Nazia Parveen

Alder: 31 år

Sivil status: Gift, blir mamma i mai

Utdanning: Bachelor i farmasi, HiO

Arbeidssted: Vitusapotek Bogerud, Oslo

Favorittmedisin: Akkurat nå er paracetamol mitt hjerte nærmest, må jeg innrømme.

Favorittfarmasøyt: Jeg har problemer med å plukke ut én; jeg har møtt så mange flinke farmasøyter som har lært meg så mye, både under studiene og i jobb.

Hvorfor jeg er NFF-medlem: Det ser jeg på som en forsikring. Dessuten er jeg tilhenger av ideen om å stå sammen.

Hvorfor jeg ble farmasøyt: Først utdannet jeg meg som apotektekniker i 1997, et helt tilfeldig valg. Så trivdes jeg så godt i apoteket at jeg bestemte meg for å bli, men samtidig ville jeg noe mer! Dermed tok jeg farmasiutdanning.

Aktuell som: Fyrte løs mot norske muslimforståsegpåere som vil redde muslimske kvinner fra hijaben. På kronikkplass i Aftenposten 8. mars. «Muslimske og ikke-muslimske kvinner bør heller stå sammen for å takle reelle problemer», skrev de.

— Jeg er en voksen kvinne som gjerne vil bestemme selv. Og først og fremst ønsker jeg meg friheten til å velge. Jo da, islam krever at vi dekker oss til, men kulturelt er muslimer – som enhver annen etnisk gruppe – svært uensartet. Dermed velger vi også forskjellig.

Ordene ramler ut av henne i et endeløst stønn.

— Nok er nok.

Det var det Parveen og fem medsøstre ville formidle med sin kronikk i Aftenposten på kvinnedagen. Alle har forskjellig yrkesbakgrunn, men er pakistanske muslimer. De kom til landet som barn. Noen av dem bruker hijab, andre ikke.

— Jeg har et par nieser på elleve. De bruker hijab fordi de synes det er kult. Naturligvis skal de også ha retten til å velge hvem de vil være!

— Til sjuende og sist er det vel det du har i skallen – ikke det du har utenpå – som gjelder? spør hun.

Parveen er likevel stolt over å jobbe for en apotekkjede, Vitusapotek, som har designet sin egen hijab til arbeidsuniformen.

— Det viser at de ønsker å opptre inkluderende og ivaretakende overfor arbeidstakerne sine. Akkurat slik opplever jeg arbeidsgiveren min også.

Vitusapotek Bogerud har fire faste ansatte; to etnisk norske, én marokkaner og Parveen. En ganske vanlig miks i dagens apotek.

— Farmasistudiet er blitt svært populært blant flerkulturelle. Hvorfor det?

— Jeg kan bare snakke på vegne av «min» gruppe, men da jeg begynte på studiet i 2003, var jeg eneste pakistaner i mitt kull. Da jeg gikk sisteåret, var det derimot mange pakistanere som tok fatt på studiet. Årsaken er nok en større bevissthet i flerkulturelle miljø om disse studiene. Og så har det oppstått en trend, da. Før skulle «alle» utdanne seg på BI eller bli lege. Nå vil de bli farmasøyt.

— Hva kan et sterkere innslag flerkulturelle farmasøyter føre til?

— Fordelen ser jeg for eksempel når mine landsmenn kommer innom apoteket. For jeg kan gi dem noe de andre på apoteket ikke kan; språket deres. Jeg har opplevd apotekkunder som kommer med en diagnose og en resept på legemidler de ikke forstår. Der kan jeg hjelpe. I slike tilfeller føler jeg meg ekstra nyttig.

— Flere voksne pakistanske kvinner kommer fra andre kanter av byen til vårt apotek for å handle med meg. På grunn av språket.

Parveen understreker at dette er viktig helsefremmende arbeid.

— Eldrebølgen kommer, og flerkulturelle med dårlige norskkunnskaper er en del av denne. Flerkulturelle farmasøyter kan selvsagt bidra klinisk på institusjon, men også som forebyggere i primærapoteket: Vi kan lære eldre flerkulturelle å bruke legemidler riktig før de eventuelt kommer på institusjon. Og slik kanskje unngå fremtidige feilmedisineringer.

Parveen opplever et stort behov for informasjon blant eksempelvis voksne pakistanske kvinner.

— De har ofte flere lidelser og mange ulike legemidler, men får med seg lite informasjon fra helsepersonell. I fjor holdt jeg et foredrag i moskeen Central Jamaat Ahle Sumat på Grønland i Oslo, sammen med en sykepleier og en lege. Jeg snakket om reseptfrie legemidler, kun på urdu. De andre foredro både på norsk og urdu. Interessen var enorm, mange hadde møtt opp og de var flittige til å stille spørsmål, særlig til meg som bare snakket morsmålet deres, sier Parveen.

Hun håper derfor både farmasøyter og annet helsepersonell kan bli enda mer bevisstespråkbrukere.

— Tenk enkelt når dere skal snakke til innvandrere! oppfordrer hun og illustrerer poenget med en historie fra eget liv:

— Moren min måtte operere kneet sitt en gang og hadde store smerter etter inngrepet. Men når sykepleieren spør om hun har smerter, klarer hun ikke å svare. Hun bare rister fortvilet på hodet. Så spør hun meg hva dette ordet «smerter» betyr. «Vondt», sier jeg. Dermed kan hun nikke iherdig neste gang sykepleieren spør om smerter – og få de smertestillende hun trenger.

(Publisert i NFT nr. 4/2010 side 34–35.)