Tøff prosess mot enklere løp

— Litt ubevisst lurte jeg på hva jeg skulle bli, og søkte reseptarskolen. Så fikk jeg høre om farmasistudiet på Blindern, og etter kun en måned i arbeid som ferdigutdannet reseptar søkte jeg, forteller Loennechen.
Professoren og instituttlederen gjennomførte studiet på kortere tid enn normert, og er svært glad for å ha valgt å gå videre innen faget. Da er det kanskje heller ikke så unaturlig at hun har blitt en sterk forkjemper for å gjøre det enklere for reseptarer å utdanne seg videre til master i farmasi. Det kommer vi tilbake til, først mer om Loennechens egen vei videre.

— Hva var det som tente deg, slik at du valgte å ta din cand.pharm.-grad?
— Jeg husker at jeg tenkte «er dette livet?» da jeg kom ut i jobb som nyutdannet reseptar. Dette var jo i en helt annen tid, og jeg hadde ingen bindinger. At jeg ikke skulle kunne være sjef på apoteket, likte jeg dårlig, og jeg var ­heldig å få støtte hos apoteker Ødegård som jeg arbeidet for da jeg ønsket å gå videre. Enkelt forklart følte jeg meg ikke ferdig, jeg ville lære mer og reseptarutdanningen føltes som en blindgate, forteller professoren.
I ettertid ser hun den dypere viktigheten av faget.
— Den gangen var vi jo studenter, nå ser jeg i langt større grad samfunnsoppdraget til farmasien. Her tror jeg universitetene har gått fremover, og man vektlegger nå i langt større grad kommunikasjon og det å anvende ­kunnskapen man tilegner seg. Det er ­avgjørende at kandidatene er trygge på egen kunnskap i møtet med både andre profesjonsgrupper og pasientene, mener Loennechen.
Ifølge instituttlederen har farmasøyten ­krøpet opp av kjelleren og kommet ut av bakrommet i apoteket etter hennes studietid.
— Og etter at cand.pharm.-graden var ­sikret, hvor gikk ferden da?
— Hovedfaget mitt var på synteser og testing av peptider med potensiell biologisk aktivitet. Veileder var Arne Jørgen Aasen, den gang dosent i kjemi ved Universitetet i Oslo. Han søkte professorat ved Universitetet i Tromsø mens han hadde to hovedfags­studenter – meg inkludert. Aasen spurte oss hva vi skulle videre, og lurte på om vi ville bli med til Tromsø. Før avreise hadde vi søkt ­opptak til dr.scient.-studiet i Oslo da dette ikke var startet opp i Tromsø ennå.
Midler ble innhentet fra Forskningsrådet, og så gikk veien videre for Loennechen via arbeid som hjelpelærer og til med tiden å kvalifisere seg til professor i farmakologi.

Når man prater med professor ­Loennechen, opplever man raskt at hun har en sammensatt dialekt. Krydret med en ­nordnorsk klangbunn her og der, er det noe annet som er det bærende, og vi ber henne forklare.
— Jeg er født i Oslo og bodde der til jeg var åtte år gammel, men hele skolegangen har jeg fra Kristiansand.
Her er vi også tilbake til start, altså ikke ­fotballaget, men opplevelsene som ubevisst kan ha styrt henne i retning av farmasien.
— I tredjeklasse spilte jeg apoteker i ­skuespillet «Byen vår», og jeg var utplassert i apotek i Kristiansand i åttendeklasse, forteller hun med et smil.
— Så endte du opp i motsatt ende av landet, og ble værende?
— Sommeren -78 jobbet jeg på apotek i Fauske. Årsaken til at jeg søkte meg dit var at jeg hadde hørt hvor fint det skulle være i Nord-Norge. Det ble et fantastisk møte med landsdelen og dens natur.
Med små opphold har hun holdt seg nordpå etter at dosent Aasen lokket henne til Tromsø, og hun forbauses ennå over at folk spør henne når hun skal flytte hjem igjen.
— Det er jo her jeg har vært lengst i livet, sier Loennechen.
Vi spør instituttlederen om hun er enig i påstanden at Tromsø fremstår som et mer offensivt universitet på mange områder.
— Ja. Det har vært viktig for det nordligste universitetet å være offensivt, men man har samtidig valgt å være et breddeuniversitet. Det er ikke til å stikke under stol at det har vært utfordrende å trekke folk nordover, men nå har vi kommet dit at vi eksporterer gode kandidater sørover, slår hun fast.
— På samme tid som vi har fått kompetanse i nord produserer vi for hele landet. Jeg føler at vi har klart å vise hva som er bra her oppe, og de som velger å bli har blitt glade i både landsdelen og universitetet, legger hun til.
Loennechen er samtidig klar på at landets arktiske universitet ikke kan konkurrere med det private næringsliv og godt betalte stillinger innen industrien i Oslo-området.
— Det er derfor gledelig å se at så mange ønsker å bli stipendiater. Her har vi en god blanding av eksternt rekrutterte, og de som har sin grunnutdanning herfra, og som kommer «hjem» igjen.
Selv er hun altså fanget av fasinasjonen for byen, naturen, universitetet og faget, og ­professoren bedyrer at de som tar turen ­nordover vil oppleve at den er vel verdt å ta.
— Ved å studere et annet sted får man mulighet til å oppleve en ny landsdel, men her er det også så mye, mye mer. Alle har godt av å bevege seg bort fra hjemstedet, i alle fall for en periode, mener hun.

