50 år med farmasøytisk etterutdanning

Tekst: Vibeke Lem Nordahl, cand.pharm., tidl. leder i KFFE og VETT, tidl. adm. dir. Norges Apotekerforening

Det var neppe tilfeldig at behovet for etterutdanning føltes mer påtrengende i etterkrigstiden. Under og like etter krigen skjedde det nærmest en revolusjon innen behandlingen av flere viktige sykdomsgrupper, og nye legemidler (penicillin, sulfapreparater, psykofarmaka) var en viktig del av behandlingen.

Sporadisk tilbud

Et annet trekk ved situasjonen på denne tiden var det faktum at man – takket være den rivende utviklingen innen medisin og farmasi – hadde fått farmasøytiske kandidater med høyst ulike studier bak seg. De eldste farmasøytene hadde fulgt en studieordning som ble forlatt i 1935, mange var uteksaminert etter en nyere studieordning som eksisterte frem til 1960, og mange ville etter hvert ha fulgt studieordningen som ble innført i 1960.
I tillegg til dette skjedde på denne tiden en endring i synet på farmasiens stilling og oppgaver i samfunnet, i retning av at farmasøyten ble legens rådgiver også i farmakologiske spørsmål.

Alle disse forhold gjorde selvsagt behovet for farmasøytisk etterutdanning enda klarere.

Like etter krigen forgikk det en del spredte etterutdanningstiltak i regi av ulike foreninger, men tilbudet var sporadisk og på ingen måte tilstrekkelig til å dekke alle behov.

Organisering

I 1956 tok derfor Norges Farmaceutiske Forening (NFF) et initiativ overfor Norges Apotekerforening (NAF) og ba om hjelp til å bygge opp en fastere organisering av etterutdanningsvirksomheten. NAF var umiddelbart positiv til forslaget, og i 1957 ble Etterutdannelseskomiteen for farmasøytiske kandidater dannet. Da Reseptarhøgskolen ble opprettet i 1967, skiftet komiteen navn til Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse (KFFE).

Økonomi

Økonomisk var virksomheten fra starten av et spleiselag mellom partene. Komiteen fikk sekretær i deltidsstilling og etter hvert noe kontorhjelp samt egne lokaler. Så vel Norsk Medisinaldepot (NMD) som Sosial- og helsedepartementet og Helsedirektoratet (nå Sosial- og helsedirektoratet) har også bidratt betydelig opp gjennom årene.

Finansieringsmodellen understreker veldig tydelig hvilken stor oppslutning det var om etterutdanningstilbudet til farmasøyter. Dette var noe hele etaten mente var viktig og som man ønsket å bruke ressurser på.

Prinsippet har fra starten vært at etterutdanningsvirksomheten skulle være selvbærende, dvs. at bidrag og kursavgifter skulle dekke de faktiske utgifter til lønn og andre driftsutgifter. Virksomheten skulle ikke være inntektsbringende. Dette gjelder også for VETT i dag, selv om de faste bidragsyterne er blitt færre, og uforutsigbarheten i økonomien større. Men nettopp denne økonomimodellen har gjort det mulig å holde kursavgiftene på et rimelig nivå i alle år. Ja, faktisk kan man godt si at farmasøytisk etterutdanning har vært – og er – billig, når man tenker på at VETT tilbyr skreddersøm for en i realiteten svært liten målgruppe.

Universitetet i Oslo

For farmasøytisk etterutdanning skulle det vise seg å være veldig viktig at FI var med fra første stund. Det skapte et bånd også til Universitetet i Oslo som selvsagt ble betydelig styrket da KFFE fikk lokaler på Farmasøytisk institutt (FI) og senere andre steder på Universitetet. Samtidig skal det ikke stikkes under stol at FI ikke alltid var like velvillig overfor den eksternt finansierte virksomheten. FI trengte alltid penger, og det ble mange diskusjoner opp gjennom årene om KFFEs inntekter og betaling fortjenester fra FI og UiO. Forholdet har nok også vært preget av en viss kulturkollisjon mellom den mer forretningsmessige virksomheten i KFFE og senere VETT, og det tungrodde, ganske byråkratiske universitetssystemet.

Da KFFE ble opprettet, foregikk det lite eller ingenting av etterutdanning ved Universitetet i Oslo. Det var grunnutdanning som var UiOs ansvar, og ikke noe annet.

