på bruke fem til fem og et halvt år på «videre­utdanningen» til cand.pharm. Utdanningen som reseptar ga ­absolutt ingen fritak ved Farmasøytisk institutt (FI), bortsett fra muligens noe av praksistiden.

Kasteball mellom høgskole og universitet

— Hvordan opplevde du å få denne «velkomstmeldingen» ved studiestart på FI? 
— Det var ekstremt frustrerende, og jeg følte meg som en kasteball mellom de ­farmasøytiske utdanningsinstitusjonene. Jeg ble mildt sagt sjokkert over at de ikke sam­arbeidet om å tilrettelegge bedre for reseptarer. En natt jeg var hjemme i ­Lærdal forfattet jeg et leserinnlegg til NFT, og ga det tittelen «Eventyret om reseptaren som ville til Farmasøytisk institutt for å gjøre seg feit på kunnskap».
Leserbrevet var en sørgelig historie om to utdanningsinstitusjoner som ikke ­samarbeidet, og om et rigid system for finansiering av reseptarer som ønsket å ta cand.pharm-graden. Leserbrevet sluttet med «snipp, snapp, snute, så var cand.pharm.-eventyret ute».

Endelig et mer naturlig studieløp

— Men eventyret endte tydeligvis ikke så trist?
— Nei, heldigvis endte eventyret godt. Etter første studieår fikk jeg hjelp av to eldre studenter, Åsa Fallgren og Reidun Stenseth, som jeg hadde ekstrajobb ved Strømmen apotek sammen med. De var sjokkerte over situasjonen jeg var i, og satte opp en ­alternativ studieplan for meg. Den presenterte vi for undervisnings­utvalget, og fikk full respons. Dermed kunne jeg gå over fra 2. til 3. kull, og ­gjennomførte studiet på «bare» fire år, slik jeg i utgangspunktet hadde vært ­forberedt på. 
— Kanskje unødvendig å spørre deg hva du mener om arbeidet som nå pågår rundt tilpassing av farmasiutdanningen til et 3 + 2-løp ...?
— Det er etter min mening en helt riktig vei å gå. Det er slik jeg har tenkt siden jeg selv studerte, og tiden er overmoden for å innføre dette. Det er helt naturlig å kunne bygge videre på en utdanning. 

Nye jobbmuligheter

— Fikk du valuta for innsatsen med ­«dobbel» farmasiutdanning?
— Jeg er i ettertid veldig glad for at jeg gjennomførte studiet, og at jeg tok interessen for å gå dypere inn i farmasi­faget på alvor. Min interesse for farmakologi ble bare enda sterkere i løpet av årene på universitetet. Utdanningen ga meg nye ­jobbmuligheter, og jeg traff mange mennesker som inspirerte meg. 
Sissel-Marie Grøttebø var på listen da de 40 første apotekkonsesjonene ble gitt i forbindelse med den nye apotekloven som kom ved tusenårsskiftet. Da åpnet hun ­Apotek 1 i Mo i Rana, og eide det sammen med to andre farmasøyter. Etter et drøyt år brøt de samarbeidet med Apokjeden, siden kjeden insisterte på å overta ­eierskapet. ­Farmasøyt-trioen på Mo ønsket å ha ­eierskapet selv, og opprettet Ditt Apotek på Meyersenteret i 2002 og på Ytteren i 2006. 
— Er du en kremmersjel? 
— Nei, egentlig ikke. Jeg hadde ingen drøm om å bli apoteker, det var selve faget som fenget. Men det var en ­sjelden mulighet som bød seg med den nye apotekloven. Den gangen var det kun ett apotek på Mo, og jeg var ansatt der. Det var et av landets største apotek, og byen hadde behov for et apotek til. Med tre små barn og full gårdsdrift var ikke tidspunktet optimalt, men jeg grep likevel muligheten. 

