I forbindelse med 75-årsmarkeringen stilte NFT to tidligere og én nåværende student ved FI følgende spørsmål:

  1. Hvorfor valgte du å studere farmasi?
  2. Hvorfor FI ved Universitetet i Oslo?
  3. Hva er ditt sterkeste minne fra «huset», f.eks. fra miljøet ved fakultetet?
  4. Hvordan skilte/skiller FI og farmasistudenter seg fra andre miljø ved universitetet?
  5. Hvordan var/er fagmiljøet ved FI?
  6. Hva bør FI legge vekt på nå for å gjøre studentene best mulig rustet for dagens arbeidsliv?

Farmasistudent Sverre Høyem

Uteksamineres i 2008

1. For det første jobbet jeg, i ungdomstiden, i en sportsforretning. Her hadde jeg stort ansvar og fikk jobbe med kunderådgivning, salg, vareeksponering og andre butikkgjøremål. For det andre studerte jeg allmennfag ved Kristiansand Katedralskole og likte realfagene best. For det tredje er min familie godt representert innen helsesektoren. Farmasi ble derfor midt i blinken for meg: Den kombinerer handelsfag, realfag og helsefag.

2. Stedsprioriteringen var nok i første omgang et resultat av avstander til mor og far. I ettertid angrer jeg ikke på det. Det er liten tvil om at Farmasøytisk institutt sitter på den tyngste kompetansen og tilbyr studentene den bredeste og dypeste utdanningen innenfor farmasifaget i Norge. Jeg syns imidlertid det er svært positivt at farmasiutdanningen i både Tromsø og Bergen nå er vel etablerte. Samarbeidet mellom institusjonene bør styrkes, da vil også profesjonen styrkes på sikt.

3. Når jeg tenker på FI, tenker jeg først og fremst på det gode samholdet mellom studentene. Her foregår det meste av forelesninger og laboratoriearbeid i tett samarbeid med faglærere og medstudenter. Hvert semester arrangerer studentforeningene VIRILIS og Veneficus store fester for alle farmasistudentene og det er alltid godt oppmøte. Nettverket vi etablerer i løpet av fem år på FI er unikt. I tillegg til gode kontakter, får vi venner for livet.

4. Farmasistudenter prioriterer fag og skole. Det er vi helt nødt til for å kunne fullføre studiet. En strukturert hverdag og lange dager på lesesalen tror jeg er velkjent for mange. Som farmasistudent har vi dessuten muligheten til å få relevante ekstrajobber før vi er ferdig med utdanningen. På studentmailen tikker det daglig inn jobbtilbud, noe jeg synes er veldig positivt. Farmasirelaterte jobber gir studentene mulighet til å bruke sine kunnskaper i praksis. Mange studenter jobber under studietiden, men de færreste med ting som er relevante i forhold utdanningen.

5. Fagmiljøet på FI skiller seg klart ut på universitetet. I motsetning til andre fakulteter og institutter utdanner FI kandidater med en unik tverrfaglig kompetanse. Farmasifaget er svært allsidig og en ferdig farmasøyt kan like gjerne diskutere strategier innenfor organisk syntese med en kjemiker som beste behandlingsalternativ for bestemt sykdom med en medisiner. Våre kunnskaper innenfor legemiddelformulering gjør oss helt enestående innenfor legemiddelproduksjon. Det er det sterke fagmiljøet på FI som gir studentene den solide farmasøytiske basalkunnskapen.

6. FI må bli mer bevisst på at det er ledere som utdannes fra instituttet. Farmasøyter blir ofte satt i lederstillinger i statlige og private virksomheter. Selv om det er defarmasøytiske fagene som skal stå i fokus, er det viktig at studentene blir trygge på den kunnskapen de har. FI bør generere personligheter som er velegnet som ledere; folk som tør å ta ordet i en forsamling og si sin mening. De må utdanne ledere som ikke er redde for å ta en faglig beslutning.

Grete Hogstad Cand.pharm. Grete Hogstad

Direktør i PhotoCure
Uteksaminert i 1982

1. Jeg hadde opprinnelig tenkt meg medisin eller veterinærmedisin, men måtte samle tilleggspoeng og tok et år kjemi ved Universitetet i Trondheim. Dermed ble interessen for kjemi skikkelig tent, og farmasi ligger jo noe midt imellom ... Heldigvis hadde jeg ikke satt bena innenfor et apotek, for da hadde jeg nok havnet et helt annet sted enn på farmasi.

2. FI fordi det var eneste mulighet i Norge i «gamle dager», og jeg fikk også forhåndsopptak før jeg reiste til USA for et år.

3. Det aller sterkeste minnet var nok gutten med de vakre, grønne øynene på raden bak meg første dag ...(vi er fortsatt gift). For øvrig mange sterke minner som f.eks. dåpsfesten, dusfesten og en rekke freske studentfester med mye sang og latter. Har heller ikke glemt da jeg sølte brom under et forsøk i laben (ikke helt sunt, nei), ei heller de lange og spennende nettene under hovedfagsåret.

