Naz Isabella Lilan vil farmasøytifisere hele legemiddelindustrien

Farmasøyt Naz Isabella Lilan er QP (Qualified Person) på Fresenius Kabi i Halden og er strålende ­fornøyd med at hun fikk muligheten til jobb i legemiddelindustrien.

— Det er kjempeinteressant. Jeg har ikke en dag jeg kan kjede meg og ikke ha noe spennende å gjøre, sier hun med et stort smil.

NFT møter Lilan utenfor fabrikken rett ved innfartsåren til Halden fra vest. Smittevernriktig, men kanskje ikke så klimariktig, kjører vi hver vår bil inn til sentrum, hvor vi etter litt leting slår oss ned på Baker´n på Høvleriet. Lilan bor i Fredrikstad og tilstår at selv om hun jobber i Halden, så er hun ikke så godt kjent.

— Det er som oftest på jobb og rett hjem, sier hun.

— Men festningen er jo kjempefin. Du burde kjøre en tur gjennom sentrum og opp dit når du drar, legger hun til og peker over Tista og opp mot Fredriksten.

Det ville være en drømmesituasjon å få mulighet til å farmasøytifisere alle avdelingene på Fresenius.

DET ER ÉN TING SOM ER GALT MED INDUSTRIEN. Trygt plassert med hver vår lunsj fortsetter Lilan å snakke varmt om å jobbe i industrien.

— Det dukker bestandig opp noe hvor du må sitte og tenke hvordan vi skal løse det her på best mulig måte. Det er veldig spennende, selv etter tre og et halvt år.

Det er bare én ting hun savner med å jobbe i industrien, og det er farmasøyter. Fresenius Kabi har godt over 500 ansatte, men det er bare ni farmasøyter i Halden. I tillegg til henne og tre andre QP-er, er det én QP-trainee, to ansatt på regulatorisk ­avdeling, én produksjonsfarmasøyt og én FFA (Farmasifaglig ansvarlig). I industrien er det derimot mange bioingeniører og kjemikere.

— Hadde jeg hatt en større stilling og rekrutteringsmulighet, så hadde jeg IKKE valgt en ingeniør. Jeg hadde valgt en ­farmasøyt. Nesten uansett hvilken stilling i kvalitetsavdelingen, så kan en farmasøyt passe, mener hun.

Ingeniørene er flinke, men farmasøyter er tross alt legemiddelspesialister og kan alt fra produksjon til hvordan legemidlene virker i kroppen.

— Dessuten er vi jo eksperter på å følge regler. Det er jo bare en moro situasjon for farmasøyter med de ganske strenge ­kravene i legemiddelindustrien, smiler hun.

Lilan legger ikke skjul på at hun ­drømmer om å bygge videre på en karriere i ­industrien. Kanskje vil hun i fremtiden sitte i en rolle hvor hun ansetter.

— Det ville være en drømmesituasjon å få mulighet til å farmasøytifisere alle ­avdelingene på Fresenius, sier hun med et om mulig enda større smil.

FLYKTET FRA SADDAM. Naz Isabella Lilan er født og oppvokst i Erbil, hovedstaden i den kurdiske regionen nord i Irak. Faren var politisk aktiv og etter den første Gulfkrigen ble det vanskelig for dem, og de forlot landet noen få måneder etter at hun hadde startet på ungdomsskolen.

— Jeg kom til Sandnes som tenåring og har hatt ungdomsskole og videregående skole og universitetsutdanning her, sier hun og er stolt av bakgrunnen sin som kurder fra Irak, men det er norsk som definerer henne mest.

— For min del så er jeg vokst opp her, med den norske mentaliteten, og jeg synes ikke raser og religion i det hele tatt er noe særlig å legge så mye vekt på.

Etter videregående søkte hun farmasi og sivilingeniørstudiet i kjemi på Norges ­teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

— Det kom sikkert fra da jeg var liten. Jeg var glad i tall og matematikk, og da kan man fort bli stemplet som lege eller ­farmasøyt eller ingeniør i min kultur. Jeg hadde interesse for fagene, så jeg føler ikke at jeg har blitt tvunget til det, men de har vært med på å pushe litt.

Savnet mennesker på kjemi. Hun kom direkte inn på kjemi og reiste til Trondheim.

— Det er jo status med NTNU, ikke sant. Så jeg prøvde i to år, men så fant jeg ut at det var ikke noe for meg, sier hun og forklarer at det blant annet var ønsket om å jobbe med helse og mennesker som ble avgjørende.

— Det kan komme av at jeg er en utadvendt person. Jeg liker å ha med mennesker å gjøre. Jeg liker å jobbe med andre, jeg liker å jobbe i team og diskutere og finne løsninger. Jeg kunne ikke sittet på et kontor isolert og bare jobbet med én ting.