Med voksenopplæringsloven av 1976 ble det imidlertid rettet et sterkere søkelys også på etterutdanning. Det var imidlertid først med lov om universiteter og høgskoler av 2005, at utdanningsinstitusjonene fikk «plikt til også å tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde».
I 1988 startet Norges Apotekerforening arbeidet med en formalisert videreutdanning for farmasøytiske kandidater i apotek (diplomstudiet) med økonomi og ledelse/administrasjon, samfunnsfarmasi og farmasifag som hovedemner. Studiet skulle være ettårig, og studentene skulle få stipendium fra det daværende Apotekfarmasifondet og permisjon fra jobben. Men NAF ønsket at studiet skulle gi formell kompetanse, og det kunne man bare få til gjennom en tilknytning til universitetet.

VETT så dagens lys i 1992

Dette ønsket om en formell videreutdanning var den utløsende årsak til at det i 1990 ble nedsatt et utvalg (bestående av Ellen Finstad fra NAF, Jan Karlsen fra FI og undertegnede fra KFFE) som skulle utrede en organisasjonsmodell som kunne knytte videreutdanningen til Universitetet i Oslo og samtidig benytte det administrative apparatet som var bygget opp rundt KFFE. Utvalget foreslo at det ble opprettet en eksternt finansiert enhet ved Farmasøytisk institutt som foruten å administrere KFFEs etterutdanningstilbud også skulle administrere og lede NAFs videreutdanning. Forslaget fikk full støtte på alle nivåer ved UiO, og i 1992 var Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) ved Farmasøytisk institutt en realitet, med undertegnede som leder og Nils-Ove Hoem som ansvarlig for NAFs videreutdanning. Avdelingen var den første i sitt slag ved UiO og sannsynligvis den første i landet.

Før og parallelt med NAFs arbeid med diplomstudiet, arbeidet en gruppe pionerer innen sykehusfarmasien (Grethe Eide, Angelika Kruse-Jensen, Kirsten Nordbø) med en formell spesialistutdanning i sykehusfarmasi. Denne ble lansert i 1990 og ble fra starten av administrert av Norges Farmaceutiske Forening. VETT-kurs med eksamensrett utgjorde imidlertid meget av teorien i utdanningen, og omkring 1997 overtok VETT også det administrative arbeidet med spesialistutdanningen. Dermed var de viktigste elementene i farmasøytisk videre- og etterutdanning samlet i VETT.
Arbeidet var organisert slik at VETT hadde tre faste, eksterne oppdragsgivere: KFFE (etterutdanning), NAF (diplomstudiet) og NFF (spesialistutdanningen), se figur 1. En betingelse var at det med hvert oppdrag fulgte finansiering. VETT-utvalget fungerte som styre for avdelingen og var selv underlagt instituttrådet ved FI på enkelte områder.

Figur 1. Organiseringen av VETT slik den var. (VETT drives i dag uten oppdrag fra disse oppdragsgiverne, og utelukkende som en kommersiell virksomhet.)

Målsetting og målgrupper

Fra starten av var oppdraget for KFFE «å planlegge og organisere etterutdannelsen av farmasøytiske kandidater». Denne bestemmelsen var nedfelt i utvalgets instruks.
Vi må imidlertid helt til 1982 for å finne den første utredningensom tar KFFEs virksomhet opp til vurdering i stor bredde. Da ble innstillingen «Retningslinjer for innhold, struktur og styring av KFFEs virksomhet i kommende 10–15-årsperiode» lagt frem. Og derved fikk KFFE sin første ambisiøse målsetting:

«Å sørge for kontinuerlige muligheter for alle farmasøyter til å gjennomføre en systematisk og relevant etterutdanning innen gitte økonomiske rammer.»

Allerede i 1989 fikk man imidlertid en ny innstilling fra et utvalg som først og fremst skulle vurdere KFFEs organisasjon og tilknytning til universitetet. Utvalgets mandat var imidlertid bredere enn som så, og blant forslagene var også et forslag til ny målformulering:

«KFFEs overordnede mål er å fremme farmasiens faglige og yrkesmessige utvikling slik at den til enhver tid fyller sin samfunnsmessige oppgave.
Målet for KFFEs virksomhet er å gi farmasøyter muligheter til å ajourføre og øke sine kvalifikasjoner innen farmasøyters yrkesområder.»

