Norge ynder å markedsføre sin vakre, storslåtte og rene natur så fort anledningen byr seg. Men hvor flinke er vi egentlig til å ta vare på naturen? Og hvem ser til at den er så «urørt» som vi ønsker at den skal være? Legemiddelavfall utgjør en reell fare for miljøet, men det finnes ingen instans med hovedansvar for dette feltet på myndighetsnivå. Hvorfor ikke? Anses ikke problemet som viktig nok?

Kampanjen «Rydd skapet» i apotek i januar var et flott enkelttiltak for å vekke befolkningens bevissthet. Budskapet om hvordan ubrukte medisiner skal håndteres må hamres inn, for det finnes bare er én løsning – forsvarlig destruering. En ukes fokus på problematikken er imidlertid ikke nok. Det trengs flere og lengre kampanjer. 

Prosjektet Grønt sykehus, hvor de regionale helseforetakene samarbeider om å oppfylle de nasjonale miljø- og klimamålene, er et annet prisverdig tiltak. Spesialisthelsetjenesten har gode rutiner for håndtering av legemiddelavfall, skal vi tro Helse- og omsorgs­departementet. Men hvem fører tilsynet?

Det er ingen sentral instans på nasjonalt nivå, innen verken helse eller miljø, som ­vedkjenner seg et overordnet ansvar for regulering og kontroll av legemiddelavfall, er NFTs erfaring. Interesseorganisasjonen Norsk Vann med rådgiver Arne Haarr i front er oppgitt over denne realiteten. «Dette området må reguleres og kontrolleres av miljømyndighetene, som all annen forurensende virksomhet», er Haarrs oppfatning. Selv Stortingets egen helse- og omsorgskomité mener det er «behov for avklart myndighetsansvar på området» i sin innstilling til legemiddelmeldingen. 

«Store oppgaver skal man ta fatt på – ikke overveie», skal den romerske hærfører og statsmann Julius Cæsar (100–44 f.Kr.) ha uttalt. Det gjenstår å se om styresmaktene ­kjenner sin besøkelsestid. Er de villige til å gjøre et tydelig grep på avfallshåndteringssiden? 

(Publisert i NFT nr. 2/2016 side 5.)