I løpet av utdanningen tok hun et år permisjon og flyttet til ­Fredrikstad hvor foreldrene hennes hadde flyttet for å være litt ­nærmere henne. I løpet av det året jobbet hun som tekniker på flere apotek i Østfold og fikk et godt nettverk både geografisk og innen apotekverdenen.

INDUSTRIEN MÅ MER PÅ BANEN. Da Lilan ble ferdig utdannet i 2011, var det derfor et naturlig valg for henne og mannen å flytte til Fredrikstad, og hun begynte på Apotek 1 Løven Sarpsborg hvor hun ble et halvt år før det dukket opp en stilling på Apotek 1 Hjorten Fredrikstad.

— Du ønsket deg ikke til industrien med en gang?

— Den interessen for industrien har vært der hele tiden, men apotekene var så mye mer på banen. Under studietiden min var de ute og rekrutterte, og de fleste av oss fikk jo jobb i apotek allerede da vi holdt på med masteroppgaven. Mens Legemiddelverket og industrien var ganske fraværende. Det er litt synd for farmasøyter trengs veldig i industrien, sier hun og viser til at noen bedrifter sliter med å skaffe QP.

— Da må de mer på banen og være proaktive og rekruttere.

DRØMMER OM Å JOBBE INTERNASJONALT. Selv søkte Lilan på QP-stillingen da den dukket opp i ­Fresenius Kabi i 2017 og jobbet to år som trainee før hun ble sertifisert som QP.

— Jeg stortrives med at jeg fikk muligheten til å komme meg inn i bransjen. Det er muligheten til ­karriereutvikling som har vært veldig interessant for meg, samtidig som du har en litt annerledes hverdag med mandag til fredag, ikke noen helgevakter og ikke noen senvakter, som er godt med to små barn.

Hun liker også at hun kan bruke mer av farmasi­utdanningen, og selv om hun på studiet likte ­farmakologien best og likte å jobbe med kunder i ­apotek, synes hun nå det er gøy å jobbe med galenisk farmasi og produksjon. Karrieren fremover vil nok bli i bransjen, men hun ser mange retninger den kan gå.

— Nå har jeg kommet meg inn i bransjen, og jeg er fokusert på karriere. Om det er i Fresenius eller andre steder, vet jeg ikke. Jeg stortrives i ­Fresenius, og de har gode karrieremuligheter både her og ­internasjonalt, sier hun.

— Min store drøm er å kunne være litt på de andre fabrikkene våre og kanskje kunne ta noen stillinger internasjonalt. Det er en litt lengre drøm og må vente til barna er litt større, men det er det jeg sikter på, legger hun til.

De klarte å ta en fra oss til Tekna. Det gjorde vondt altså. Jeg prøvde så hardt jeg kunne.

TRYGT Å VÆRE FAGORGANISERT. Lilan har vært organisert og medlem i Norges Farmaceutiske Forening helt siden studietiden. Det var litt tilfeldig at hun meldte seg inn.

— Etter hvert så skjønte jeg at det er jo en trygghet som man har. Ikke det at arbeidsgivere i Norge er helt på trynet, men det er en trygghet. Og det er en tilhørighet; du er samlet i din egen profesjon.

Da hun først fikk fast jobb i apotek, ble hun spurt om hun ville være vara. Som det ja-mennesket hun er, så sa hun ja, og deretter ballet det på seg. Hun har ledet NFF-A-styret i Farmaceutene og hovedtillits­valgt­gruppen i Apotek 1 Norge AS og satt i et europeisk utvalg for ansatte i moderselskapet Phoenix.

For farmasøytene i industrien er ­profesjonsansvarsforsikring gull verdt, fordi vi har personlig ansvar for det vi gjør, ­spesielt vi som jobber i en ­kvalitetsavdeling og er QP-er.

Hun synes fagforeningsarbeidet er viktig, men har også fått mye ut av engasjementet selv. Hun har gjort mye interessant, fått et stort nettverk både i Norge og utlandet og lært mye om samarbeid og ­forhandling. Hun har stort sett opplevd å møte respekt fra arbeidsgiversiden. Selv om de er uenig, så har de vært profesjonelle.

— Vi har klart å samarbeide til tross for uenigheten. «OK. Vi er uenig der og der og der, men kan vi ikke heller fokusere på der vi er enig og det vi begge to tjener på?» Da kommer man et hakk videre og blir ikke bare sittende på hver vår ende. Det har vært en positiv lærdom for meg, sier hun.

Vondt å miste medlemmer til Tekna. Farmasøytene som jobber i industrien og i hennes bedrift er flinke til å organisere seg. Til hennes store frustrasjon organiserer de seg dessverre i feil forening.

