Store på service via småskalaproduksjon

​I et møterom egnet for de store ­anledninger, etter størrelsen å dømme, møter vi hele Serviceproduksjon, ­nærmere bestemt daglig leder Per Steinar Lund og ­seniorrådgiver Eli Bjørnson. De forteller om utgangspunktet for opprettelsen av ­serviceproduksjonsordningen fra 1987, nemlig at det ble stilt strengere krav til ­produksjon i apotek.
— Man så det derfor som mer ­hensiktsmessig å ha en sentralisert ­produksjon av den delen innen ­sortimentet som var egnet for lagerhold. For det som lages etter enkeltresept har man i dag hovedsakelig leieproduksjon, alt med utspring i apotekenes leveringsplikt. Man skal kunne tilby kundene det de ønsker og har behov for, sier farmasøyt Per Steinar Lund.
— Preparatene vi lager er ikke i ­konkurranse med industrien, ettersom de ikke har markedsføringstillatelse i Norge eller andre land. Her er det snakk om ­preparater beregnet for små pasient­grupper, som barn og andre med ­spesielle ­sykdommer, supplerer sivilingeniør Eli Bjørnson.
Sammen utgjør duoen to tredeler av ­Serviceproduksjons mannskapstrio. Ny ­tredjemann, eller kvinne, skal være på plass nå i starten av 2014.

Omstrukturert

Serviceproduksjon, slik vi kjenner det i dag, har historie fra 2001 og liberaliseringen av apotekmarkedet. 
— Opprinnelig jobbet vi mer med ­markedsrettede tiltak, og Apotekforeningen hadde ansvaret for preparatene. I ­forbindelse med en omorganisering i januar 2013 er nå alt som er relatert til ­tilvirkningsområdet i apotek, overført til ­Serviceproduksjon. Vi har også en viktig funksjon som kompetanse- og ­rådgivingsmiljø. Til oss kan man ringe fra apotek med spørsmål om tilvirkning, gamle preparater, kjemikalier med mer, forklarer Lund.
Totalt seks produksjonsenheter er ­knyttet til virksomheten (se faktaramme), og av disse er det kun Ås Produksjonslab AS som eies av Serviceproduksjon/Apotek­foreningen, eller av bransjen om du vil.
— Hos oss får alle samme vilkår og pris, noe som er svært viktig å understreke. Produktene skal ut til alle grossister, sier Bjørnson.
— I vårt sortiment får varen et ­vare­nummer, noe som gjør bestillingen enklere å håndtere enn bestilling etter den enkelte resept eller ved registreringsfritak, kommenterer Lund.
Omsetningen ligger på drøye 60 ­millioner kroner i grossist innkjøpspris per år, og det selges om lag 900 000 enheter med ­Apotekforeningens logo årlig.
— Det viser at vi fremdeles har et ­ganske stort volum. Det meste av omsetningen er reseptpliktige legemidler, i hovedsak ­injeksjonsvæsker og tabletter, forteller de to.

Bredt spekter

Totalt forvalter Serviceproduksjon om lag 180 varenummer, som spenner fra ­reseptpliktige legemidler, via reseptfrie ­legemidler, kosmetiske produkter og til ­produkter til teknisk bruk. Å fylle hullet ­mellom legemiddelindustrien og det som produseres etter den enkelte resept er ikke alltid en gullgruve, men så er ikke dagens duo i Serviceproduksjon hva du ville ­forbinde med gullgravere heller.
— Vi er veldig konservative når det ­gjelder å ta preparater ut av sortimentet selv om noen av dem har lav etter­spørsel. Enkelte av produktene produseres og omsettes i svært liten skala, og må ­derfor vurderes opp mot fortsatt eksistens i ­sortimentet. Vi opplever at det registreres nye legemidler i Norge som er tilsvarende våre ­preparater. Da må vi slutte å levere våre egne preparater. Det er som regel de største av våre ­preparater dette skjer med, og det blir derfor en ­økonomisk ­utfordring for oss. Dette at preparater blir registrert som ­l­­egemiddel med markedsføringstillatelse – og dermed godkjent av legemiddelmyndighetene – er nyttig for samfunnet og kundene. Men for oss, som småskalaprodusent, representerer det økonomiske utfordringer. Vi mister våre «melkekuer» som finansierer noen av de små preparatene som vi holder på markedet tross lite salg, sier Lund.
— Preparater blir trukket når det ikke er etterspørsel, eller ved råvaremangel. Sistnevnte tilfelle er et økende problem, særlig for oss som kan ha behov for så lite som noen gram i året. Råvarene blir også uforholdsmessig dyre, men vi har ennå ikke stoppet på grunn av dette, ­forteller Bjørnson.
Bedre tilgang til råvarer står høyt på ønskelisten hos Serviceproduksjon.
— Grossistene har leveringsplikt på legemidler, ikke på råvarer. Vi skulle gjerne hatt bedre tilgang her, og enklere mulighet til å bruke internasjonale leverandører, medgir Lund.
— På grunn av små batcher har vi ikke kapasitet til å være råvarekjøper selv, dette er et stort og krevende område, legger Bjørnson til.
Det begrensede volumet skaper også økonomiske utfordringer.
— Selv om man kjøper råvare i begrenset volum, må den som tar råvaren inn gjøre en del analyser. Fordeler man analysekostnaden på volumet er dette prisdrivende, noe som også er problematisk, understreker Lund.
For å illustrere, forteller Bjørnson og Lund at Serviceproduksjon kan være eneste kunde i Norge av en råvare, og at innkjøpet i tillegg kan gjelde kun ett av deres preparater, noe som må være tett opp under definisjonen av småskala.
— Vi jobber med noe spennende, slår den daglige lederen fast.
Hvordan oppleves så vilkårene for å supplere apotekmarkedet via småskalaproduksjon?
— Alle våre produksjonsenheter har tilvirkertillatelse etter apotek-GMP ­(apotekloven), ifølge Bjørnson. 
Kragerø Tablettproduksjon AS har i ­tillegg tilvirkertillatelse etter industri-GMP (legemiddelloven). Dette bidrar til at ­Kragerø Tablettproduksjon AS kan påta seg leieproduksjonsoppdrag og produsere legemidler for klinisk utprøvning.
— Kravene knyttet til tilvirkning øker, og kravene for tilvirkning i apotek er nå nær opp mot industri-GMP (etter legemiddelloven). Det innebærer at mye ressurser og administrasjon går med til å forvalte dette, skyter Lund inn.