Loennechen er som kjent også leder for profesjonsrådet, et råd som i disse dager arbeider med å få etablert et 3 + 2-løp for ­farmasiutdanningen. Det nordnorske, ­offensive, breddeuniversitet har allerede dette på plass, så vi spør henne ­hvordan hun opplever samarbeidsklimaet mellom ­utdanningsinstitusjonene som både råds- og instituttleder.
— Jeg opplever det som godt. Selv har jeg hele tiden samarbeidet med kolleger ved alle institusjonene på en til en-basis, via ­gjensidig sensorvirksomhet, opposisjon og bedømmelse. Som instituttleder føler jeg at vi har stadig bedre kontakt, og at klimaet er bra. Jeg har alltid ment at vi skal få til noe sammen, og det gjør vi også, slår hun fast.
Professoren kan rapportere at tonen nå er så bra at man har grunnlag for å få til det man ønsker.
— Lederne for utdanningsinstitusjonene samarbeider godt, og nå er det på tide å trekke NTNU bedre inn ettersom de også planlegger et toårige masterprogram. I profesjonsrådet blir det varmt en gang iblant, men jeg tror vi skal få det til. Man må tro på at det er mulig for å drive faget fremover på nasjonalt plan, og man må våge, understreker Loennechen.
— Hva med prioriteringer av faglig innhold på bachelor- og masternivå?
— Det vi arbeider for nå er en samstemmig nasjonal 3 + 2-modell for farmasiutdanning. Det vi si at man skal kunne ta sin bachelorgrad i farmasi ved en institusjon, for så å søke arbeid som reseptarfarmasøyt, eller man skal kunne søke opptak til et toårig masterprogram enten ved samme institusjon som der man avla bachelorgrad eller ved et av de andre ­lærestedene som tilbyr et toårig masterprogram. For å få til en harmonisert nasjonal modell må man derfor være enige om hva som skal være det overordnede læringsutbyttet etter en avlagt bachelorgrad uavhengig av hvor ­graden avlegges, og tilsvarende må man være enige om opptakskravet til masterprogrammet. Det overordnede læringsutbyttet for bachelor må være sammensatt slik at det kvalifiserer til autorisasjon som reseptar­farmasøyt og en jobb i apotek. For å oppnå dette må man ha et minsteomfang av kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse innenfor de ulike ­fagområdene. Det er viktig at institusjonene er enige om hva dette skal være. Er det mer rom igjen etter at disse områdene er dekket, kan man være mer kreativ og ha litt ulike ­profiler på ­studieplanene de enkelte lærestedene ­imellom, sier hun og fortsetter:
— Yrkestittelen reseptarfarmasøyt er ­særegen for Norden. Innen EU er det én ­yrkesgruppe farmasøyter, de som har en mastergrad i farmasi, en utdanning som gir grunnlag for autorisasjon som provisor­farmasøyt i apotek eller såkalt qualified ­person (QP) i industrien. Trinn to i den ­nasjonale ­samstemmingen av farmasi­utdanning i en 3 + 2-modell er derfor å være enige om ­opptakskravet til det toårige masterprogrammet og om lærings­utbyttet for dette programmet som leder frem til mastergrad i farmasi. En mastergrad innebærer læringsutbytter på et høyere nivå enn en bachelorgrad, ­herunder en forskningsoppgave. I en ­nasjonal modell må det også være enighet om et ­minimumsomfang for denne. Så er det selvfølgelig slik at ­områdene for mastergradsprosjektene kan variere utfra hvilke forskningsområder som er sentrale ved de respektive institusjonene.
— Til slutt må man også huske på at en ­mastergradskandidat i farmasi i henhold til EU-­direktivet skal ha totalt seks måneders praksis i apotek, det vil si at man i en nasjonal modell må være enige om hvor lang praksistid det skal være i bachelorprogrammet og hvor lang den skal være i det toårige masterprogrammet for at det til sammen skal oppfylle EU-kravet.