Kunnskap til nytte for samfunnet

— Hvordan holder du fagkunnskapen ved like? 
— Jeg bruker kunnskapen aktivt, og ­tenker farmakologi ved hver eneste reseptekspedisjon. Jeg har ­dessuten ­undervist ved sykepleierskolen og hos kommunen, og har derfor stadig ­repetert fagstoff. Den legen jeg samarbeidet med om opplæringen har også lært meg mye. I tillegg har jeg skrevet lærebok i ­legemiddellære for apotektekniker­elever, og jeg har gått mange kurs. Det er ­veldig synd at VETT ble nedlagt! ­Apokus har mange bra kurs, men de er kun ­nettbaserte, og det blir noe helt annet, synes jeg. Å være faglig på høyden gir trygghet i kommunikasjonen med kunder og annet helsepersonell. 
— Hvordan får du brukt kompetansen til nytte for andre?
— Jeg er veldig opptatt av å bruke kunnskapen aktivt — det vi driver med i apotekene er viktig helsearbeid. Vi er et lavterskeltilbud, med høyt ­utdannet helsepersonell. Jeg håper apotek snart blir tilgodesett med finansiering for å drive ­legemiddelgjennomgang, ­oppstarts­veiledning og ­eventuelle andre tjenester som bidrar til ­riktig ­legemiddelbruk. Vi er ­eksperter på ­legemidler, og jeg synes vi skal ­videre­utvikle det vi er gode på ­fremfor å ­konstruere mer diagnostiske apotek­tjenester som kolesterol- og blodtrykksmålinger. 

Faglig og humørfylt arbeidsmiljø

— Det ryktes at ingen slutter frivillig ved dine apotek?
— Det stemmer nok at det ikke ofte er ledige stillinger hos oss. Vi har et stabilt og faglig dyktig personale. Men alt er i kontinuerlig endring, og vi kan alltid ­forbedre oss. Mitt inderlige ønske er at alle ansatte skal føle et eierskap til ­apoteket og være stolte av arbeidsplassen sin. Vår filosofi er å ta både fag og handel på alvor, og være en faghandel i ordets rette forstand. 
— Vi har dessuten et godt sosialt miljø. På forsommeren i år hadde vi for eksempel en helt fantastisk tur til ­Buneset på Helgelandskysten. Det ble rafting, strandhogg, badestamp og deilig mat og drikke. Festlighetene var ikke til hinder for at flere brøt seg opp til det sagnomsuste fjellet og landemerket Hestmannen dagen etter. Slike turer lever vi lenge på. Vi er blitt en svært sammensveiset gjeng, og jeg får alltid energi av å være på jobb. Nordlendinger er et raust folkeslag med et godt, litt fandenivoldsk humør — det har inspirert og beriket en sindig vestlendning som meg. Humor og latter er vår resept når det røyner på. Medarbeiderne har en enorm stå på-vilje, og noen ganger tror jeg de brenner mer for apoteket enn jeg gjør selv.

Mangfoldig familieliv

— Det høres ut som du har hendene fulle — hvordan sørger du for avkobling og balanse?
— Jeg prøver å holde meg fysisk aktiv, og liker spesielt godt å gå ­fjellturer. Men det viktigste er de tre «familiene» i livet mitt — som alle gir meg masse energi og sørger for god balanse i livet. «Apotek­familien» er den ene. Den andre er «korpsfamilien», som byr på god avkobling, vennskap, spilleglede og samarbeid. Jeg er leder for Hemnes skolemusikk og spiller ­Eufonium i Hemnes janitsjar. Den tredje ­familien er den ­«biologiske», både her på Helgeland og hjemme i Lærdal. De betyr svært mye for meg, og får meg på helt andre tanker enn farmakologi. Vel, ikke helt, ­forresten. Datteren min, Sigrid, ­vurderer selv ­farmasistudier, og velger nå ­fagkombinasjoner som ser ut til å ­tilfredsstille de nye, felles opptaks­kravene til bachelorgraden. Kanskje blir hun en av de første som får nyte godt av en mer fleksibel farmasi­utdanning i Norge. Jeg presser henne ikke, men ­kanskje er entusiasmen for farmasi ­arvelig? Jeg håper i så fall at hun kan fortelle en modernisert versjon av det eventyret jeg selv skrev for 23 år siden.

(Publisert i NFT nr. 1/2014 side 28–31.)