Tor Levin Hofgaard (f. 1968) er utdannet psykologspesialist. Han er president i
Norsk psykologforening.


Blir vi for opptatt av individuelle diagnoser, risikerer vi å spore av i debatten om den egentlige årsaken til økningen i antallet som sier de sliter psykisk. Og bommer vi på årsaken, bommer vi på løsningen. 

En av de store samfunnsutfordringene i dag er idealene vi omgir oss med. Vi skal være nær perfekte, leve sunt, vi forakter nærmest svakhet. Aller helst skal vi se vakre ut til vi blir 70 år, vi skal bygge karriere, helst tjene fett og være sjef allerede i 20-årene. Vi skal ha ­perfekte relasjoner, perfekte venner, perfekt hus, perfekte barn. Idealer tar sjelden pause. Vi speiler oss i likes på Face, Snap og Insta mens bloggverdenen flommer over av sukkersøte liv. 

Budskapet rundt oss er i stigende grad: Alt er opp til deg. Du kan bli hva du vil, hvem du vil, du kan konstruere deg selv hver dag. Du er uavhengig; FRI! Nærmere et slags ­psykologisk ørkenlandskap er det vanskelig å komme. «Du er helt alene», lyder den underliggende ­beskjeden. Og det er en tilstand vi mennesker lever dårlig med.

Svaret for mange blir å flykte inn i destruktive atferds- og tankemønstre. Vi ruser oss, spiser for mye eller for lite, vi shopper over evne. Under overflaten venter tomheten, meningsløsheten, ensomheten, skyldfølelse, isolasjon, nedsatt energi og gledesløshet. For stadig flere bryter disse følelsene gjennom. Grunnen er at gapet blir for stort mellom idealene vi er flasket opp med og det vi faktisk holdet på med i hverdagen. Å fylle gapet med umiddelbare lykkeopplevelser blir ekstremt slitsomt. 

Hva er det så vi tilbyr av hjelp? Medisinering? 

Antall brukere av psykofarmaka i ­aldersgruppen 20–29 år i Norge økte med 50 prosent i perioden 2005 til 2015 (Reseptregisteret 2016). Medikamenter kan gi god hjelp. Men jeg er usikker på nytteverdien hvis piller blir en erstatning for samtaleterapi, som vi vet de fleste foretrekker, og som eksempelvis kunne ha hjulpet oss til personlig mobilisering mot perfeksjonsidealene.

Er løsningen diagnostisering, og å innlemme stadig nye «vanlige livsutfordringer» i diagnosemanualene?  

For å kontrollere tilstrømningen av hjelpe­trengende, deler vi dem gjerne inn i ­kategorier – diagnoser. Diagnostisering av psykiske ­lidelser vil ofte være viktig, både fordi ­diagnoser gjør det mulig å forske seg frem til gode behandlingsmetoder, og fordi de gir inngangsbillett til pasientrettigheter. 

Men diagnostisering har også sine ­begrensinger. Selv om vi vet en del om ­hvilken behandling som ofte virker på hva, vet vi ­fortsatt ikke hva som er årsakene til ­lidelsene. To pasienter kan være like i den forstand at begge har diagnosen ­«depresjon». Men det som utløser og opprettholder lidelsen, og risiko- og beskyttelsesfaktorene som er til stede i pasientens liv, kan være vidt ­forskjellige. Det innebærer at de psykiske diagnosene ikke fullt ut gjør oss i stand til å forstå hva en pasient har behov for, hvilken behandling som trengs eller hvor mange timer og ressurser som må til for å kunne yte virksom hjelp. De gir ikke ­nødvendigvis ­handlingsrom for annet enn å tilby ­symptomlette. ­Plagenes årsak består. Desto viktigere er det å ­supplere ­diagnosene med ytterligere ­kunnskap om hvordan ­pasienten lever sitt ­liv; om ­mellommenneskelige ­relasjoner, ­boforhold, ­sosioøkonomisk status osv. I mange ­tilfeller ligger ­problemets løsning langt ­utenfor ­rekkevidden av ­helse­vesenets tradisjonelle ­virkemidler. For å kunne peke ut trygge veivalg for pasienten, trengs derfor gode samtaler.

Paradokset er at noe av det vi tilbyr raskest i dag, er det vi kaller «lykkepiller». Det er ikke lite ironisk, når det nettopp er for mye jag etter lykke som faktisk er deler av problemet. 

Så hva gjør vi med det? Vi må tette gapet mellom fortellingen om hva vi bør, skal og må, og det vi faktisk driver med. Dette kan vi gjøre på to måter. Vi kan endre det vi driver med, eller endre samfunnets idealer. 

Det første er en individuell løsning som ­krever samtaler, som krever tid, som krever at vi bygger opp motivasjon og evne til å handle annerledes innenfor gitte samfunnsrammer. 

Å endre samfunnets idealer gjør vi med helt andre løsninger. Det krever at vi går løs på effektivitetskrav, omstillingskrav og den manglende toleransen for å ikke prestere 110 prosent til enhver tid. Det krever mer vekt på fellesskap enn på individualisme. Og at vi tar på alvor at det tar en landsby å bidra til at et barn eller en ungdom får et godt liv. Og der credoet er at du ikke er alene! 

Klarer vi det, vil vi frigjøre store ressurser hos mange mennesker som i dag faller ut av skole, arbeid, familie og gode relasjoner. Og vi vil også frigjøre ressurser i helsetjenestene slik at vi kan ta den tiden vi trenger for å hjelpe dem som fortsatt vil slite med psykiske lidelser uansett hvilke grep vi gjør i samfunnet. 

(Publisert i NFT nr. 2/2017 side 29)