4. Det vet jeg ikke, for på farmasistudiet var vi godt beskyttet mot resten av studentverdenen! For meg som hadde hatt et år som student i Trondheim, og deretter et år ved University of Oregon i USA var det fullstendig kultursjokk å komme til FI med alle de snille, flinke og veldig fornuftige jentene som drakk kakao, spiste kaker og utvekslet kake- og strikkeoppskrifter når de ikke satt på lesesalen. Farmasistudiet VAR en pakketur og skilte seg veldig fra mine erfaringer fra studentlivet i Trondheim og USA, hvor vi måtte gjøre valg, hadde mye mer selvstudium, og ikke en åtte til fire-jobb i lab og forelesningssal. Men man tilpasser seg, og etter hvert satte jeg stor pris på det tette samholdet vi hadde, noe som nok var helt spesielt i forhold til de venner jeg hadde som gikk på kjemi, biologi, samfunnsfag etc. Men jeg må nok innrømme at det var først under hovedfaget at jeg følte at jeg var en ekte student (og ikke en skoleelev).

5. Fagmiljøet opplevde jeg som sterkt både blant studenter og forelesere, men inntil hovedfagsåret veldig «isolert» i forhold til samfunn og næringsliv.

6. Jeg vet at mye er endret siden «gamle dager», men fortsatt er farmasøyter og farmasi en ganske så godt bevart hemmelighet. Skal jeg trekke frem de tre viktigste sakene, må det være:

  • a) Gjøre studentene stolte av, og trygge på, den spesialkunnskap vi har og dermed i stand til bedre å profilere oss utad (identifisere våre naturlige plasser/alt vi kan brukes til, stimulere kreativiteten).
  • b) Etablere kontakt med næringsliv og eksterne fagmiljøer (ikke bare apotek) fra dag én for å gi studentene visjoner og muligheter til å skape morgendagens farmasøyt.
  • c) Kommunikasjon, samfunns-/helseøkonomi, ledelse, markedsføring og salg samt farmasøytens spesialfag (som galenisk farmasi) må få større plass til fordel for eksempelvis analytisk kjemi og fagområder hvor andre studier/profesjoner er spesialister.

Cand.pharm. Rolf Bjerke Paulssen

Pensjonist
Uteksaminert i 1958

1. Jeg ble født inn i en apotekfamilie. Min farfar var apoteker, min far provisor, senere apoteker og min onkel var cand.pharm. og ble senere førsteamanuensis ved FI. Hadde jeg noe valg? Jo, jeg ville gjerne bli kjemiingeniør, men det var svært vanskelig å komme inn på NTH. Så jeg søkte begge steder og på FI fikk jeg ja. Jeg angret aldri på at jeg ble farmasistudent.

2. I 1954 var det ingen annen farmasiutdanning å få i Norge enn på FI. Å studere i utlandet var utenkelig for meg den gang, men senere i livet traff jeg mange norske farmasøyter som hadde sin eksamen fra Danmark. Også de ville nok helst ha studert i Oslo dersom ikke instituttet hadde vært fullt.

3. Det er ikke lett å huske 50 år tilbake. Fra det første året er det nok analysene på laben til Minken (amanuensis Rolf Minken) jeg husker best. Vi lærte utrolig mye stoffkjemi på en spennende måte og senere det å arbeide nøyaktig for å få riktig svar på kvantitative prøver. Alt dette kom godt med senere i studiet og yrket. I pausene satt vi i Blindernkjelleren der studentmiljøet var rikt, røykfylt og diskusjonspreget. Her fikk vi kjøpt mat som jeg ikke tror dagens studenter ville like å spise. Men vi hadde opplevd krigen og tålte litt av hvert! Så hadde vi Veneficus, vår egen studentforening med møter og fester. Her traff vi de eldre studentene som gjerne ville veilede oss – og de yngre som vi gjerne ville gi gode råd.

4. Farmasistudentene tilhørte et årskull og måtte ha samme studieprogresjon som dette. Vi ble en sammensveiset klasse som delte sorger og gleder. Derfor deltok få farmasistudenter i Studentersamfundet f.eks. Til gjengjeld hadde vi som nevnt Veneficus og vi hadde Farmasihytta hvor vi tilbrakte weekender sammen. Der traff vi også yngre kandidater. Her ble det arrangert farmasøytisk mesterskap i orientering og ski (langrenn, hopp og kombinert). Blindernstudentene (realistene og farmasøytene) var en annen «rase» enn de som studerte nede i byen.

5. I 50-årene levde vi i professorveldet. De tre «proffene» i farmasøytisk kjemi, farmasi og farmakognosi hadde all makt. Og det sto stor respekt av dem. Noen var glimrende forelesere, andre hadde nådd middagshøyden for lengst. Men det var mange yngre, dyktige dosenter og amanuenser som hadde et mer moderne syn på sitt fag. Fagområdene hadde liten kontakt med hverandre. Vi fikk en solid yrkesutdanning, men vi fikk lite innblikk i forskning og tilgrensende fag. Jeg studerte lenge før det ble hovedfag ved FI.

6. En nødvendighet for alle studier er å legge en solid basis for yrkesliv eller videre studier. Har du fått en god plattform å stå på, kan du lettere tilegne deg kunnskaper i fag du får lyst på eller behov for senere. Det er grunnutdanningen som er viktig. Ledelse, administrasjon og kjøpmannskap kan du tilegne deg senere, hvis du føler for det.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2007 side 14–15.)