Tekst: Pål Christian Roland, adm.dir. i Legemiddelindustriforeningen

Da stortingsmelding nr. 18, Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk (legemiddelmeldingen) ble lagt frem for Stortinget i 2005, ble det lagt vekt på at den skulle bidra til en mer langsiktig og forutsigbar legemiddelpolitikk. En slik politikk var blitt etterlyst flere ganger, både av legemiddelindustrien og Stortinget selv. Sentrale temaer i meldingen var tilsynelatende tekniske spørsmål som opptak av legemidler i blåreseptordningen og systemets dynamikk, bruk av individuell vs. forhåndsgodkjent refusjon (§ 10a vs. § 9) og foretrukket legemiddel. Ordninger som først og fremst er viktige for svært mange pasienter, og som leger, apotekansatte og industri må forholde seg til hver dag. Media var dessverre lite opptatt av meldingen og den påfølgende stortingsbehandling, og det har heller ikke vært noen påfallende interesse for om Stortingets føringer har blitt fulgt opp i ettertid.

Lik tilgang til legemidler?

Har vi fått riktigere legemiddelbruk, har refusjonsordningene blitt enklere og mer pasientvennlige, har legemiddelpolitikken blitt mer langsiktig og forutsigbar? Og ikke minst – har Stortingets føringer blitt fulgt opp av regjeringen og legemiddelmyndighetene? Jeg mener at svarene i stor grad er nei.

Ta et område som individuell vs. forhåndsgodkjent refusjon. Vi vet at individuell refusjon begrenser pasientenes tilgang til moderne legemidler. Leger må søke spesielt for den enkelte pasient, og det kan ta lang tid å få søknaden behandlet på trygdekontoret. Pasienten tar kanskje sjansen på at søknaden blir innvilget og legger ut for egen regning, men ikke alle kan eller vil det. For å sikre «målretting» og for å spare penger har legemiddelmyndighetene mer og mer gått over til å bruke individuell refusjon for nye legemidler. Det har medført den ønskede innsparingen, men spørsmålet er om det bidrar til lik tilgang til legemidler.

Hva skrev Stortinget i 2005? De «... ber Regjeringen prioritere arbeidet med å overføre legemidler fra individuell refusjon til forhåndsgodkjent refusjon og ber departementet vurdere at flere legemiddelgrupper overføres samtidig, slik at man får et bredest mulig erfaringsgrunnlag med skiftet fra individuell til forhåndsgodkjent refusjon. Komiteen ber Regjeringen om at ordningen med individuell refusjon i størst mulig grad forbeholdes legemidler med små pasientgrupper».

Hva har skjedd etterpå? Overføringen fra § 10a til § 9 synes ikke å være prioritert. I stedet er flere legemidler overført fra § 9 til § 10a.

Bagatellgrensen er uendret

Et annet tema for legemiddelmeldingen var et mer «dynamisk» system for opptak i blåreseptordningen. I dag har vi to «autoavslagsbestemmelser» som innebærer stortingsbehandling for opptak av nye legemidler i blåreseptordningen: Manglende sykdomspunkt og legemiddelgruppe, og den såkalte «bagatellgrensen» (mer enn 5 mill. kr i forventede merutgifter for folketrygden om 5 år). I legemiddelmeldingen ble det slått fast at den første autoavslagsbestemmelsen skal fjernes, og Stortinget ba «... Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2006 legge fram et forslag til vesentlig heving av 'bagatellgrensen'».

Hva har skjedd? Den første autoavslagsbestemmelsen består. Den er ikke omtalt senere, men endres kanskje i forbindelse med myndighetenes Blårevprosjekt. Bagatellgrensen er uendret og ikke omtalt i noe budsjett. «Dynamisk» er senere kun tolket som mulighettil å fjerne legemidler fra blå resept. En ny forskrift lager prosedyrer for fjerning av legemidler, og dette er ikke sett i forhold til andre politiske virkemidler. Opptaksproblematikken er ikke nevnt senere.

Terapeutisk likeverdighet?

Så til ordningen Foretrukket legemiddel, som blir brukt som virkemiddel for å redusere de offentlige utgiftene der det kan fastslås terapeutisk likeverdighet. Har regjeringen og legemiddelmyndighetene fulgt opp Stortingets føringer på dette området? Legemiddelmeldingen og Stortinget satte fokus på legens rolle som dørvokter for blåreseptordningen, og påpekte at Legens frie forskrivningsrett skulle ivaretas. Det var ikke ønskelig med terapeutisk referanseprissystem, og virkemidlet foretrukket legemiddel kunne være samlende – gitt visse forutsetninger.

Så hva er status på området? Ordningen er innført for statiner og antihistaminer, snart på GØRS og på migrene. Vi vet at 90% av nyforskrivninger på statiner nå er foretrukket legemiddel. Problemet melder seg når man ber leger om å bytte terapi for velregulerte pasienter. Forstår pasientene hvorfor? Er det nødvendig?

Underforbruk ikke viktig?

Så til et område der manglende oppfølging kanskje ikke er noe problem, men hvor selve legemiddelmeldingen ikke var grundig nok. Legemiddelmeldingens hovedintensjon var altså å fokusere på riktigere legemiddelbruk. Fokus var imidlertid utelukkende på feilbruk og overforbruk. Feilbruk er et stort problem der offentlige tiltak er viktige og nødvendige. Det var imidlertid ikke vist til noe datagrunnlag for overforbruket, men konklusjonene var sterke. Vi vet imidlertid at internasjonale sammenlikninger viser at Norge ligger lavt i legemiddelforbruk per innbygger. Legemiddelindustriforeningen (LMI) kartla i fjor mulig underforbruk på seks viktige terapiområder, trolig finnes det langt flere. Riktig legemiddelbruk dreier seg i en del tilfeller også om å bruke mer legemidler. Det er viktig for pasientene at underforbruk og tilgjengelighet til viktige legemidler blir satt på den politiske dagsorden, og dette blir også en viktig sak i videre oppfølging av legemiddelmeldingen.

(Publisert i NFT nr. 3/2007 side 20.)