I 1996 så man konturene av et helt nytt apotekvesen, og behovet for å diskutere KFFEs rolle og funksjon i et fremtidsperspektiv ble påtrengende. Det ble derfor nedsatt en ny arbeidsgruppe som fikk i oppgave å «utarbeide et utkast til KFFEs mål og strategier for fremtiden.» Våren 1997 kom innstillingen og med den følgende formulering for KFFEs overordnede mål:

«KFFE har som mål å:

• stimulere til farmasiens faglige og yrkesmessige utvikling
• stimulere til farmasiens faglige og yrkesmessige utvikling
• bidra til at farmasøytene til enhver tid har kompetanse til å utføre sine oppgaver i tråd med samfunnets behov
• bevisstgjøre farmasøytene i deres yrkesrolle»

Arbeidsgruppen foreslo videre at KFFE bl.a. skulle:

• fremme aktive læringsprosesser
• utnytte læringsmulighetene i apotek
• etablere kompetansenettverk for farmasøyter.

Dessuten foreslo arbeidsgruppen at primære målgrupper for KFFE skulle være «Apotekarbeidende farmasøytiske kandidater og reseptarer i primærhelsetjenesten og i sykehus.» Dette var nærmest en konstatering av fakta, all den stund de fleste tilbudene fra KFFE var rettet mot denne gruppen, men arbeidsgruppen mente det var avklarende for alle parter å få satt dette på papiret.

Det man ikke visste på dette tidspunkt, var at komiteens levetid gikk mot slutten. Kravene til profesjonalisering og etter hvert problemene med å finne folk som ville gjøre en innsats i KFFE, førte til at Komiteen ble nedlagt i 2001.

Etter den tid er det VETT som fullt ut har ansvaret for etterutdanningstilbudet. Og VETTs målsetting er ikke mindre krevende:
«Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) skal bidra til å sikre et høyt nivå på farmasøytisk kunnskap og yrkesutøvelse gjennom å tilby, administrere og koordinere videre- og etterutdanning for farmasøyter.»

Utdanningstilbudet

Det aller første kurset i KFFE-regi var et «aftenkurs» i farmakologi med i alt 60 forelesninger og over 200 påmeldte deltakere!

Men utdanningstilbudet fra KFFE var tidlig svært allsidig: Det ble satset på kurspakker, sentrale temadager, sentrale kurs: 2–5 dager, regionale kurs, forelesningsrekker samt lokale kurs ogtemadager og lokale studiegrupper som arbeidet med kurspakkene.

Farmasøytisk etterutdanning var på denne tiden en skikkelig dugnad. I tillegg til den lille staben som ledet virksomheten, hadde man lokale etterutdanningsutvalg i kretsene, 13 i alt. De lokale utvalgene, bestående av to farmasøyter og to apotekere, hadde ansvar for de lokale tilbudene, inklusive å initiere og etablere studiegrupper. Det ble nedlagt en betydelig, frivillig innsats i den lokale virksomheten, og mange apotekere stilte seg heldigvis positive til at farmasøytene engasjerte seg i denne type virksomhet. En årlig kretskonferanse for lokale etterutdanningsutvalg samt Komité og administrasjon, der man diskuterte sentrale etterutdanningsspørsmål og utvekslet ideer og synspunkter, var en viktig inspirasjonskilde både lokalt og sentralt.

Til å utvikle de ulike kurstilbudene – både sentralt og lokalt – ble det nedsatt egne kursutvalg, der man samlet farmasøyter, apotekere og andre, for eksempel leger, med spesiell kompetanse både på kursutviklingsområdet og på selve fagområdet. Kompetansen i det å holde kurs bidro KFFE også til, gjennom en lang rekke kurs i voksenpedagogikk over flere år. Dessuten ble det avholdt en rekke kurs i undervisningsplanlegging i samarbeid mellom KFFE, EFA (Etterutdanning for apotekteknikere) og OFA (Opplæringsrådet for arbeidsmiljøloven). Kursutvalgene arbeidet i nært samarbeid med KFFE sentralt eller de lokale etterutdanningsutvalg. Og takket være bestemmelsen i lønns- og arbeidsavtalen mellom NAF og NFF, kunne apotekfarmasøytene delta i kursutvalgsarbeide også i arbeidstiden. I 1990 var for eksempel ca. 170 personer involvert i KFFEs arbeid. Dertil kom et 80-talls forelesere.

Det er altså langt flere enn de mange kursdeltakerne som opp gjennom årene har fått utviklet sin kompetanse gjennom KFFE. Arbeidet i kursutvalg og lokale etterutdanningsutvalg var nærmest en utdanning i seg selv.