— Og hvor er dere i prosessen nå?
— I Tromsø har vi jo 3 + 2-løp, og det første kullet som ble tatt opp etter denne modellen startet i 2012. Universitetet her er selvsagt også en del av den nasjonale prosessen ­knyttet til utdanningen, og det innebærer at også vi må forholde oss til kravene som settes på nasjonalt nivå.

På dette nasjonale nivået er status for ­arbeidet med 3 + 2-modellen ved Det ­nasjonale profesjonsrådet i farmasi at følgende er vedtatt, ifølge Loennechen:

• 3 + 2-modell
• Opptakskrav til bachelorprogrammet i ­farmasi (i tillegg til generell studie­kompetanse): Matematikk (R1 el S1+S2) + KJE1 og enten fysikk eller biologi på ­andreklassenivå fra videregående eller KJE2 (FYS1 el BIO1 el KJE2), 4 (UiB, UiT, HiOA og HiNT) mot 1 (UiO) stemme.  ­Dissens fra UiO: De spesielle opptakskrav til bachelorprogrammet i farmasi fast­holdes på dagens nivå. I tillegg til generell ­studiekompetanse kreves Matematikk (R1 el S1+S2), KJE (1+2), samt fysikk (FYS1) fra videregående

Videre er følgende vedtatt:

• 4 + 2 måneders praksisopphold legges til henholdsvis bachelor- og masterprogrammet
• Opptakskrav til masterprogrammet: en gjennomsnittskarakter på minst C fra bachelorprogrammet
• Omfanget av masteroppgave, minst 40 studiepoeng

Følgende arbeid er i sin sluttfase:

• Overordnede læringsutbyttebeskriv­elser for bachelor- og mastergradene med ­vei­ledende studiepoengomfang innen de forskjellige fagområdene er utarbeidet og vil bli lagt frem på ekstraordinært profesjonsrådsmøte i begynnelsen av februar.

— Videre arbeides det politisk for å bedre finansieringen til bachelorstudiene ved ­høgskolene som igjen er nødvendig for å foreta de nødvendige grep i omleggings­prosessen. Oppsummert er profesjonsrådet i sluttfasen med sitt oppdrag gitt i mandat fra institusjonene om å utarbeide et forslag til en 3 + 2-modell som en oppfølging av Stortingsmelding 13 (2011–2012) (samspillsmeldingen), forteller instituttlederen.