— I industrien er Tekna ganske sterk. Det er en ganske stor utfordring. Jeg har prøvd å få med meg resten av gjengen. Men de klarte å ta en fra oss til Tekna. Det gjorde vondt, altså. Jeg prøvde så hardt jeg kunne, sier hun med en litt trist mine.

— Drømmen min er at vi samler alle farmasøytene uansett hvilken stilling eller bransje de jobber i.

Hun skjønner hvorfor det er slik. Tekna har mange ingeniører og akademikere, og det er lett å tenke at Farmaceutene er for ­apotekfarmasøyter. I tillegg er de større og har gode kollektive tilbud.

— Men jeg synes foreningen har blitt mye flinkere til å bredde ut og vise at vi ikke er forening for bare apotekfarmasøyter, men for alle farmasøyter.

Dessuten mener hun at farmasøyter burde legge merke til hvem som jobber for farmasifaget og hvem som kjemper for å skape flere muligheter for farmasøyter.

— Tekna bryr seg ikke om det. De er stort sett en ingeniørforening, og når de er politisk på banen, så er det ingeniørene de jobber for.

— Farmasøytene bør tenke at vi har en egen forening som jobber for oss, sier hun og mener Farmaceutene har en gyllen mulighet til å vise at foreningen jobber for alle farmasøyter når det gjelder diskusjonen om egenproduksjon av legemidler.

— Å komme med i de diskusjonene er nøkkelen.

Hun synes også det er flott at foreningen har fått på plass en profesjonsansvarsforsikring for alle medlemmer.

— Jeg synes den er kjempebra. For farmasøytene i industrien er det gull verdt, fordi vi har personlig ansvar for det vi gjør, spesielt vi som jobber i en kvalitets­avdeling og er QP-er, sier hun og vet det er mange farmasøyter i industrien som har ønsket seg en slik forsikring.

FRITIDEN GÅR TIL MARKA. For tiden har ikke Lilan tatt på seg noen større verv, men har inntil nylig sittet i styret til NFF-P og står som tillitsvalgt i Fresenius Kabi. Da hun startet, var det tre medlemmer i Farmaceutene som jobbet på bedriften, og de skulle danne klubb etter at Farmaceutene fikk tariffavtale med NHO, som en av relativt få industribedrifter. Arbeidet har dog stoppet litt opp blant annet på grunn av at én av dem gikk til Tekna, og hun gikk ut i mamma­permisjon og er så vidt tilbake i jobb.

Hun har også blitt spurt om å stille til regionstyret som opprettes i forbindelse med overgangen til ny organisasjon.

— Jeg ble spurt, og jeg har litt dårlig samvittighet, men det har vært litt vanskelig med to små barn og til dels mye på jobb til tider, vedgår hun.

— Jeg har veldig lyst til å komme tilbake og være med på å vekke opp igjen regionen, men jeg tenker jeg nesten må la barna få vokse litt, og den fritiden jeg har, må jeg bruke på dem.

Ved siden av jobb og fag er det nemlig familien som er hennes hovedfokus, og det er ikke snakk om å ha så mange hobbyer.

— Når jeg ikke jobber, så er det barna som er ­fokuset, men jeg kjenner at jeg må ha pause fra dem òg, smiler hun.

Da benytter hun seg gjerne av Fredrikstadmarka.

— Å gå tur i marka, det er deilig. Spesielt de tidene det ikke er noe annet menneske der, sier hun og ­forteller at hun ofte går tur om kvelden på de lyse delene av året og tar gjerne en tur tidlig søndag ­morgen, kanskje med minstemann i vogna.

— Så det er det jeg gjør, når jeg har tid.

VANSKELIG FARMASIHUMOR. Mannen hennes, som jobber som digital markedsfører, er også viktig, men han har én feil.

Hun synes som oftest det er en fordel at han jobber i en annen bransje, men noen ganger, når hun snakker om farmasiinterne temaer, skulle hun ønske at han var farmasøyt.

— Spesielt når jeg forteller farmasivitser. Jeg synes det er veldig morsomt, og når jeg prøver å gjenfortelle ham det, så er det ikke så morsomt fordi han er fra en helt annen bransje, sier hun og trekker som eksempel frem at når det står på resepten «brukes som avtalt med legen», kan det fort i en travel hverdag på ­apoteket bli «brukes som avtalt med elgen» på etiketten på legemiddelpakningen. Som god farmasøyt legger hun til at feilen blir rettet før legemidlet blir levert til kunden.

— Det er litt kjent tema i apotekverdenen, men når jeg første gang fortalte det til ham, så var reaksjonen bare et skuldertrekk og «Ja, det var skrivefeil. Hva så?», ler hun.

(Publisert i NFT nr. 8/2020 side 42-45)