Valg av emner

Når det gjaldt hvilke kurstemaer man skulle satse på, forsøkte KFFE og senere VETT å fange opp behovene, delvis fra medlemsorganisasjonene/-institusjonene, delvis via innspill fra enkeltfarmasøyter, men også gjennom å ta pulsen på utviklingen i faget både nasjonalt og internasjonalt, særlig med blikk til – og etter hvert samarbeid med - de andre nordiske landene. Det ble gjennom årene også gjennomført flere brukerundersøkelser, men disse hadde begrenset verdi i kursplanleggingen.

Derimot var det nødvendig med et overordnet samfunnsperspektiv på farmasøytisk etterutdanning, med utgangspunkt i den farmasøytiske yrkesrollen og farmasøytisk praksis. Og kanskje utviklingen i andre land. Hva er farmasøytens oppgave i samfunnet, hvilken rolle ønsker man at farmasøytene skal spille og hvilken kompetanse – både teoretisk og praktisk – må de ha for å fylle rollen på en god måte? Svarene på slike spørsmål vil variere over tid og avhenger også av hvem som svarer. Men få vil være uenige i at farmasøyter trenger kompetanse på et svært bredt felt: farmasifag, administrasjon og ledelse, økonomi, kommunikasjon og kundebehandling, IKT, legemiddelpolitikk, trygdesystemer m.fl. Like sikkert er det at grunnutdanningen ikke kan ta opp i seg alle disse emnene.

Foruten å dekke ny utvikling innen basalfagene, må derfor etterutdanningen vurdere hvilke hjelpe- og støttefag (om vi kan kalle dem det) som kan være aktuelle å inkorporere i tilbudet. I tillegg må man foreta en avveining mellom behovet for praktisk kunnskapog teori, og eventuelt hvordan man kan integrere praktisk opplæring i teoretiske kurs.

Retten til etterutdanning

Bestemmelser om etterutdanning i lønns- og arbeidsavtalen fra 1972 ga i realiteten farmasøyter i apotek ganske unike muligheter til å holde seg à jour med den faglige utviklingen. Mange benyttet seg også av muligheten. Et viktig element i denne sammenheng var også NAFs lønnsfond og refusjonsordingen for KFFE-kurs. Den betalte mye av apotekenes kostnader ved å sende farmasøyter på kurs og bidro derigjennom til at apotekfarmasøytene kunne delta i kurs selv om det enkelte apoteks økonomi ikke ga rom for det (eller apotekeren syntes det var unødvendig).
Mens ordningen på mange måter var svært gunstig for apotek og farmasøyter, så bidro den imidlertid til at NAF fikk en spesielt stor innflytelse på det konkrete etterutdanningstilbudet. For mens KFFE hadde det endelige ord når det gjaldt kursplaner og tilbud, så var det NAFs organer som besluttet hvilke kurs som skulle gis refusjon. Og de kursene som ikke ble refusjonsberettiget, fikk ofte ikke så stor oppslutning. Dette skapte fra tid til annen stor frustrasjon hos KFFE og KFFEs administrasjon. For mens KFFE i sin kursplanlegging forsøkte å tenke overordnet, fremtidsrettet og langsiktig, kunne Lønnsfondets styre gjøre helt andre vurderinger av hva som tjente apotekerne best. NFF tok saken opp med NAF i alle fall ved én anledning – uten at det førte til noen endring.

En annen uheldig virkning av at deltakelse i etterutdanningskurs ble en avtalefestet rettighet, var at ordningen på sett og vis ble en sovepute både for farmasøyter og kanskje ikke minst for apotekere. I stedet for at man fikk den systematiske og planmessige kompetansehevingen i apotek som både NAF og KFFE ønsket, ble det ofte tilfeldighetene som rådde. Mange farmasøyter betraktet det som en privatsak hvilket kurs de ønsket å gå på, og mange apotekere deltok lite i diskusjoner om hva slags kompetanse apoteket trengte. Man kan vel også mistenke at enkelte farmasøyter så kursdeltakelse mer som en kjærkommen avveksling fra det daglige arbeidet, enn som en mulighet til å heve kompetansenivået i eget apotek. Når det er sagt, må det også tillegges at mange engasjerte farmasøyter kom entusiastiske tilbake fra kurs til apoteket, bare for å bli møtt med liten eller ingen interesse fra apoteker og/eller kolleger for den nye kunnskap man bragte med seg.

Pionervirksomhet

KFFE/VETT drev på mange måter pionervirksomhet. Det var naturlig nok mye lettere for etterutdanningsorganene å ta opp nye emner i porteføljen enn det var for utdanningsinstitusjonene å innføre nye fag i studieplanene. For eksempel har informasjon og kommunikasjon vært et sentralt tema i etterutdanningsvirksomheten helt siden 70-tallet, lenge før det ble ansett som viktig nok til å få en plass i farmasi- og reseptarstudiet.