I år kan Universitetet i Tromsø se tilbake på 20 år med farmasi på studieplanen, og i løpet av denne tiden har man eksempelvis produsert 40 doktorgrader. Vi ber institutt­lederen fortelle mer om veien frem mot 3 + 2 i Tromsø.
— Bologna-prosessen med sam­kjøring av utdanning på et europeisk nivå var ­bakgrunnen, i tillegg til at tiden var moden for en ­revisjon av studiet her hos oss – noe også flere ­stortingsmeldinger pekte på. Blant mange, også farmasøyter med reseptar­bakgrunn, har det vært en frustrasjon at det ikke har ­eksistert en smidig måte å gå videre til mastergrad innen eget fagfelt. Jeg har jo selv sett det uheldige ved det integrerte studieløpet.
Man ønsket å bøte på dette i Tromsø, og selv ved det offensive universitetet ble det en betydelig oppgave.
— Det har ikke vært lett, og det har krevd hardt arbeid og lojal innsats fra de ansatte, noe som blant annet er kommet til syne ved at man har måttet kjøre dobbelt løp i en overgangsperiode. Det har kostet krefter, men tiden var moden for endring, konstaterer professoren.
Komiteer, arbeidsgrupper og referanse­grupper har arbeidet med å finne en god ­løsning, og ifølge Loennechen har ambisjonen hele tiden vært å få inn mer klinisk farmasi i utdanningen.
— Det ligger til rette for klinisk farmasi her på UiT, og vi har nå etablert flere og bedre avtaler om utplassering av studenter i klinikk, forteller hun.
Det helsevitenskaplige fakultet har lenge ­forfektet et felles fag hvor man skal få ­forståelse av selve fagområdet man går inn i.
— Det samme gjelder på farmasi, hvor man har et introduksjonskurs der studentene blant annet får oppleve hvordan en ­arbeidsdag kan arte seg helt i starten av studiet. Det er også mye case-arbeid innen farmakologi og farmakoterapi for å trene på konkrete problemstillinger.
— Hva sier studentene om løsningen dere har kommet frem til?
— Det er alltid utfordringer når man skal starte med noe nytt, og enkelte opplever meg nok som for positiv når jeg omtaler den. ­Forskjeller i emner og studiepoeng er blant det som er blitt nevnt i negativ retning. Og en del synes det er for mye å gjøre. Vi opplever nok at det er flere som gambler når de studerer enn tidligere, og vi har studenter på alle nivåer. Farmasi er et studium de fleste kan klare, men det krever mye arbeid, slår instituttlederen fast.
Studentene som startet året før 3 + 2 var på plass i Tromsø er blitt faset inn i programmet.
— Disse har en unik mulighet til å gå ut som bachelorer med autorisasjon etter det tredje året, altså til sommeren, men de er samtidig garantert plass på masterstudiet, forteller Loennechen.
— Og du lytter til hva studentene har å si?
— Jeg prøver på det, og treffer de ­tillitsvalgte annenhver uke.
— Hva har vært viktig å vektlegge når det gjelder innhold og plassering av emner i 3 + 2-løpet?
— Vi tenkte ikke emner, men hva studentene skal kunne og hvordan studiet må legges opp for å oppnå dette. Fremtiden vil for eksempel kreve mer kunnskap innen immunologi, flere øvelser i aseptisk lab med mer. Emnene som skulle ligge på bachelor- og masternivå var derfor viktige, og vi diskuterte forskjellene mellom nivåene – altså hva skal du kunne som bachelor og master i farmasi. Det har vært avgjørende å se inn i krystallkulen for å danne seg et bilde av hva som vil være viktig i fremtiden. Vår oppgave er å utstyre studentene med en verktøykasse for å håndtere dette, så må de videreutdanne seg.
Utenlandske impulser er hentet inn i arbeidet både fra Finland og Skottland, og instituttet har hatt folk tilknyttet med god kjennskap til systemet i Europa.
— Samtidig må man være bevisst på hva som er viktig i Norge, hvor vi eksempelvis ikke har noen tung farmasøytisk industri, påpeker Loennechen.

Så tilbake til hovedpersonen ­selv – hva slags leder mener hun å være?
— Det er vanskelig å svare på, og kanskje er det mer riktig at andre svarer på dette. Jeg har nok dette instituttet i magen, og det ­reflekteres trolig i det jeg gjør. Jeg er stolt av hva de ansatte har og får til. For meg var det en overgang å komme til Tromsø hvor alle var på fornavn med hverandre, og slik er det ­fortsatt her. Det er kort vei fra meg og ut, og min dør er åpen. Her kan alle henvende seg om de vil, jeg hører på de som kommer, men til syvende og sist er det jeg som tar avgjørelsen. Men, jeg tar ikke viktige avgjørelser uten å ha rådført meg, så sant det er mulig.
— Så du er en tydelig leder?
— Jeg er ikke redd for å si ifra, og jeg har bestemt meg når jeg har bestemt meg. Det er viktig for meg at folk skal vite hvor de har meg, og jeg ønsker derfor å ta diskusjoner i rette fora og gjerne i det åpne rom.
— Over snittet engasjert?
— Det tror jeg, i alle fall når det gjelder ­farmasi og jobben her – jeg ønsker jo at det skal gå bra. Det tar tid å bygge undervisning og forskning samtidig. Nå er målet at forskningen skal få bygge seg opp.
— Og du tok like gjerne en ekstra ­mastergrad innen klinisk farmasi?
— Da vi skulle i gang med klinisk farmasi her, ønsket jeg å se hvordan de gjorde det ved University of Leeds. Det ble en master i Clinical pharmacy teaching.
— Hva gjør du når du lar både farmasi og universitet seile sin egen sjø?
— Da går jeg gjerne på ski eller løper. Jeg er også glad i å gå på ulike kultur­arrangementer med venner, som konserter, teater eller kino.
— Noen musikkfavoritter?
— Vel, jeg hører på det meste med ­unntak av heavy metal, men er nok mest glad i jazz. Ellers leser eller strikker jeg. Strikkingen ­foregår for det meste foran TV, men jeg har alltid strikketøyet tilgjengelig.
Det er altså ingenting å si på aktivitets­nivået til instituttlederen og professoren, og om noen skulle være disponert for å passe inn i et offensivt arktisk universitet må det være Thrina Loennechen.

(Publisert i NFT nr. 2/2014 side 34–37.)