Geir Inge Langdal

Alder: 45 år

Sivil status: Gift, fem barn.

Utdanning: Cand.pharm. fra Universi­tetet i Oslo.

Arbeidssted: Forsvarets sanitet (FSAN), Sessvollmoen.

Favorittmedisin: Oralt rehydreringssalt, som blant annet brukes for å lage oral rehydreringsvæske for behandling av magesykeepidemier. Et livreddende og effektivt legemiddel som er billig å lage og som kan hjelpe mange men­nesker raskt, særlig barn i utviklingsland.

Favorittfarmasøyt: Jeg har flere, men om jeg må velge en kan jeg nevne Mohammad «Mæmmi» Nouri Sharika­bad, som har doktorgrad i farmakologi og jobbet ved Staten legemiddelverk. Han er dyktig, tør uttale seg og gjør en stor innsats innenfor farmakologien.

Hvorfor jeg er NFF-medlem: Fordi NFF vil være den fagforeningen som ­ivaretar mine interesser best dersom det skulle oppstå problemstillinger i forhold til faget.

Hvorfor jeg ble farmasøyt: Jeg hadde egentlig tenkt å bli sivilingeniør og begynte på studiet i Nederland, men synes det ble for kjedelig. Vurderte en stund medisin, men så kom jeg inn på ­farmasi­studiet og har aldri angret. Man kan gjøre mye spennende innenfor farmasien!

— Det er først når vi kommer i nærkontakt med annet helsepersonell under uvanlige omstendig­heter på operasjoner i andre land, at man ser hvor fruktbart et slikt samarbeid er, sier Geir Inge Langdal. For på feltsykehus er man nødt til å være mer sammen om arbeidsopp­gavene. Hver og en sitter på kompetanse som må benyttes til det beste for hele teamet og overfor pasientene.

— Bortsett fra det rent faglige arbeidet, er kanskje samarbeidet og det praktiske arbeidet den mest nyttige erfaringen ute, sier han.

Langdal jobber i kirurgisk enhet i Forsvarets sanitet (FSAN). FSAN har det overordnede faglige ansvaret for alle helsetjenester som utføres i Forsvaret, både nasjonalt og inter­nasjonalt. Han har vært utstasjonert på feltsyke­hus som skal være tilgjengelig for medisinsk understøtting av styrker, både i Afghanistan og i Tsjad. Til slike oppdrag fraktes rundt 200 containere fra Norge, inneholdende utstyr til ­operasjonsstue, oppvåkningsavdeling og tilhørende støttesystemer. Kvalitetskravene er de samme som på norske sykehus, og gjelder ­alltid for sanitetstjenesten for norske styrker.

— Jeg har bidratt med faglig støtte og inspeksjon, der jeg har sett på legemiddel­forvaltningen på lokasjonen. Produksjon av medisinske gasser ved feltsykehuset ligger tett opptil legemiddelproduksjon. Vi kontrollerer som om det skulle vært legemiddel fordi kvalitets­kravene er de samme som stilles til sivile helseinstitusjoner i Norge, forteller majoren.

— Jeg har ansvar for oksygen og medisinsk luft, og foretar også en del testing av gasser. Medisinsk luft produseres fra en kompressor og for å kunne håndtere systemet vi bruker, har jeg vært mye på kurs i England, der systemet er utviklet. I mange av landene er det helt andre temperaturer enn vi er vant til her hjemme. Det gjør riktig oksygentilførsel enda viktigere for pasienten.

— Hvorfor ville du jobbe med dette?

— Det er spennende å jobbe med noe som ikke alle holder på med, mye grunnleggende pasientbehandling, legemiddelhåndtering og praktisk logistikk. Det er givende å reise ut og treffe mennesker, både militære og sivile. Det er tankevekkende å se hvor forferdelig mange mennesker har det. Sammenliknet med våre små hverdagsproblemer lever de i en helt annen virkelighet enn de fleste kan forestille seg.

Den modige farmasøyten sitter igjen med et ønske om en mer rettferdig fordeling i verden. I det minste et minimumskrav til verdighet for å få dekket de grunnleggende menneskelige behov. Befolkningen i disse landene mangler alt. Det finnes ingen fungerende infrastruktur. Det meste er i elendig forfatning; veier, vann, mat, skolegang og helsetjeneste.

— I Afghanistan brukes det fem dollar per innbygger i året på helsetjenester, i Norge ­brukes det cirka 50 000 dollar per innbygger i året. Selv da er det uansett bare de som kan betale som får hjelp. Det finnes ingen fungerende spesialisthelsetjeneste i det hele tatt. Blir man alvorlig syk, dør man rett og slett. Det kan være av sykdommer som, sett med vestlige øyne, er svært enkle å behandle.

— Tsjad er høyt oppe på listen over verdens verste land å bo i (nummer fire på The Failed States Index). Korrupsjon gjennomsyrer landet og befolkningen lider. Folk lever for underén dollar dagen. Men det hjelper å vite at vi i alle fall kan bidra litt for noen mens vi er der.

Langdal har ikke bare jobbet innenfor militær regi. I løpet av plikttjenesteperioden på ti år har han hatt permisjon for å opparbeide seg apotekpraksis. Han har blant annet jobbet på Ullevål sykehusapotek og han har vært med på å starte et apotek fra bunnen av. Men jobben i militæret er så utfordrende at han blir nok værende blant grønnkledde hardhauser en god stund ennå.

— Fremtiden for faget, noen refleksjoner?

— Jeg synes faget har fått seg en knekk etter liberaliseringen av apotekloven i 2001. Apotekdriften dreier seg nå mer om å tjene penger. Det er produktene som er uinteres­sante i et farmasøytisk perspektiv som blir prioritert. Farmasøyten blir i mindre grad faglig veileder. Det burde være mer plass til pasienthåndtering og rådgivning enn det er i dag.

— Jeg tror generelt man bør organisere ­farma­søyter tettere opp mot helsetjenesten. Det er synd å se at det ikke er lagd strukturer på sykehus for farmasøyter. Dessuten er den farmasøytiske industrien nesten borte i Norge. Områder det bør satses på ser for meg ut å være praktisk legemiddelforvaltning i offentlig regi, kliniske farmasi og forskning. Det vil være et stort behov for farmasøytens kunnskaper i årene som kommer, sier Geir Inge Langdal.

(Publisert i NFT nr. 9/2009 side 30–31.)