Apotekadministrasjon var et viktig kurs fra tidlig på 60-tallet. KFFE-kurset i samfunnsfarmasi ble introdusert på midten av 1970-tallet, mens det først et tiår senere ble etablert en professor 2 stilling i samfunnsfarmasi ved FI. Avdeling for samfunnsfarmasi kom enda senere.

Det første kurset i EDB ble arrangert i 1975, ca. 10 år før de første edb-systemene inntok apotek. Sykehusfarmasikursene ble lansert så tidlig som i 1962 og var, inntil spesialistutdanningen i sykehusfarmasi ble etablert i 1991, det eneste målrettede utdanningstilbudetfor de som jobbet eller ville jobbe i sykehus. Problembasert læring ble tatt i bruk innen farmasøytisk etterutdanning lenge før det ble innarbeidet som metode i grunnutdanningen. VETT var også veldig tidlig ute med å tilby nettbaserte kurs.

Også på andre områder var farmasøytisk etterutdanning engasjert i nybrottsarbeid. I 1990 gikk den første konferansen Lifelong Learning in Pharmaceutical Sciences and Services av stabelen (se bilde), initiert av bl.a. KFFE og Nina E. Haavie. I 1992 var KFFE/VETT en av initiativtakerne til Nordisk Føderasjon for Farmasøytisk Utdannelse (NFFU).

Basis for etterutdanningsvirksomheten har likevel vært fagkursene. Til å begynne med hadde de nok en mer generell karakter, som Farmakologi/farmasi/farmasøytisk kjemi, Galenisk farmasi etc. Men etter hvert er også fagkursene blitt mer spesialiserte: Medikamentell behandling ved hjertesvikt, Peroral antikoagulasjonsbehandling, Hypertensjon, for å nevne emner fra kursprogrammet i 2005.

Og mens det de første årene ble holdt ett til to heldagskurs i året, arrangerte VETT i 2005 hele 31 videre- og etterutdanningskurs for farmasøyter i Norge!

Deltakelse – engasjement

Som nevnt var interessen stor blant farmasøyter for å gå på kurs, og mange kurs var overtegnet. Tallene fra 1990 til 1995 gir en god pekepinn om interessen før ny apoteklov, se figur 2. Men også i de senere år har aktiviteten vært stor, se figur 3.

Figur 2. Totalt antall deltakere i alle aktiviteter.

Figur 3. Antall kursdeltakere.

Utbytte

Det spørsmålet man likevel må stille seg fra tid til annen er om man – tross et omfattende etterutdanningstilbud og stor deltakelse – har fått noe igjen for pengene? Hensikten med all opplæring er jo at ny kunnskap skal føre til endret adferd på det ene eller andre området. Og spørsmålet blir da: Har farmasøytisk etterutdanning gjennom 50 år ført til endret adferd hos farmasøytene? Og enda viktigere: Har publikum – kundene – merket noe til en eventuelt endret adferd?

Dette er et vanskelig spørsmål. Det finnes knapt noen undersøkelser som har kartlagt adferd før og etter farmasøytisk etterutdanning, enn si kundens oppfatning før og etter. Det vi vet er imidlertid at farmasøyter og apotek scorer svært høyt på kundebarometre som viser at kundene har stor tillit til bransjen. Og tillit må man som kjent gjøre seg fortjent til – ikke bare én gang, men hver eneste dag. Den tillit som kundene i dag har til apotekene, er bygget opp gjennom vel 400 års virksomhet – og ikke minst gjennom 50 år med farmasøytisk etterutdanning! En slik tillit hadde apotek og farmasøyter ikke hatt om de ikke i praksis viste seg som dyktige og oppdaterte fagpersoner, gode og serviceinnstilte veiledere for kundene, effektive forvaltere av det offentliges mange regelverk og ordninger på legemiddelområdet og yrkesutøvere med stor integritet og yrkesstolthet. Det siste er faktisk ikke minst viktig.

Det må med andre ord være lov å trekke den konklusjon at farmasøytisk etterutdanning har vært én av flere forutsetninger for at apotekene i dag havner på barometertoppen. At den i det store og hele har ført til de ønskede og nødvendige adferdsendringer, og at kundene ville fått meget dårligere hjelp på apoteket om farmasøytene ikke hadde hatt tilbudet fra KFFE og VETT.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2007 side 20–23.)