Dokumentasjon og kompetanse

Serviceproduksjon omfatter 180 preparater uten markedsføringstillatelse.
— De aller fleste av disse er lege­midler som støtter seg på tradisjonell bruk, og det er utarbeidet mono­grafier for alle ­apotekpreparatene. Her må ­gjeldende regelverk følges ettersom vi er ­produkteiere. Overholdelse av ­regelverk er viktig også når det gjelder de ­kosmetiske produktene. I dette tilfellet skal kosmetikkregelverket følges, så totalt sett er det stor bredde i regelverkene som skal følges av oss som produkteiere, sier Bjørnson.
— Ser man bort fra kravet til ­dokumentasjon på bruk, er de øvrige kravene tilnærmet like strenge som for legemidler med markedsføringstillatelse, legger Lund til.
Ettersom det er snakk om nettopp ­serviceproduksjon har det vært, og er fremdeles, fri prisfastsettelse på produktene.
— Her på huset tar vi oss av det ­faglige. Prissettingen er det hvert enkelt produksjonssted som tar seg av, det er jo disse som kjenner kostnadene, sier Lund.
— Hva med utdanningsinstitusjonenes prioritering av produksjonskompetanse?
— Det berører oss. Undersøkelser har vist at man lærer stadig mindre innen galenisk farmasi. Bransjen kjenner dette på kroppen ved at det er vanskelig å rekruttere folk med god kompetanse, sier Lund.
— Vi kjenner nok på dette i mindre grad, mens det er et større problem for produksjonsenhetene, supplerer Bjørnson.
Begge mener det er avgjørende å ­opprettholde tilbudet på studiet til de av studentene som er interesserte.
— Dette var jo tidligere ett av de mest sentrale emnene i farmasistudiet. Uten denne grunnopplæringen i studiet vil alternativet være en lengre intern­­­­­opp­læringsperiode i bedrift, noe som vil føre til at kostnadene øker, påpeker Lund.
— Hva med viktigheten av produksjonskompetanse knyttet til beredskap?
— Her mener vi selv å kunne være et godt bidrag til beredskap med seks ­produksjonsenheter, gode fagmiljøer og dyktige og kompetente folk. Dette er det viktig å ivareta. Enkelte av våre ­preparater er blinket ut for beredskapsbruk, forklarer Lund. 
— Pandemien viste oss at det er viktig å ha en gjennomtenkt nasjonal ­beredskapsplan, som også bør innbefatte tilvirkningsområdet for legemidler.
Og beredskap koster.
— Å holde et produksjonsanlegg gående med produksjon av sterile ­legemidler er nok det mest kostnads­krevende, med tabletter som en god ­nummer to. Vi har jo disse enhetene gående med våre preparater, og kan dermed trå til i beredskapsøyemed. Man må ha et oppegående miljø å basere beredskapen på, og vi håper derfor på støtte til å holde det gående med tanke på Helsedirektoratets satsing på beredskap, vedgår Bjørnson.

Mer enn produksjon

Så tilbake til rådgivingstjenesten ­Serviceproduksjon tilbyr.
— Vi har nettsider på apotek.no, hvor det er tilgang til en database som er nyttig for apotek. Her finner man ­monografier til apotekpreparatene våre, sammensetningen på reseptur­preparatene, liste over alle våre ­preparater, informasjon om kjemikalier og spesialbestillinger med mer, forteller Lund.
— Målsettingen er at de apotekansatte skal kjenne preparatene våre. Dette er tradisjonelle preparater, og dermed er det trolig de med lengst fartstid på ­apoteket som kjenner dem best. Vi ser nok at Serviceproduksjons preparater ikke er så tilgjengelige i apotek lenger, og håper derfor de som har sin arbeidshverdag i apotek vil huske på dem i møtet med ­kundens behov, sier den engasjerte duoen.
Begge mener Serviceproduksjons ­preparater og virksomhet er noe av det som bidrar til å definere apotek.
— Dette er den egentlige farmasien, og det som skiller apotek fra annen ­faghandel. Kjennetegnet er de brune flaskene og preparater som lukter litt, opplyser Lund. 
— Vi jobber stadig med å komme til i vrimmelen av varer som tilbys i apotek, noe som også betyr strategisk jobbing. Preparatene vi selger mer av bidrar til å dekke opp for de det går mindre av, slik at sortimentsbredden opprettholdes. Slik tenker vi annerledes enn legemiddel­industrien, konkluderer Per Steinar Lund og Eli Bjørnson.

(Publisert i NFT nr. 1/2014 side 6–10.)